Velkommen! ❤
Så gøy at du har funnet bloggen min! Jeg heter Jessica Walderhaug, er 31 år gammel, singel, barnløs, kattemamma til 3, og bosatt i Ål kommune.
Les mer om meg ved å klikke nedenfor.
LES MER
  • 1
    VIDEOBLOGG

    Kommer etterhvert
    Se videoer
  • 2
    BØKER

    Kommer etterhvert
    Learn more
  • 3
    MAT & DRIKKE

    Har du sett mat, drikke eller kaker her på bloggen og tenkt at du gjerne vil vite hvordan de smaker? Her finner du oppskriftene slik at du kan lage dem selv! :)
    Les mer

Tanker om bunad

 Klikk her for å gå til en mobilvennlig versjon av bloggen.

Mitt første møte med bunad kom tidlig, kanskje allerede i 5-6årsalderen. Jeg husker jeg ble påtvunget bunaden i forbindelse med et familietreff. Jeg husker ullen som klødde, hvor grusomt varmt det var med dette antrekket midt på sommeren, og hvordan jeg "ikke fikk lov til noe" så lenge jeg hadde bunaden på. Jeg var et lite barn som likte å klatre i trær og hoppe i vanndammer, men dette fikk jeg selvsagt ikke lov til med bunaden på. Is, kake og brus måtte spises med den største forsiktighet, slik at jeg ikke sølte. Jeg lærte det tidlig: det var ikke noe gøy med bunad.    


Bunadshatet, om man kan bruke dette utrykket, satt i lenge; de fikk meg aldri til å gå med bunad igjen.  Da jeg ble ungdom ble bunadshatet styrket enda mer: jeg var ei jentunge som ofte fikk stygge kommentarer på vekten, til et punkt hvor kalorier og vekt var noe jeg tenkte på allerede i tiårsalderen. Som trettenåring sultet jeg meg for å bli tynn, og det å frivillig ta på meg et antrekk som fikk meg til å se rundere ut enn jeg var - som ofte er tilfellet med bunad - kom absolutt ikke på tale. Dessuten var det kjerring å bruke bunad; skikkelig budeie. Ingen kule mennesker brukte bunad.  

Nå 31 år gammel ser jeg bunaden på en annen måte: jeg synes den er flott. Den er et symbol på vår tilhørighet til landet Norge. Det et tradisjonsrikt antrekk man tar på seg når man tar på seg bunaden, og dèt er det noe fint med. Praktisk er den også; man slipper å gå gjennom hver eneste butikk et par dager før 17.mai for å finne ut hva man skal ha på seg. Eier man en bunad vet man at den skal på i forbindelse med nasjonaldagen, gjerne også i bryllup og på familietreff. Det er nok en trygghet i det å vite hva man skal gå med på 17.mai allerede ett år i forveien. Likevel er jeg glad jeg ikke har en. 

Jeg er glad, fordi bunad er dyrt. Hvem tør å spise is og risikere flekker på et antrekk til 50-100.000 kroner? Hvem tør å gå med sminke som kan smitte av på skjorten? Hvem tør drikke brus eller spise kake, eller på andre måter i det hele tatt bevege seg, i et antrekk som koster mer enn både TV'en, mobiltelefonen, strømregninga og husleien til sammen? Prisen på en bunad en hinsides all fornuft, og jeg ville vel knapt turt å puste i den. 

Jeg kunne kjøpt et hvilket som helst antrekk til 50.-100.000 kroner og brukt det hver eneste dag i en måned. Det vil si tredve dager. Folk ville likevel ment jeg hadde brukt for mye penger på antrekket. Men en bunad til samme pris skal man altså punge ut for, til tross for at antrekket - for de fleste av oss - kun brukes èn gang per år. Er man av det litt mer sosiale slaget, kan man kanskje strekke seg til å si 4 ganger per år. Likevel; det er dyrt. Som en ekskjæreste av meg fra videregående i sin tid så pent utrykte det: "e du steike galen? Tenk å møe grændis du får for de penga!?"

En annen grunn til at jeg ikke vil ha bunad nå i voksen alder, er det såkalte "bunadspolitiet". Hvert eneste år rundt 17.mai dukker det opp artikler i VG, dagbladet og nettavisen hvor Bunadspolitiet henger ut mennesker for å bruke bunaden "feil". Senest i går leste jeg om en stakkar som ble refset for å ikke bruke bunadssko til bunaden. Tidligere år har folk blitt refset for hodeplagg, for vesker, for det ene og det andre. Hvert eneste år er bunadspolitiet ute for å verbalt "arrestere" folk som kombinerer bunaden med mer moderne tilbehør, og på den måten blir det å gå med bunad kanskje mer stress enn hygge. Det er jo blitt reneste Nord-Korea hele bunadspolitiet, og da er det kanskje greiest å heller gå med en vanlig kjole som man kan kombinere med akkurat hva man selv vil. 

Slik tenker i alle fall jeg.