Velkommen! ❤
Så gøy at du har funnet bloggen min! Jeg heter Jessica Walderhaug, er 31 år gammel, singel, barnløs, kattemamma til 3, og bosatt i Ål kommune.
Les mer om meg ved å klikke nedenfor.
LES MER
  • 1
    VIDEOBLOGG

    Kommer etterhvert
    Se videoer
  • 2
    BØKER

    Kommer etterhvert
    Learn more
  • 3
    MAT & DRIKKE

    Har du sett mat, drikke eller kaker her på bloggen og tenkt at du gjerne vil vite hvordan de smaker? Her finner du oppskriftene slik at du kan lage dem selv! :)
    Les mer

På tide å flytte hjem?


Jeg var nitten år gammel da jeg flyttet fra min hjemkommune. Jeg pakket en bag, satte meg i en bil og flyttet til et helt annet fylke, i en helt annen kommune, hvor det eneste mennesket jeg kjente var en jevnaldrende gutt jeg hadde vært i avstandsforhold med i et halvt års tid. "Du er modig", fikk jeg høre den gang. Modig som turte å dra fra alt jeg kjente til noe nytt og fremmed.

Men jeg var ikke modig; jeg var desperat. Desperat etter å komme meg bort fra nabolaget hvor jeg nesten var blitt kidnappet som niåring, og gatene hvor jeg alltid følte jeg måtte se meg over skulderen fordi jeg var blitt overfalt og slått til blods utallige ganger. Desperat etter å legge avstand mellom meg og skolegården hvor jeg så mange ganger hadde fått kniv mot strupen, og husene jeg var blitt utsatt for seksuelle overgrep i. Barndomshjemmet hvor veggene syntes å bære preg av årevis med kjeft, smell, trusler og straff, og de fremmede menneskene som alltid sendte meg stygge blikk om de så meg på butikken eller senteret. Ryktene, fordommene, hatet. Jeg var på ingen måte modig - bare ei jente som håpet at bortenfor helvetet, fantes en liten del av et himmelrike.
Det tok mange år før jeg turte reise tilbake alene. Først da jeg var tjuefire klarte jeg å ta turen nedover og hjem igjen uten en kjæreste å holde i. Riktignok med panikkanfall. Det er rart hvordan man som voksen kan sette et ord på den følelsen. Følelsen av at "jeg må bort med en eneste gang ellers kommer jeg til å dø". Den følelsen som preget hele oppveksten min.

Neste måned fyller jeg 32 og det som før var helt utenkelig er ikke lengre så uaktuelt. Jeg tar meg i å savne de milde temperaturene nede på sørlandet. Vinteren som sjeldent er kaldere enn minus femten. Jeg savner sandstrender og saltvann, og jeg savner både lillesøsteren min og mine to bestevenninner Penny og Tine. Jeg savner å ha alt i umiddelbar nærhet, enten det er H&m eller ikea. Jeg savner sjøstjerner i strandkanten og softis på brygga. Måkeskrik, til og med. Jeg har tenkt mye den siste tiden, og landet på at jo - jeg vil tilbake. Jeg vil hjem. Det blir ikke i år, sannsynligvis heller ikke neste år, men med mindre jeg får meg en kjæreste her oppe, vender jeg nok nesa hjemover på permanent basis i løpet av de neste fem årene.