32, eller 17 femten ganger?


Jeg er 32 år gammel.

Jeg synes fremdeles det er ganske rart å tenke på. Det synes jo ikke utad. Jeg blir fremdeles bedt om legitimasjon dersom jeg skal kjøpe noe med aldersgrense 18 år. Det er hyggelig, på en måte, og jeg gruer meg litt til den dagen det tar slutt.

Jeg er 32 år gammel, men på mange måter føler jeg meg fremdeles som 17. Livet mitt har, dessverre?, ikke endret seg nevneverdig siden den gang. Jo, jeg bor alene. Jo, jeg har egne penger. Og joda, jeg er sjef over eget liv: jeg velger selv når jeg skal legge meg om kvelden, hva jeg skal spise, og hvis jeg har veldig lyst til det, kan jeg ta både piercing og tatovering, og operere inn implantater i rumpa. Men likevel, livet er veldig likt fremdeles. Jeg er singel, ugift, barnløs og i veldig stor grad overlatt helt til meg selv. Dèt er jo egentlig veldig fint, for jeg vil verken ha kjæreste, ektemann eller barn, men noen ganger føler jeg at jeg kanskje burde ha gjort mer. Opplevd mer. Skapt mer. Gjort noe fornuftig med livet - hva enn "fornuftig" er. Noe å være stolt av.

For stolthet? Det har jeg aldri følt på. Jeg har vært veldig stolt på andres vegne et par ganger, men aldri, noen sinne, har jeg vært stolt av meg selv. Alt jeg gjør er enten helt ræva eller helt ok, eller fullstendig meningsløst. Jeg har ingenting jeg kan slå i bordet med og føle at dette! Dette er skikkelig, skikkelig bra. Skjønner dere hva jeg mener?

Etter at jeg fylte 32 har jeg imidlertid tenkt på et par ting. Det er på tide å:

1) bli flinkere til å si nei til ting jeg ikke har lyst til.

2) Slutte å gå inn i forhold med mennesker jeg ikke er oppover ørene forelsket i. Jeg har vært ganske patetisk tidligere, og de aller fleste forholdene jeg har vært i, har egentlig vært forhold jeg gikk inn i for å bevare vennskapet. Jeg har nemlig en veldig kjip erfaring når det kommer til menn, som er at de kun er interessert i å være venner hvis de tror det kan føre til noe mer, og at dersom jeg gir beskjed om at jeg ikke er interessert, kutter de all kontakt over natta. Derfor har jeg alt for mange ganger gått inn i forhold bare for å slippe å miste "bestevennen" min. Dessverre med det resultat at vennskapet går i dassen i løpet av forholdet uansett fordi det viser seg at vi overhodet ikke passer sammen, og de - egentlig - aldri har vært interessert i meg heller, bare selve det å "ha en kjæreste" - som i deres hode er en "live in" maid som rydder og vasker, lager mat og bytter på sengen, og som de også kan ha sex med i ny og ne, men ellers enten kjefter på eller ignorerer fullstendig. Derfor er jeg veldig streng med meg selv nå på at jeg aldri skal gå inn i noe forhold igjen med mindre jeg faktisk er forelsket. Ikke betatt, ikke sjarmert, ikke interessert - FORELSKET.

3) Jeg må bli flinkere til å sette grenser for meg selv. Dette skal vi tilbake til i et annet innlegg.

1 kommentar

  1. Du kan ha mange år igjen, er 43 og må stadig vise leg på polet :)

    SvarSlett

Blogger Template Created by pipdig