Estée Lauder vs Revolution Pro serum

Da Revolution Pro - heretter forkortet RP - i fjor lanserte Miracle Night Rescue Serum Advanced Complex, tok det ikke lang tid før influencere og andre skjønnhetsentusiaster sammenlignet det med Estée Lauders noe dyrere Advanced Night Repair Serum Synchronized Multi-recovery Complex, heretter forkortet EL. Ettersom jeg allerede hadde en flaske med 115 ml fra EL, bestemte jeg meg for å bestille en flaske med 30 ml fra RP og gjøre det samme.


Først, la oss diskutere utseendet. Her er det nemlig tydelig at RP har latt seg inspirere av motparten, og bevisst gått inn for å skape et produkt som "minner om" det EL har. Dette blir tydelig ved at begge parter har valgt glassfarger i lignende farger og fargekombinasjoner, og dekorert dem med ord som "night", "advanced" og "complex" i gullskrift foran på flasken. Likheten forsterkes ytterligere av at begge flasker kommer med en pipette i korken. 

EL har valgt en sølvfarget kork og en pipette med klype-funksjon, mens korken til RP er gullfarget, med trykk ned-funksjon. Selv om sistnevnte fremstår mer moderne og stiligere, er det flere - meg selv inkludert - som mener at EL's pipette er mer brukervennlig.

Når det gjelder selve produktet, er det store likheter også her. Begge produkter er flytende og har tilnærmet lik farge, selv om EL's produkt har en litt mørkere nyanse. Produktene inneholder flere av de samme ingrediensene, og begge lover synlig forbedring av huden i løpet av fire uker. Noen forskjeller er det imidlertid:

FARGE: Estée Lauders produkt har, som tidligere nevnt, en sterkere farge enn Revolution Pro's produkt.

LUKT: EL's produkt har en mild og beroligende lukt som minner om te, mens RP's produkt lukter som billig såpe. 

KONSISTENS: EL's produkt er mer flytende i konsistensen, mens RP's er mer gel-aktig og klissete.

PRIS: den største forskjellen mellom de to produktene ligger i prisen. Estée Lauder krever 965 kr for 30 ml (obs: flasken på bildet er 115 ml), mens 30 ml fra Revolution Pro kun koster 169 kr. 

DOMMEN:
Både utseende - og funksjonsmessig er produktene veldig like. De lover stort sett det samme, og begge leverer. Prisen, i tillegg til konsistens og lukt, er det som i all hovedsak skiller produktene fra hverandre. Personlig liker jeg den tykke konsistensen til RP, fordi jeg tenker at produktet antagelig ikke er like utvannet som EL sitt, men liker samtidig at EL sitt produkt lukter godt og trekker inn i huden umiddelbart, uten å klisse. Jeg kommer neppe til å droppe det ene produktet til fordel for det andre, men kommer antagelig heller til å bruke RP's produkt før leggetid, mens EL sitt vil bli brukt om dagen, under sminke o.l.

HVOR KAN JEG KJØPE PRODUKTENE?
Revolution pro 30 ml serum finner du her. 
Estee Lauder 30-75 ml serum finner du her.
Estee Lauder 115 ml serum finner du her. 

OBS:
Noen av lenkene i dette innlegget er affiliatelenker. Det medfører ingen ekstra kostnad for deg som leser, men gjør at jeg får en liten prosentandel dersom du handler via min lenke. 

2024 i bilder

2024 var, på mange måter, et slags "plot twistens år" for meg. La oss oppsummere det i bilder: 

01.Januar 2024 startet i en sofa, med alkohol innabords, finstasen på og hyggelig selskap. 16 dager senere begynte vaskemaskinen å krangle. Dermed startet jakten på fagfolk. Det viste seg nemlig at det å få folk hjem til seg for å fikse vaskemaskinen, var svært vanskelig. Da jeg omsider lyktes med å få tak i noen, mange måneder senere, fikk jeg beskjed om at maskinen var frostskadd, og bare å pælme. 

24. Februar lånte jeg, i god tro, ut en stor sum med penger til et medlem av det hyggelige selskapet nevnt i forrige punkt, som jeg hadde "en greie" med. Kontakten ble betydelig dårligere etter dette, da vedkommende jevnlig ghostet meg, blokkerte meg av-og-på på sosiale medier, ignorerte meg flere dager i strekk og satte meg nederst på prioriteringslisten. 

27.Februar kom eldstekatten min, Minsten, hjem med et bakbein som ikke fungerte, og dermed ble det tur til veterinæren. 

Mars og April gikk forbi i stillhet, stort sett. Det å være involvert med han jeg lånte penger til, medførte at jeg mistet kontakten med alt av venner, da jeg ikke kunne omgås dem/prate med dem lengre uten at det ble dårlig stemning meg og fyren imellom. Samtidig unngikk han meg som pesten, så mesteparten av tiden satt jeg fullstendig isolert, uten hint av menneskelig kontakt. For å skape litt variasjon i hverdagen forsøkte jeg å få til noen fine bilder av kattene, skrive noen tekster, og ... Vel, overtenke. Minsten ble dårlig og måtte til veterinæren igjen. 

I mai satte jeg ned foten og sa at nå fikk det være nok. Jeg og fyren ble enige om å være venner, og resten av mai og juni besto, for mitt vedkommende, hovedsakelig av fest, fyll og forsøk på å ta opp kontakt igjen med venner jeg hadde mistet. Jeg innså - dessverre, eller heldigvis? - at de fleste egentlig bare var å skrote, og begynte å vurdere om det kanskje var greiest å bare leve isolert. 

Juli var årets første oppriktig fine måned. Solen stekte, livet smilte, og jeg var stort sett fornøyd. Jeg var en tur i reptilparken i Oslo for aller første gang og så på alle de flotte dyrene. I løpet av måneden møtte jeg også Erlend, som i dag er kjæresten min. Kjemien oss imellom var så god at det som egentlig bare skulle være et kjapt møte for å diskutere kunst og foto over en pils, endte med å bli en samtale som strakk seg over fire døgn. I etterkant har vi tilbrakt så og si hver eneste dag sammen, og jeg savner ham så fort vi er fra hverandre litt. 
  

August ble en travel måned. Erlend og jeg var på stranda så ofte og så mye som værgudene tillot, og det ble både bading, kortspill og grilling. Vi reiste også en helg på hyttetur sammen, før vi kort tid senere reiste en helg til Sørlandet hvor han fikk møte både familie, venner og bekjente av meg. 

Sommerværet spilte på lag i nesten hele september, og dermed fortsatte vi med grilling og bading til det nærmet seg oktober. Ellers koste vi oss med kortspill, matlaging, tv-glaning, noe godt i glasset, overnattinger og hverandres selskap. September var også måneden jeg bestemte meg for å kjøpe mine siste WITCH-bøker. Som dere vet var serien veldig populær da jeg var 10-11 år gammel, og jeg begynte derfor å samle på den som voksen, for nostalgiens skyld. Nå som jeg er i 30-årene har jeg vel egentlig vokst i fra den, så selv om det fremdeles er 5-10 bøker igjen til samlingen er komplett, valgte jeg å sette stopp etter jeg fylte 34 i slutten av måneden. Dagen før bursdagen min fant jeg Minsten tilnærmet livløs og full av blod utenfor, og hastet ham til veterinær. Han var nok en gang blitt angrepet, sannsynligvis av et stort rovdyr, og veterinæren var redd han ikke ville overleve. Han har heldigvis klart seg fint, og jeg har besluttet - for hans egen sikkerhet - at han må være innekatt resten av livet. Noen dager senere fødte snøbengalen min, Mia, verdens søteste liten kattunge, som dessverre ikke overlevde. Dette var veldig vondt både for meg og henne.



I oktober kom høsten. Bading ble lagt på hylla, selv om vi holdt grillingen gående litt lengre. Erlend hadde bursdag i slutten av måneden, så jeg hev meg over internett for å kjøpe gaver, og fant også et par ting lokalt jeg tenkte han ville ha bruk for. På daværende tidspunkt hadde vi enda ikke hatt "hva er vi?"-samtalen, så jeg var usikker på om jeg kunne bruke ordet "kjæresten min" på kortet, eller om det ville bli ugreit. Jeg valgte derfor å la det være. Sammen med mine siste WITCH-bøker bestilte jeg også boken til Paris Hilton, som ble levert i starten av oktober. I mine yngre dager var jeg alltid fascinert av Paris, fordi det for meg virket veldig åpenbart at hun spilte en dum bimbo-rolle for å komme opp og frem. Etter at hun for noen år tilbake offentlig bekreftet dette, og åpnet opp om sin ADHD-diagnose, sin aseksualitet og mishandlingen hun ble utsatt for i slutten av tenårene som gjorde at hun satte seg et mål om å bli så rik og berømt at ingen kunne kontrollere henne lengre, ble jeg naturligvis veldig nysgjerrig på hva hun hadde å fortelle.

Brått var det november, og gradestokken gikk i minus. Snøen lå på bakken, og Mia var gravid - eller drektig, som det heter - igjen. Jeg bestemte meg for å kjøpe nytt kloretre til kattene, i tillegg til kosttilskudd til Minsten, som etter angrepet tidligere i år fremdeles fremstår noe vinglete og ikke like sprek som han en gang var. Om det er alderdom eller traumer aner jeg ikke, men et kosttilskudd for ledd og knokler tenkte jeg var innenfor uansett. Erlend og jeg hadde "hva er vi?"-praten og bestemte oss for at vi var kjærester. Bildet ovenfor er noen av de mange fine blomstene han har skjemmet meg bort med.  

Plutselig sto det jul på kalenderen. Eller, i alle fall desember. Julegaver måtte kjøpes, og planen om å reise Sørover for å treffe familie og venner før jul, ble lagt på is fordi Mia, som tidligere nevnt, var på tjukka igjen. Tanken på at det kanskje ble en liten julaften-bebis var veldig fin, så skuffelsen var veldig stor da jeg våknet lille julaften og fant et prematur foster i fødekassen. Den lille skapningen hadde verken øyne i øyehulen eller pels på kroppen, ingen hale og ingen bakbein. Den var rett og slett kun knokler, med et veldig tynt lag med hud utenpå. Selv om dette var veldig trist, føltes det likevel ikke så ille som forrige gang, i og med at jeg denne gangen i alle fall var sikker på at dette ikke var min skyld. Etter ultralyd og røntgen kunne veterinæren bekrefte at det ikke var flere små der inne, og - som jeg spurte om, for sikkerhets skyld - at dette ikke skyldtes stress, feilernæring eller andre faktorer jeg kunne vært ansvarlig for. Julaften var jeg syk, så den tilbrakte jeg i senga, men nyttår feiret jeg med Erlend og hans flotte familie, noe som var veldig hyggelig. Julekortet dere ser ovenfor, er fra lillesøster, og viser tanteungene mine; Angelica og Naia.

3 dyr du neppe har hørt om

Vi nærmer oss julaften, og blogginnleggene har av ulike grunner glimret med sine fravær. Det samme har kattungene til Mia. Jeg synes hun har vært rund lenge nå, men det kan like gjerne bare være jeg som er utålmodig. Kanskje kommer det en liten kattunge eller to på selveste julaften? Jeg krysser fingrene for det. I mellomtiden; her kommer et blogginnlegg om tre dyr du neppe har hørt om.

Cuy criollo
Bildet til venstre viser et helt vanlig marsvin, som er et populært kjæledyr her i Norge. Bildet til høyre viser et eksemplar av arten cuy criollos mejorados, ofte bare kalt cuy, som er et genmanipulert marsvin fra Sør-Amerika. Cuy er svært lettskremte, og tilnærmet umulig å temme, noe som gjør at de egner seg dårlig som kjæledyr. Fordi kroppene deres vokser alt for fort, og organene deres dermed kollapser på grunn av dyrets vekt, har de også en svært kort levealder, og blir sjelden mer enn to år gamle.

Singapura
Singapura er verdens minste katterase. Mens en vanlig huskatt har en gjennomsnittlig vekt på 3-6 kg, og en høyde på 23-25 centimeter, veier voksen en singapura mellom 1-3 kg, og er sjelden høyere enn 15-20 cm.

Schäferhund i andre farger
Når du hører ordet Schäfer, tenker du antagelig på den klassisken Schäferen med svart og oransje/brun pels. Schäferhunden kommer imidlertid i en rekke forskjellige farger, fra svart, til hvit, og nesten alle nyanser imellom. For eksempel kalles fargen på hunden nederst til venstre for "liver", men man får dem også i "golden" (gyllen), panda, sølv (blå) og forskjellige kombinasjoner.

Ingen tur sørover denne vinteren

Mia er drektig igjen, og jeg har forgjeves forsøkt å få tak på veterinær for å bestille en ultralydundersøkelse. Når jeg vet cirka hvor langt hun er på vei, hvor mange kattunger hun bærer på, får bekreftet at de er friske og utvikler seg slik de skal, og får en termindato å forholde meg til, vil det også være mye lettere å planlegge tiden fremover.

Fordi det gikk så dårlig sist gang, har jeg vært ekstra redd for å stresse henne denne gangen. Derfor har jeg lest side opp og side ned på internett så jeg kan føle meg mest mulig forberedt. Frøkna har fått sitt eget rom, en stor fødekasse som hun både kan stå og ligge komfortabelt i, og en innetemperatur på 22+, akkurat slik som doktor google mente hun burde.

Fordi vi venter kattunger, blir det naturligvis ingen tur Sørover nå før jul. Om jeg skal sende gavene med posten, eller heller ta dem med neste gang jeg skal nedover, har jeg ikke helt bestemt meg for ennå.

Vinterirritasjon

 
Alle har hørt om vinterdepresjon; mengden sollys blir mindre, og tankene blir mørkere. Ingenting virker gøy eller interessant lengre, og livet fremstår meningsløst og bortkastet. Jeg derimot, lider av det jeg liker å kalle en vinterirritasjon; jeg blir ikke trist og lei, men lat og irritert.

Aldri er lunta kortere og banneordene mer fargerike enn når jeg kjenner smerten fra blåfrosne fingre og tær. Aldri kjenner jeg mindre ork til å gjøre noe som helst, enn når jeg hutrer og fryser og ikke klarer fokusere på annet enn at det er kaldt. Aldri synes jeg mer synd på meg selv, enn når et hvitt teppe av iskalde snøkrystaller sørger for å gjøre asfalten om til en skøytebane. 

Og vet dere hva jeg tenker, hvert fordømte år?

"Jeg hater vinteren" 

"Jeg hater vinteren"

"Jeg hater vinteren"

På evig repeat, som en slags sang, som et slags ekko inne i hodet. Jeg står opp, åpner soveromsdøra, får vinteren i fleisen, og tenker: "jeg hater vinteren". Jeg går ut på kjøkkenet, tenker jeg skal ha i meg noe frokost, og ender med å ta det første og beste som kan stekes eller pælmes i mikroen, fordi det eneste jeg kan fokusere på er at jeg vil ha noe varmt. 

Vil ha noe varmt, vil ha noe varmt, vil ha noe varmt - og det blir til hundreogtjue ting i mikroen, og førti turer i en varm dusj. Det blir til fem ekstra timer under dyna, og drømmer og fantasier;

Om å våkne opp i et annet land, i et annet klima, i deilige varmegrader. 

Sol, sommer, lettkledde outfits og en gradestokk som viser tjue pluss, istedenfor minus.

Men jeg bor ikke i syden, ble ikke født der. Mine forfedre - de satans idiotene - mente Norge, kuldeland i Hælvete, var et sted å oppholde seg. Å bygge seg et liv. En fremtid. 

Og det eker som et ekko; alle disse som gleder seg til jul, til vinter, til ski og snowboard. Til gåturer i snøen, med kakao i sekken. 

"Hva faen er de lagd av?", lurer jeg på, "alle disse som ser frem til denne årstiden?".

Alle disse som kan våkne en vintermorgen og se snøen ligge utenfor.. 

...Uten å ville dynke seg i bensin og tenne på, bare for å få kjenne litt varme igjen.   

Tusen ord

 
Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Så hvor mange ord sier gårsdagens mengde med screenshots? Ikke vet jeg. Forhåpentligvis veldig, veldig mange.

Skjønner det var uhyrlig vanskelig å gå opp her. Tenk, en hel centimeter med snø på bakken - rekker meg NESTEN til over skosålen - og så har jeg ikke måket!? Skrekk og gru.

Lurer på hvordan de gjør det i Finland og Russland på denne årstiden. Får de post, tro? Har de kanskje egne folk som er ansatt til å stå på pinne døgnet rundt og måke hver eneste centimeter som faller, slik at posten kan bli levert? Ikke det, nei? Hmm..

Posten skal frem, ja. Med mindre det ligger en centimeter med snø på bakken, da. Da får man bare drite i post, for da kan den nemlig ikke leveres. 

Tenk, før i tiden sendte de medisiner med hundespann over vidda i snøstorm og helvete. Nå for tiden går altså hele postverket i stå så fort det er tegn til hvitt på bakken om vinteren. 

Sommer i sjelen

I går kjøpte kjæresten min blomster til meg. Kjæresten min. Jeg har riktignok skrytt på meg at jeg "har type" i flere måneder allerede, hovedsakelig fordi det er en lettere måte å forklare at man ikke er ledig på markedet ("jeg har type" vs "jeg er keen på en fyr, vi har ikke satt noe navn på det, men jeg er ikke singel, på en måte") , men her om dagen ble vi enige om at det var kjærester vi var, og det føles veldig fint. Skummelt, selvfølgelig, men veldig fint.

Verdens fineste blomster fra verdens fineste mann, fotografert med mobilkamera av verdens mest ræva fotograf - også kjent som Jessica, blogger'n, "hun med det rosa håret".

Så livet smiler, selv om været er trist. Jeg er varm innvendig, selv om det er kaldt ute. Fremtiden ser lys ut, selv om sola går ned klokken 16:00 for tiden. Jeg føler meg i live, selv om alt der ute - trær, planter, gress - dør.

Og jeg har sommer i sjelen, selv om det er vinter i luften.