Sosialisering og feromoner

Denne måneden har jeg slitt mye mentalt. Jeg har hatt veldig svingende følelser som kunne endre seg bokstavelig talt fra den ene timen til den andre. Jeg kunne gå fra å være glad, til trist, til usikker, til totalt likegyldig. Jeg har rett og slett ikke kjent meg selv igjen i det hele tatt, for det er så utrolig langt fra slik jeg vanligvis er. Derfor har jeg holdt kontakt med andre mennesker på et absolutt minimum, fordi jeg har vært livredd for å få et anfall av bitchyness og bjeffe ut noen såpass voldsomt at de brøt all kontakt. Hvorfor det har vært slik har nok en sammenheng med at jeg har slitt mye med søvnen. Ofte har det vært flere døgn på rad hvor jeg ikke har klart å sovne uansett hvor kjørt jeg er i hodet, og jeg er faktisk sikker på at jeg nærmet meg fjorten dager for bare en kort stund tilbake. Slikt blir man etterhvert helt sprø av; virkeligheten begynner å skli ut, og man får både tanker og perspektiv som er helt ut på viddene.  

Rundt 20nde juni, etter å endelig ha fått en god dose med søvn, begynte jeg å føle meg normal og som meg selv igjen. Nå i helgen 22.juni inviterte jeg Eirik på besøk. Han er et av de menneskene som står meg aller nærmest, og jeg ble veldig glad for at han kunne ta turen og henge litt. Litt ut på kvelden fikk vi besøk av Morten, noe som både var overraskende og hyggelig. Jeg hadde jo ikke sett ham heller på evigheter, til tross for at han altså er naboen min. Det sier vel kanskje en hel del om hvor sjelden jeg har vært utenfor døren den siste tiden. Vi tre bestemte oss for å drikke litt, og inviterte senere Sunniva til å ta turen, også. Hun hadde jeg ikke møtt før, og var litt skeptisk til å treffe, men hun var kjempehyggelig og vi fant fort tonen.

Første og eneste bildet jeg har giddet å ta av meg selv på evigheter. Fra i helgen. Linsene får meg til å se helt psycho ut, men det får så være. 

Kattekolonien har heller ikke vært problemfri. Nefariel sliter en del med det sosiale samspillet, og har flydd på både Bamse, Argentina og Minsten flere ganger de siste månedene. Aldri med intensjoner om å skade eller jage bort, men for å lekesloss. Han er rett og slett litt for voldsom for dem, noe som har resultert i at Argentina ikke vil være inne med ham lengre, og Minsten kun vil være inne dersom jeg også er i samme rom. Etter et søk på google fant jeg ut at Feliway skal kunne hjelpe på situasjonen. Feliway er en diffuser som sender ut syntetiske feromoner for å få katter til å slappe av og føle seg trygge, og brukes ofte for å dempe angst hos katter, eller i hjem der katter ofte krangler med hverandre. Så nå er feliway plugget i veggen, og dermed er det bare å krysse fingrene for at ting bedrer seg. 

Jenter, slutt å baite kjæresten deres

 
Bildet nedenfor er en screenshot fra en video jeg så på facebook her om dagen. I korte trekk viser videoen at jenta som er avbildet stiller kjæresten sin det hypotetiske spørsmålet "hvis du fikk en million dollar for å kysse den vakreste jenta i verden, hva ville du gjort?". Han svarer at han selvsagt ville kysset noen for en million dollar, noe som resulterer i at jenta blir tydelig fornærmet og bjeffer til ham at han burde jo svart at det er hun som er den vakreste jenta i verden. Han svarer tilbake at; "men det er du jo ikke. Du er en sekser", noe som bare gjør henne enda sintere. 

Dette er ikke første gang jeg ser en slik video, og det vil nok heller ikke være siste gang, men jeg tenkte dette var en fin mulighet til å ta opp temaet på bloggen, ved å bruke akkurat denne videoen som et konkret eksempel. For selv om jeg vet at de fleste slike videoer (kanskje alle?) er skuespill hvor par har blitt enige om å fake en krangel foran kamera for å få views, vet jeg at mange jenter har tilsvarende oppførsel off-kamera, også; de baiter kjæresten sin med spørsmål de egentlig vet svaret på, for så å bli sinte uansett hvilket svar de får.

I eksempelet nevnt ovenfor ble hun sint for at han ikke svarte at det var hun som var den vakreste jenta i verden, men jeg kan nesten garantere at dersom han faktisk hadde sagt akkurat disse ordene, ville hun fulgt opp med et veldig skeptisk: "så du synes jeg er den aller vakreste jenta i absolutt hele verden? Finere enn Megan Fox? Finere enn Angelina Jolie? Verdens aller vakreste jente, altså?". Hadde han da svart ja, ville hun sagt at hun ikke trodde ham, og dratt en setning tilsvarende; "du skjønner vel at jeg ikke kan stole på deg nå lenger? For når jeg ser hvor lett det er for deg å se meg i øynene og lyve meg rett i ansiktet så begynner jeg jo å lure på hva annet du har løyet om". Disse spørsmålene stilles altså kun for å starte unødvendig drama, og begge parter vet det godt. Jeg kaller det baiting, fordi det er nøyaktig det det er: hun legger ut et agn i form av spørsmål, for å lure ham i en felle hvor hun da kan ta rotta på ham verbalt. 

Hun vet allerede at hun ikke er den vakreste jenta i verden, og det vet alle dere andre jenter som stiller kjæresten deres slike spørsmål, også. Det betyr ikke at hun, eller dere, ikke er vakre. Det betyr bare at det alltid er et eller annet menneske der ute som ser bedre ut. 

I den forbindelse, la oss snakke litt om Kim Kardashian: Kim er verdenskjent for sitt vakre utseende. Folk over hele verden kopierer sminken og stilen hennes, noen tar til og med operasjoner, for å ligne på henne. Kim har et slikt utseende som får folk til å snu seg etter henne på gata. Hun kan velge og vrake i kjærester. Hun har, bokstavelig talt, bygget en hel karriere på hvordan hun ser ut. Likevel... 

...Ved siden av Rihanna ser Kim ut som en hvilken som helst jente. Alles blikk dras mot Rihanna, og Kim fremstår i sammenligning ganske normal og kjedelig. Så hva da - betyr dette at Kim er stygg? At hun ikke er god nok, ikke pen nok, likevel? Nei. Det betyr bare at så flott som Kim enn er, finnes det noen der ute som er enda flottere. 

Jeg forstår at man ønsker bekreftelse og komplimenter fra kjæresten sin, og jeg sier heller ikke at det er feil å forvente det, for selvfølgelig bør kjæresten din kunne få deg til å føle deg trygg i forholdet. Selvfølgelig bør han fortelle deg at han synes du er nydelig, og at du ikke står i konkurranse med noen som helst. Men det er både manipulerende og feil å søke denne bekreftelsen ved å sette ham i en situasjon hvor han nærmest blir presset til å lyve, for så å dømme ham og stille ham til veggs for det. 

Det kommer absolutt ingenting positivt ut av å baite kjæresten sin, for selvfølgelig tror du ikke på ham selv om han gir det "riktige" svaret. Komplimentene blir fullstendig verdiløse når du vet at de er løgn, og bidrar kun til at du blir skeptisk til ham og begynner å lure på hvor mye av forholdet som faktisk er basert på løgner. Samtidig som det altså er riv, ruskende galt om han svarer ærlig, også. 

Eller er det? Kanskje du heller bør være glad til om han faktisk besvarer baiting-spørsmålet ditt ærlig. Tenk over det: om en fyr settes i en situasjon hvor løgn virker som det beste alternativet, og han likevel velger å være ærlig - viser ikke det egentlig at han faktisk er til å stole på? 

Kanskje kan man også tenke slik at; han vet allerede at du ikke er den vakreste jenta i verden, men han velger likevel å være sammen med deg - og det betyr vel kanskje at det er noe han liker ved deg som betyr mer for ham enn et vakkert ytre? Jeg tror man kan finne mye trygghet i det å vite at en kjæreste ikke kommer til å stikke av så fort han blir gjort oppmerksom på at det finnes noen som ser bedre ut, men at han tvert imot er fullstendig klar over det allerede og faktisk driter en lang faen i det, fordi det er deg han er interessert i.

Jeg tror at til syvende og sist ville du blitt veldig såret og lei deg om du fant ut at personligheten din betyr null og niks, og at han bare liker deg fordi du er pen å se på. Jeg tror derimot ikke du ville blitt like skuffet om du fant ut at det var andre veien; at det først og fremst var personligheten din han hadde falt for, og at utseendet ditt bare var en bonus som fulgte med. Jeg vet selvfølgelig ikke, men slik tenker i alle fall jeg.

Det eneste jeg faktisk vet er at baiting bidrar til en masse unødvendig drama som med tiden kommer til å drive motparten til vanvidd. Nei, han synes ikke du er den vakreste jenta i hele verden. Nei, han ville ikke elsket deg om du var en mark. Nei, han hadde sannsynligvis ikke blitt værende i forholdet om du havnet i en ulykke som gjorde deg fullstendig grønnsak i skallen. Og nei, han ville sannsynligvis ikke vært trofast mot deg om du havnet i koma og ble liggende der i tjue år, heller. Slutt å stille idiotiske spørsmål du egentlig ikke vil ha svar på, for de betyr absolutt ingenting - før de til slutt betyr slutten på forholdet fordi han er drittlei av å krangle om masse piss som han ikke skjønner hvorfor dere i det hele tatt krangler om i utgangspunktet, og lar deg bli sittende igjen alene med dramaet ditt. 

Urent mel i posen

Noen ganger, før jeg trykker publiser på et blogginnlegg, spør jeg meg selv "er dette noe hele landet trenger å vite?", og så ender det med at jeg ikke publiserer det likevel. Andre ganger smeller jeg neven metaforisk i bordet og minner meg selv på at dette er for helvete min blogg, og her skriver jeg hva pokker jeg vil, så får folk og fe tolke akkurat som de vil og dømme deretter, uten at det er mitt problem i det hele tatt. I dag? I dag er det en sånn neven i bordet-dag. 

Hvis du lurer på hvorfor jeg ikke har blogget den siste tiden, så er det fordi jeg ikke har orket. Humøret har vært i kjelleren, og kroppen har vært et rasshøl. Eller, for å omformulere det til et penere språk; jeg har vært syk. 

For å snakke om noe hyggeligere; det er sommer. Juni, faktisk. Og selv om det ligger an til å bli enda en sommer hvor jeg unngår å delta på aktiviteter som krever badetøy, satser jeg på at sommeren blir fin likevel. Jeg har jo alltid den der planen om å komme meg sørover. Den blir jo som regel aldri noe av, men i år har jeg satt meg et aldri så lite mål om å ta turen. Det blir neppe noe lengre enn en helg, men en eller annen helg i løpet av disse tre sommermånedene vi har, skal jeg altså få tvunget meg tur retur med tog og buss for å hilse på kjente og kjære.

Jeg "burde" egentlig spurt dere blogglesere om noen tilfeldigvis skal samme vei og om det hadde vært mulig å sitte på, men det tør jeg ikke, fordi jeg vet at de aller fleste som faktisk ville ha svart på en slik forespørsel, har så urent mel i posen at det faen ikke kan kalles mel i det hele tatt. Og vet dere? Det gjør meg helt ærlig øøøørlite forbanna at man som kvinnfolk i 2024 fortsatt må være føre-var på det greiene der. Gutta kan liksom spørre gud og hvermansen om å få sitte på en plass, i bytte mot litt bensinpeng. Vi kvinnfolk? Vi må liksom veie for og imot, sant? "Er det verd å ta risken på en voldtekt, ran og drap, eller kaaaan jeg faktisk heller ta bussen?". Møkkasamfunn. 

Litt ærlighet om kjærlighet

Hver eneste gang jeg blir singel, forteller folk meg at det er flere fisk i havet. Og jeg forteller dem at nei, nå skal jeg faktisk være singel en stund. De ler, for det er dette jeg alltid sier, og de vet at det sjelden blir slik. "Du klarer ikke være singel du, vet du", sier de.

Det irriterer meg, for sannheten er at de tar fullstendig feil. Jeg har aldri vært en slik person som går ut og leter etter en kjæreste. Aldri har jeg vært ei sånn jente som melder meg inn i singelgrupper eller lager profil på dating-apper i håp om å finne noen. Jeg er ikke blant dem som tror lykken ligger i å ha noen bare for å ha noen, og helt ærlig synes jeg de er ganske patetiske og stakkarslige, alle disse som lager grineinnlegg på sosiale medier om hvor lei de er av å være single, og hvor mye de sliter med å finne noen. I mine øyne kunne slike mennesker like gjerne hengt et lysende neonskilt med teksten "uselvstendig & desperat" rundt halsen, for det er slik jeg tolker dem. Kanskje det gjør meg fordomsfull, men det får så være. Alle dømmer vi noen for noe. 

Jeg er jenta som vil være singel. Jeg foretrekker, og finner trygghet i, å være singel, og jeg har overhodet ikke noe behov for å finne noen å dele livet med. De eneste gangene jeg faktisk vil ha kjæreste, er når jeg er forelsket. Når jeg har møtt et menneske som brått er i tankene mine hele tiden. Noen som påvirker humøret mitt med mengden oppmerksomhet de gir meg. Når jeg føler meg trist og lei fordi de ikke hører av seg, men kan få meg til å smile igjen kun ved å sende meg en hyggelig melding? Da vil jeg ha kjæreste. Ikke hvem som helst, riktignok, men ham. Spesifikt. For det er da det er verd det. Når man ikke klarer slutte å tenke på noen, savne noen, glede seg til å treffe noen - det er først da det er verd å prøve et forhold, i mine øyne. 

Men er jeg ikke forelsket, har jeg ikke noe interesse av å innlede noe forhold eller binde meg til noen i det hele tatt. Har jeg ikke følelser for noen, orker jeg ikke engang ha daglig kontakt med dem over lengre tid av gangen. Det ville drevet meg til fullstendig vanvidd å ha et annet menneske tråkkende rundt i heimen dag ut og dag inn over flere uker, måneder eller år, hvis jeg ikke følte noe for vedkommende. Jeg ville blitt riktig så forbanna om noen jeg egentlig ga blaffen i, skulle flytte inn og begynne å legge seg borti hvordan jeg lever mitt eget liv; hvem jeg har kontakt med, hvor lenge jeg dusjer om morgenen, hva og når jeg spiser, eller hvor lenge det er siden klærne på stativet skulle vært brettet sammen.

Ikke ville det gjort meg lykkelig heller, det å våkne om morgenen, se et annet menneske i øynene, si jeg elsker ham - og vite at jeg løy ham rett i ansiktet. Jeg er, kort sagt, en slik person som må ha ekte følelser for noen for å i det hele tatt orke. Og absolutt ingenting skremmer meg mer enn tanken på å kaste bort livet mitt på et menneske som ser på meg og tenker at han kan finne seg noe bedre. Å finne ut at personen jeg har bygget livet mitt rundt, egentlig bare ble sammen med meg fordi han var lei av å være singel. At jeg bare var et tilfeldig valg. 

Så nei, jeg stresser ikke med å finne meg en kjæreste. Jeg utsetter det så lenge jeg kan, for å være ærlig. Kanskje en dag forelsker jeg meg i noen igjen, eller kanskje gjør jeg det ikke. Tiden vil vise. 

Privilegerte, provoserte nordmenn

 
Hvert eneste år på denne tiden, når himmelen blir blå, varmegradene stiger og 17.mai nærmer seg, skjer det noe med oss nordmenn. Et samlet folk splittes på midten, og blir til to forskjellige grupper som jevnt ryker i tottene på hverandre over sosiale medier. Årsaken til splittelsen? Et klesplagg, og uenigheter om hvordan det bør bæres.

Det er rart, er det ikke? At vi i et moderne samfunn virkelig ikke har kommet lengre enn dette. At i et land som utad skilter med frihet til folket, skal det faktisk ikke mer til enn at noen kler seg "feil" før en liten gruppe med mennesker ser rødt (hvitt, og blått).

Jeg sikter selvfølgelig til bunaden; diskusjonen rundt bunadstilbehøret, og den evigvarende uenigheten om hvorvidt man kan gjøre endringer på den folkekjære drakten uten å bli stemplet som landssviker. 

Det er nemlig her meningene er delte. På den ene siden står det frie folk, avslappet som bare det, og tenker at verden skal nok fint overleve at ei gammal bestemor oppe i Alta velger joggesko fremfor bunadssko på en varm vårdag. På den andre siden står bunadspolitiet, sinte som lemen og forteller at NEI, dette er brudd på bunadsreglene, og bør slås hardt ned på. 

Personlig tenker jeg at vi skal være glad vi er såpass privilegerte i dette landet at tilfeldige folks valg av veske, sko eller skjorte i det hele tatt er et tema. At avisene våre har så lite interessant info å by folket på at det er denne "problemstillingen" som blåses opp år etter år etter år. I andre land får folk hus og hjem bombet, frykter for liv og helse, og lever i evig redsel uvitende om de vil få se morgendagen. I Norge vræles det over skog og hei og gjøres oppslag i alle landets aviser hvis en stakkars faen våger bytte ut den hvite bomullsskjorta med en lyseblå en. 

Bare minner varer evig

Dette er moren min. Kvinnen som ga meg liv, og som mistet sitt eget alt for tidlig. I dag, 16.mai, ville hun blitt 57 år. Men slik gikk det ikke. Så istedenfor kake, fest og hipp hipp hurra, legges en bukett med blomster stille på graven, for å minnes hun som aldri ble eldre enn 52. 

Kanskje tenker dere at jeg skriver dette for sympati. I så fall tar dere feil. Poenget mitt med dette innlegget er ikke å sutre. Tvert imot. Jeg skriver disse ordene for å minne dere på at livet er kort. Det er uforutsigbart. De menneskene man tror man har for evig, er faktisk borte en dag - og du aner ikke når. Du tror du har hele evigheten, men du tar feil.

Så gi den der klemmen, før det er for sent. Si unnskyld, mens du ennå kan. Slutt å kaste bort tid på krangler og drama og surmuling. Slutt å leve etter "tar det i morra", "tar det til uka", "tar det neste måned", for livet har ingen garanti. Si det du trenger å si til menneskene som er der, mens de ennå faktisk er der. Tilbring tid med dem før muligheten forsvinner. Ta hundretusenvis av bilder og lag en million gode minner, for når menneskene i dem er borte, er dette alt du sitter igjen med. 

Til syvende og sist er tid og valg alt du har her i livet. Bruk begge deler fornuftig. 

Ett år med Nefariel

I dag, 15.mai, dagen før mammas (RIP) bursdag, fyller guttungen over alle guttunger - Nefariel - ett år. Hipp hipp hurra! I den anledning, la oss ta et lite tilbakeblikk på året som har gått.

Disse bildene er tatt 11.August 2023 i bilen på vei hjem. Her har jeg og Daniel G nettopp hentet ham hos Izabella i Oslo. 

Bilder fra 14.August. Her har lille gutten begynt å finne seg til rette hos meg og resten av kattene.  

15. August er han akkurat tre måneder gammel, og hyper som bare det! 

6. September ser man at det begynner å bli størrelse på guttungen. Han vokser fort.

23. November har han tatt julevasken. Bengaler er kjent for å elske vann, og Nefariel blir frivillig og veldig gjerne med en tur i dusjen. Aldri er han lykkeligere enn når han får spyles litt med dusjhodet. 

9.Desember ser han ut som en voksen pus, men fremdeles er det lenge igjen til han er voksen "på papiret".

15. Desember er kjekkasen syv måneder gammel, og nå er det ikke lenge igjen til han er ferdig utvokst ... Tror jeg. Selv om google forteller at han kan vokse i enda noen måneder til.

27.Februar har storebror Minsten (på gulvet) blitt syk, og lillebror Nefariel viser både omtanke og bekymring.

7.mars byr værgudene på finvær, og lille Nefariel, som ikke er så liten lenger, soler seg litt.

24.April har han forstått at damer kan brukes til mer enn bare å glane på og krangle med, og utvikler en voldsom interesse for sin eldre adoptivsøster Mia.