Jeg var elleve år gammel da jeg for første gang opplevde å vokse ifra noen. Det var en varm sommerdag tidlig i juni, og jeg satt på gulvet på soverommet hjemme hos ei jente i klassen. Lekene hennes lå strødd utover, akkurat slik vi hadde forlatt dem dagen i forveien.
Dagen i forveien hadde vi begge vært helt oppslukt i vår egen lille verden. Forestilt oss at figurene hadde tanker og følelser. Levende sett for oss den verden de levde i, og de hendelsene som utspilte seg. Men plutselig satt jeg der, og så bare figurer i plast, der hvor jeg dagen i forveien hadde kunnet forestille meg levende skapninger. Det som dagen i forveien hadde vært en hel verden, var nå bare et rom med fire vegger og teppe på gulvet. Dagen i forveien hadde jeg kunnet se for meg hvordan lekene hadde sine egne liv - hvordan de gikk, og løp, og hoppet og danset. Plutselig satt jeg der, og så bare figurer som ble løftet opp og ned, kastet hit og dit, med hendene våre.
Det var der og da jeg forsto at jeg hadde mistet evnen til å se verden gjennom et barns øyne. Ved siden av meg satt hun, den jevnaldrende jenta fra klassen min, og var oppslukt i figurenes verden. Og alt jeg kunne håpe på, var at det ville gå litt tid før hun oppdaget at jeg ikke lengre var helt "med"; at jeg ikke så det hun så, ikke klarte å forestille meg det hun forestilte seg.
Det er vondt å vokse ifra noen. Vondt, fordi man ofte ikke vil det selv, og fordi man ikke helt forstår hvorfor det har blitt slik. Hvorfor man plutselig bare våkner opp en morgen og føler at man har gått videre, når man egentlig ikke har lyst til det. Når man helst vil at ting skal fortsette å være slik de var. Hvorfor livet tvinger frem en endring man ikke har bedt om, hvorfor alt skal snus på hodet og gjøres så komplisert og vanskelig, når det ville vært så mye bedre, så mye lettere, om man slapp å endre på noe som helst.
Likevel; man kan ikke styre slike ting. Og jo lengre man forsøker å tvinge seg selv til det, jo verre blir det. Jo mer man forsøker å innbille seg selv at den endringen man føler vil gå over med tiden, jo tydeligere blir det at den er kommet for å bli. At det ikke finnes noe "gå tilbake", at endringen ikke "går over" om man bare tier den ihjel. Man kan late som, selvfølgelig; late som om ting er akkurat som de var. Som om ingenting er forandret. Late som, fordi man vil holde på den andre personen. Fordi man tross alt har det fint sammen. Fordi man ikke vil miste dem. Man kan late som, men de merker det likevel, og du merker det selv også: jo mer du later som, jo mer ulykkelig, falsk og malplassert føler du deg.
Vi kaller det å "vokse ifra" noen, men egentlig handler det nok ikke om å vokse i det hele tatt, for sannheten er at vi går gjennom dette hele livet. Enten du er åtte, atten eller åtti, vil du ha øyeblikk der du våkner opp og, uten noen spesiell grunn, føler at du er ferdig med det livet en annen person har å tilby deg. Ikke fordi du ikke er glad i dem, eller fordi det de tilbyr ikke er bra nok. Ikke fordi du er lei, eller fordi du ikke bryr deg om dem. Ikke for noen som helst grunn i det hele tatt. Du bare våkner opp, og enn så mye du skulle ønske det ikke var slik, føler du en avstand til det du før følte en nærhet til. De vil gjerne inkludere deg, men du føler deg likevel ikke helt inkludert. Det er en rar følelse. Som om du står i ytterdøra, og de ønsker deg velkommen inn, men du ikke klarer gå inn likevel. En fot innenfor, og en utenfor, men den som står utenfor klarer ikke rikke seg. Så du står der, som en idiot, fordi du ikke vil ta steget tilbake og lukke døren foran deg. Du står der helt til du innser at det er det eneste valget du har; bli stående der i døråpningen og stirre som en dust, prøve å innbille deg selv at du er med på festen som foregår der inne fordi den ene foten fortsatt er innenfor, eller ta et steg tilbake, lukke døra og gå.
Jo; det er vondt å vokse fra noen. Men minst like vondt er det når du selv er den som blir vokst fra. Når du ser det så tydelig i den andre personen: de føler ikke den nærheten lengre, som de en gang gjorde. De vil, selvfølgelig, men de gjør det likevel ikke. Så kontakten blir dårligere. Svarene på meldinger blir kortere. Det kan gå dager eller uker mellom hver gang de selv tar initiativ til å sende noe, og når de gjør det, er det mest for egen del; så de kan fortelle seg selv at kontakten ikke er død, og ingenting er forandret.
Men du ser det likevel; den emosjonelle avstanden, og mangelen på interesse. Forsøkene på å skjule, forsøkene på å benekte både ovenfor deg og seg selv at de står med den ene foten i døra. Du ser det, fordi du kjenner det igjen i deg selv; minnene om alle gangene du selv har stått der og ønsket at ting ikke var slik de var. Den dårlige samvittigheten over noe du ikke kan styre, og selvhatet for at du føler det du gjør.
Jeg står litt i den situasjonen akkurat nå. En person jeg ser på som en nær venn, er i ferd med å vokse fra meg. De benekter det selv, men jeg ser det tydelig i mangelen på initiativ og kommunikasjon. Jeg ser at kontakten er i ferd med å forsvinne, og jeg ser de meldingene som dukker opp i blant - bare for å ha "gjort en innsats", bare for å "ha prøvd å holde det gående".
Jeg holder det gående, jeg også: svarer på meldingene. Sender den første, i ny og ne. For jeg vet at valget må være deres. Jeg kan ikke være den som lukker døra, eller som forteller at jeg vet hvor dette går og at det er ok. Jeg kan ikke, fordi da blir det jeg som sitter med makten. Når mennesker pushes til en avgjørelse de ikke er klare for å ta selv, skaper det en følelse av panikk, og en desperasjon etter å få tilbake mulighetene de brått har mistet. Jeg ønsker ikke å kødde med hodet eller følelsene til noen jeg er glad i, derfor må valget være deres, og tas i deres eget tempo. Det må være de, ikke jeg, som går frem og tilbake oppe i hodet, og som til slutt lander på en avgjørelse.
Alt jeg kan gjøre er å sitte her og vente. Mentalt forberede meg. Håpe at kanskje en dag vil det være mulig å få tilbake det som nå må gis slipp på.
For det er det som er greia med livet; det kommer i faser. Bare fordi to mennesker er på samme nivå i dag, betyr det ikke at de er det i morgen. Eller omvendt; bare fordi man er på forskjellig nivå nå, betyr det ikke at man er det neste gang man treffes. For jeg vet om mennesker som hatet hverandre på ungdomsskolen, men er bestevenner i dag. Og mennesker som var bestevenner på videregående, som hater hverandre i dag. Jeg vet om kjærester som har slått opp, og funnet tilbake til hverandre ti år senere. Og om mennesker som var sammen fra de var tretten, og våknet opp trettifem år gamle og innså at de ikke hadde noe som helst felles.
Vi kaller det å vokse fra hverandre, men kanskje det til syvende og sist bare handler om timing. Om å finne hverandre til rett tid, gi slipp på hverandre når tiden er feil, og se om den er riktig igjen neste gang.