Løgner jeg lærte på skolen

Hva synes vi om den nye headeren på bloggen? Følte det var på tide med noe nytt. Om det ble en forbedring vet jeg egentlig ikke, men jeg håper i alle fall det.

Ellers? Livet smiler ikke veldig bredt om dagen. Tidligere i uken fant jeg ut at en fyr har svindlet meg for flere tusen kroner, og nå mot slutten av uka har jeg falt ut med noen jeg er glad i. Disse to hendelsene er ikke relatert, men begge er kjipe å stå i likevel. Så nei; livet smiler ikke veldig bredt om dagen. Om noe, hånflirer det av meg.

Et lyspunkt finnes det likevel: i morgen er jeg nemlig invitert med på kino for å se The Creator, og det tror jeg kan bli veldig hyggelig. Hadde ikke hørt om filmen før jeg ble invitert med, men gjorde et kjapt googlesøk og den virker veldig interessant. 

Dette blogginnlegget skulle imidlertid egentlig handle om noe helt annet. Det er jo ikke så givende for dere å lese om hva som foregår i hverdagen min, så derfor byr jeg dere heller på en liste over


 Løgner jeg lærte på skolen: 

01. Elvis spiste seg ihjel
Har dere også hørt det? At Elvis spiste seg til døde? Selv husker jeg at vi lærte dette i sjette - eller syvendeklasse, og at det satt seg i bakhodet på meg. Ofte lurte jeg på nøyaktig hvor mye mat, eller hvor mange kalorier, denne mannen fikk i seg daglig. Det måtte jo, tross alt, være helt sinnssyke mengder i og med at det tok livet av ham, tenkte jeg. Dette var også en sterkt medvirkende faktor til at jeg, selv om jeg ofte har hatt perioder med usunne matvaner med høyt kaloriinnhold som har fått meg til å gå opp i vekt, likevel aldri har vært av dem som har hevet innpå enorme mengder med mat. Vel, Elvis døde faktisk ikke av overspising. Han døde av hjerteinfarkt, som mest sannsynlig var resultatet av hans avhengighet til reseptbelagte barbiturater. 

02. Nelson Mandela døde i fengsel
Da innenlands og utenlandsk media informerte om at Nelson Mandela var gått bort den 5.Desember 2013, satt jeg som et stort spørsmålstegn. Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor dette var noen nyhet nå, så lang tid etterpå. For Nelson Mandela døde jo i fengsel lenge før jeg i det hele tatt var født, gjorde han ikke det, da? Det var nemlig det jeg hadde lært på skolen. Men - neida. Mr. Mandela levde i beste velgående han, helt til han døde 95 år gammel i sitt hjem i Johannesburg i slutten av 2013. 

03. Melk er nødvendig for å bygge en sunn og sterk kropp
Jeg husker ikke helt når vi lærte hvor viktig det var å drikke minst ett glass med melk hver dag for å bygge en sunn kropp og et sterkt skjelett, men jeg tror det kan ha vært rundt første - eller andreklassestadiet. Det var nettopp fordi melk var så utrolig viktig for oss at vi hadde skolemelkordningen, nemlig. Vel - hjernevasking i all ære, tydeligvis. Nyere forskning mener nemlig at det ikke kan vises noen klare helsefordeler relatert til inntak av melk. Melk inneholder mengder av veksthormon, østrogen og andre hormoner som er nødvendige for at kalven - dyret den i utgangspunktet er beregnet på - skal vokse seg stor og sterk. Hos mennesker vil jevnlig inntak av melk føre til rask vekst og økt høyde, men også gi større risiko flere typer kreft, hoftebrudd og blodpropp i lungene. Melk gir dog ingen økning i beinmineraltetthet, og det viser seg faktisk at landene med høyest inntak av melk og kalsium, også har høyest andel hoftebrudd.

Lærte dere noen spesielle ting på skolen som dere senere har funnet ut at ikke er sant? 

Siden sist

Fredag kveld hadde jeg to kamerater på besøk. Jeg feiret jo ikke bursdagen min på selveste dagen (forrige søndag), så planen var å ta det igjen denne helgen. Snakket litt om å kjøre en todagers, men den ble lagt på hylla, så da har vi den til gode senere.

Bursdagsgaven fra lillesøster, samboeren hennes og niesen min kom forresten med posten i dag.

Bursdagsgaven jeg kjøpte til meg selv (hehe) kom for en stund tilbake, jeg har bare ikke hatt ork til å blogge den før nå, men her er den i alle fall. Jeg har helt dilla på vampire blood-produktene. 

Tenk at nå er vi i oktober allerede! Synes september fløy forbi alt for fort, men sånn er det vel å bli gammel, kanskje? Haha.

Å vokse ifra noen

 
Jeg var elleve år gammel da jeg for første gang opplevde å vokse ifra noen. Det var en varm sommerdag tidlig i juni, og jeg satt på gulvet på soverommet hjemme hos ei jente i klassen. Lekene hennes lå strødd utover, akkurat slik vi hadde forlatt dem dagen i forveien. 

Dagen i forveien hadde vi begge vært helt oppslukt i vår egen lille verden. Forestilt oss at figurene hadde tanker og følelser. Levende sett for oss den verden de levde i, og de hendelsene som utspilte seg. Men plutselig satt jeg der, og så bare figurer i plast, der hvor jeg dagen i forveien hadde kunnet forestille meg levende skapninger. Det som dagen i forveien hadde vært en hel verden, var nå bare et rom med fire vegger og teppe på gulvet. Dagen i forveien hadde jeg kunnet se for meg hvordan lekene hadde sine egne liv - hvordan de gikk, og løp, og hoppet og danset. Plutselig satt jeg der, og så bare figurer som ble løftet opp og ned, kastet hit og dit, med hendene våre. 

Det var der og da jeg forsto at jeg hadde mistet evnen til å se verden gjennom et barns øyne. Ved siden av meg satt hun, den jevnaldrende jenta fra klassen min, og var oppslukt i figurenes verden. Og alt jeg kunne håpe på, var at det ville gå litt tid før hun oppdaget at jeg ikke lengre var helt "med"; at jeg ikke så det hun så, ikke klarte å forestille meg det hun forestilte seg. 

Det er vondt å vokse ifra noen. Vondt, fordi man ofte ikke vil det selv, og fordi man ikke helt forstår hvorfor det har blitt slik. Hvorfor man plutselig bare våkner opp en morgen og føler at man har gått videre, når man egentlig ikke har lyst til det. Når man helst vil at ting skal fortsette å være slik de var. Hvorfor livet tvinger frem en endring man ikke har bedt om, hvorfor alt skal snus på hodet og gjøres så komplisert og vanskelig, når det ville vært så mye bedre, så mye lettere, om man slapp å endre på noe som helst. 

Likevel; man kan ikke styre slike ting. Og jo lengre man forsøker å tvinge seg selv til det, jo verre blir det. Jo mer man forsøker å innbille seg selv at den endringen man føler vil gå over med tiden, jo tydeligere blir det at den er kommet for å bli. At det ikke finnes noe "gå tilbake", at endringen ikke "går over" om man bare tier den ihjel. Man kan late som, selvfølgelig; late som om ting er akkurat som de var. Som om ingenting er forandret. Late som, fordi man vil holde på den andre personen. Fordi man tross alt har det fint sammen. Fordi man ikke vil miste dem. Man kan late som, men de merker det likevel, og du merker det selv også: jo mer du later som, jo mer ulykkelig, falsk og malplassert føler du deg. 

Vi kaller det å "vokse ifra" noen, men egentlig handler det nok ikke om å vokse i det hele tatt, for sannheten er at vi går gjennom dette hele livet. Enten du er åtte, atten eller åtti, vil du ha øyeblikk der du våkner opp og, uten noen spesiell grunn, føler at du er ferdig med det livet en annen person har å tilby deg. Ikke fordi du ikke er glad i dem, eller fordi det de tilbyr ikke er bra nok. Ikke fordi du er lei, eller fordi du ikke bryr deg om dem. Ikke for noen som helst grunn i det hele tatt. Du bare våkner opp, og enn så mye du skulle ønske det ikke var slik, føler du en avstand til det du før følte en nærhet til. De vil gjerne inkludere deg, men du føler deg likevel ikke helt inkludert. Det er en rar følelse. Som om du står i ytterdøra, og de ønsker deg velkommen inn, men du ikke klarer gå inn likevel. En fot innenfor, og en utenfor, men den som står utenfor klarer ikke rikke seg. Så du står der, som en idiot, fordi du ikke vil ta steget tilbake og lukke døren foran deg. Du står der helt til du innser at det er det eneste valget du har; bli stående der i døråpningen og stirre som en dust, prøve å innbille deg selv at du er med på festen som foregår der inne fordi den ene foten fortsatt er innenfor, eller ta et steg tilbake, lukke døra og gå.

Jo; det er vondt å vokse fra noen. Men minst like vondt er det når du selv er den som blir vokst fra. Når du ser det så tydelig i den andre personen: de føler ikke den nærheten lengre, som de en gang gjorde. De vil, selvfølgelig, men de gjør det likevel ikke. Så kontakten blir dårligere. Svarene på meldinger blir kortere. Det kan gå dager eller uker mellom hver gang de selv tar initiativ til å sende noe, og når de gjør det, er det mest for egen del; så de kan fortelle seg selv at kontakten ikke er død, og ingenting er forandret.

Men du ser det likevel; den emosjonelle avstanden, og mangelen på interesse. Forsøkene på å skjule, forsøkene på å benekte både ovenfor deg og seg selv at de står med den ene foten i døra. Du ser det, fordi du kjenner det igjen i deg selv; minnene om alle gangene du selv har stått der og ønsket at ting ikke var slik de var. Den dårlige samvittigheten over noe du ikke kan styre, og selvhatet for at du føler det du gjør. 

Jeg står litt i den situasjonen akkurat nå. En person jeg ser på som en nær venn, er i ferd med å vokse fra meg. De benekter det selv, men jeg ser det tydelig i mangelen på initiativ og kommunikasjon. Jeg ser at kontakten er i ferd med å forsvinne, og jeg ser de meldingene som dukker opp i blant - bare for å ha "gjort en innsats",  bare for å "ha prøvd å holde det gående".

Jeg holder det gående, jeg også: svarer på meldingene. Sender den første, i ny og ne. For jeg vet at valget må være deres. Jeg kan ikke være den som lukker døra, eller som forteller at jeg vet hvor dette går og at det er ok. Jeg kan ikke, fordi da blir det jeg som sitter med makten. Når mennesker pushes til en avgjørelse de ikke er klare for å ta selv, skaper det en følelse av panikk, og en desperasjon etter å få tilbake mulighetene de brått har mistet. Jeg ønsker ikke å kødde med hodet eller følelsene til noen jeg er glad i, derfor må valget være deres, og tas i deres eget tempo. Det må være de, ikke jeg, som går frem og tilbake oppe i hodet, og som til slutt lander på en avgjørelse. 

Alt jeg kan gjøre er å sitte her og vente. Mentalt forberede meg. Håpe at kanskje en dag vil det være mulig å få tilbake det som nå må gis slipp på.

For det er det som er greia med livet; det kommer i faser. Bare fordi to mennesker er på samme nivå i dag, betyr det ikke at de er det i morgen. Eller omvendt; bare fordi man er på forskjellig nivå nå, betyr det ikke at man er det neste gang man treffes. For jeg vet om mennesker som hatet hverandre på ungdomsskolen, men er bestevenner i dag. Og mennesker som var bestevenner på videregående, som hater hverandre i dag. Jeg vet om kjærester som har slått opp, og funnet tilbake til hverandre ti år senere. Og om mennesker som var sammen fra de var tretten, og våknet opp trettifem år gamle og innså at de ikke hadde noe som helst felles. 

Vi kaller det å vokse fra hverandre, men kanskje det til syvende og sist bare handler om timing. Om å finne hverandre til rett tid, gi slipp på hverandre når tiden er feil, og se om den er riktig igjen neste gang.  

33 ting jeg har lært på 33 år

 
Folkens! I morgen braker det løs, med ... Vel, absolutt ingenting. Jeg lar med stor sannsynlighet 33-årsdagen passere i stillhet. Tenker det kanskje er greiest, med tanke på hvordan humøret mitt har vært nå den siste tiden. Men, den årlige tradisjonen med "x antall ting jeg har lært på x antall år" skal selvfølgelig leve i beste velgående, også i år. Så uten mer om og men(n), her kommer 33 ting jeg har lært på 33 år. 

01. Det er ulovlig for privatpersoner å bære pepperspray og kniv. Hårspray og lighter, derimot, sier lovverket ingenting om.

02. På samme måte; heller du vannet på vodkaflaske og drikker offentlig, er det ugreit. Heller du vodka på vannflaske, er det greit frem til du begynner å oppføre deg på en viss måte eller setter deg bak rattet.

03. Utroskap er et personlighetstrekk. Noen mennesker vil være utro selv om de i utgangspunktet er lykkelige i forholdet sitt, mens andre aldri er utro uansett hvor ulykkelig de enn måtte være. Aldri tro at den som er utro MED deg, ikke vil være utro MOT deg; mennesker er vanedyr. Og aldri tro at noen er utro fordi de er ulykkelige i forholdet sitt; dette er unnskyldningen, men aldri årsaken.

04. I dating, aldri se etter potensiale. Se personen for hvem de er, og ta en avgjørelse på om hvorvidt deres positive sider gjør deres negative verd å leve med. Er svaret nei, la være å innlede noe som helst. For ingenting skader et menneske mer enn å først bli fortalt at du elsker dem, for senere å bli fortalt at de må endre seg for at du skal fortsette å gjøre det.

05. Den som er minst emosjonelt involvert, kontrollerer situasjonen.

PSSST... Les tidligere "ting jeg har lært"-innlegg her:
32 ting jeg har lært på 32 år.
31 ting jeg har lært på 31 år.
30 ting jeg har lært på 30 år.
29 ting jeg har lært på 29 år.
28 ting jeg har lært på 28 år.

06. Jo flere sjanser du gir noen, jo mindre respekt får de for deg, og jo mindre redde er de for å drite seg ut neste gang. 

07. På samme måte: jo mer du unnskylder noens oppførsel, jo sjeldnere vil de selv beklage den. 

08. Vær observant på hvordan folk ber om unnskyldning. En person som sier "jeg beklager at jeg ---", er en person som tar ansvar for egne handlinger og innrømmer sine feil. En person som sier "jeg beklager at du tolket det---", derimot, ber faktisk ikke om unnskyldning for sin egen oppførsel i det hele tatt; tvert imot ber de deg tilgi deg selv for at du har gjort deg selv opprørt ved å tolke oppførselen deres negativt. Det er en klassisk narsissistisk unnskyldningstatikk; feilen ligger alltid hos deg, aldri hos dem. 

09. For å unngå å fremstå enten FOR gira eller ikke gira nok, forsøk å matche hvordan mennesker kommuniserer med deg over sosiale medier. Ikke skriv lange avsnitt til noen som kun svarer med to ord eller en tommel opp. Det får deg til å virke desperat. På samme måte; ikke svar med kun to ord eller en tommel opp dersom noen du er interessert i å ha kontakt med skriver lange avsnitt. Det får deg til å virke som du gir totalt faen. Ikke svar på to sekunder dersom noen jevnlig lar det gå 3-4 timer før de svarer deg (igjen: du virker desperat), og ikke la det gå 3-4 timer jevnlig dersom motparten alltid svarer på to sekunder (igjen: det virker som du gir faen). Send gjerne første melding, men ikke send flere hvis du ikke får svar. Match motpartens interesse, helt enkelt. Er de engasjert, vis engasjement selv. Gir de faen, gi faen selv. For ingenting dreper kommunikasjon fortere enn når den ene parten virker for ivrig, og den andre totalt likegyldig. 

10. Livet blir betydelig enklere om du gjør det til en regel å være ærlig om ting som kan være ukomfortabelt å være ærlig om. Istedenfor å ghoste mennesker, fortell dem at du ikke er interessert i videre kontakt. Avlyser du en avtale pga angst, si at du har angst. Avlyser du en avtale pga manglende interesse, si at du har mistet interessen. Avlyser du fordi du ikke har råd? Si at du ikke har råd. Og så videre, og så videre. Det er lett å dikte opp småløgner her og der, som at du er syk, eller glemte det bort, eller ikke hørte alarmen, ikke rakk bussen, telefonen streika... Men det er unødvendig, og potensielt risikabelt; for skjønner de at du lyver, vil de sannsynligvis aldri stole på deg igjen, og det er kjipt å miste folks tillit bare fordi det var enklere å si "rakk ikke bussen" enn å si "hadde så sykt angst".

11. Vær skepsisk til mennesker som hele tiden kommer med småløgner, spesielt om ting som egentlig ikke er noe vits å lyve om (for eksempel: de sier de brukte 400 kroner på butikken, men brukte egentlig bare 200). I mange tilfeller gjør de dette bevisst, av to grunner: den ene er at de vil se hvordan du reagerer på disse løgnene, om du lar det gå eller om du stiller dem til veggs. Den andre grunnen til at en person ofte kommer med unødvendige småløgner er at de vil bli komfortable med å lyve til deg om ubetydelige småting, slik at det blir lettere å lyve til deg om større og viktigere ting senere. For all del, alle mennesker lyver en gang i blant, men skjer det ofte og jevnlig, er det en baktanke med det. 

12. Før du skal treffe noen du ikke er trygg på, legg igjen et spor. Dette kan gjøres på flere måter. Mange har en venn de tekster i forkant i tilfelle noe skulle gå galt, men du kan også bruke fks facebook eller bloggen din, om du har en. Trikset er som følger: ta en selfie før du går hjemmefra. Skriv tidspunktet (dato og klokkeslett) du forlater huset, hvilken adresse du skal til, og når du skal være der. Skriv fullt navn, alder, telefonnummer og bostedsadresse på personen du skal treffe. Har de en profil på facebook, link til den. Har du et bilde av dem, legg det ved. Men, ikke post innlegget. Isteden, sett innlegget til å publiseres om 72 timer. Kommer du deg trygt hjem før 72 timer har passert, kan du avbryte publiseringen og verden får aldri vite noe. Skulle det derimot skje deg noe, vil all denne informasjonen bli offentliggjort og venner, familie og politiet vil da ha noe å gå etter. De vil vite all informasjonen om det siste mennesket som så deg i live, hva du hadde på deg da du forsvant, og hvilke tidspunkt de har å gå etter. 

(Fun fact: mannfolk som leser dette punktet vil anta jeg er innblandet i sketchy business. Kvinnfolk som leser dette punktet vil forstå at det handler om å treffe mannfolk fra Internett, fks fra dating-apper osv. Fordi en manns største frykt når det kommer til å treffe damer fra Internett er at hun er grisestøgg, klengete, og umulig å bli kvitt, mens en kvinnes største frykt når det kommer til å treffe menn fra Internett er å bli utsatt for drap eller overgrep.)

13. Alle mennesker har telefonen i umiddelbar nærhet og sjekker den minst 2 ganger daglig. Svarer de deg ikke på 24t er det fordi de bevisst ignorerer deg. 

14. Det finnes mange tegn du kan se etter for å finne ut om en person har noe å skjule. Det enkleste tegnet er imidlertid det mest åpenbare: de få gangene telefonen deres ligger midt på bordet, ligger den med skjermen ned. 

15. En person som er interessert i deg romantisk vil gjøre en veldig åpenbar innsats for å holde kontakt og treffes så ofte som mulig. Om innsatsen ikke er der, er heller ikke følelsene det. 

16. Alt er dødelig i for store doser. Inkludert vann. 

17. Det du tenker mest på, kontrollerer livet ditt. 

18. Det finnes to typer traumatiserte mennesker: de som utvikler enorm empati og lever i frykt for at de en dag vil påføre et annet menneske en smerte som minner om den de selv har opplevd... Og de som blir kyniske og tenker at siden de selv har hatt det vondt og vanskelig, fortjener ikke andre å ha det bedre eller lettere. 

19. Å stole på førsteinntrykk er dumt. De fleste mennesker viser deg ikke hvem de er i starten; kun den de vil du skal se, slik at de kan få hva enn de er ute etter fra deg. Noen er ute etter sex, andre etter penger, noen etter tillit, andre etter kjærlighet. Ofte er de mest kyniske og manipulerende menneskene også de beste skuespillerne. 

20. Overvektige mennesker tror at lykken ligger i å være tynn. Undervektige tror den ligger i å være trent. Fattige tror lykken ligger i penger, rike tror den ligger i å bli elsket for den de er istedenfor det de kan kjøpe. Ungdommene tror lykken ligger i å være voksen, voksne tror den ligger i å være ung. Alle tror lykken ligger i det de ikke har, og dermed vil de alltid jage etter den, men aldri finne den. For lykken ligger i å være fornøyd med det man har, og slutte å fokusere på alt man mangler. 

21. Selvmord tar ikke bort smerten. Det gir den bare videre til alle som er glad i deg. 

22. Folk sier det ikke koster noe å være snill. De tar feil. Å være snill mot feil person kan koste deg dyrt, men prisen du betaler er ikke nødvendigvis penger. 

23. En person som sier de skal ta livet av deg, er sjelden noe å frykte. Ved å si dette har de både gitt deg en advarsel, og gjort seg selv til hovedmistenkt skulle det skje deg noe. Du gjør lurt i å nevne dette for vedkommende, i tilfelle personen ikke har tenkt såpass langt selv. 

24. Lær deg å ikke vise følelser utad. Det vil gi deg mange fordeler i kortspill. 

25. Kortspill for viderekomne: forvirr motstanderen ved å vise følelser utad, men ikke la dem matche kortene du har på hånden. Smil når du sitter med drittkort, og se misfornøyd ut når du sitter med bra kort. Og omvendt, i blant. På den måten tror vedkommende at han kan lese deg ganske lett, helt til han brått sitter der veldig forvirret. 

26. Hvis noen er interessert i deg, og du ikke er interessert tilbake, kan du enkelt få dem til å miste interessen ved å begynne å mase på dem. Send tjue meldinger om dagen, ring, og mas som en gal om å treffes hver eneste dag. Hiv inn litt sjalusi her og der, type "hvem er hun?", "hvorfor snakker du med henne?" osv. Mennesker vil alltid ha det de ikke kan få, og gir du dem inntrykket av at du allerede er gifteklar, begynner de fort å tvile på om de egentlig er så interessert likevel. OBS: før du hiver deg ut i dette prosjektet, forsøk å fortelle vedkommende på en normalt oppegående måte at du ikke er interessert. Har de tungt for det, kjør bridezilla. Aldri lyv til dem og si du faktisk er interessert, men la dem dra sine egne konklusjoner ut i fra oppførselen din.

27. Bridezilla for viderekomne: finn ut hva slags jenter han liker, og vær helt motsatt. Liker han jenter som er pent kledd, møt ham i joggebukse og hettegenser. Liker han jenter som kan lage mat, by ham på fjordland og first price ferdigpizza. Liker han naturlige jenter, klin på deg nok sminke til å fylle et svømmebasseng. Og så videre, og så videre. Han vil fort konkludere med at dette ikke er jenta han vil tilbringe livet med likevel. 

28. Ha alt undertøy i samme farge. Da blir det enklere å matche. 

29. Aldri vær den du tror partneren vil du skal være dersom du er interessert i noen. Et forhold bygget på skuespill er et forhold uten fremtid. Vær deg selv fra første stund. 

30. Mennesker som sier at alder bare er et tall og at kjærlighet ikke har noen alder, er skumle mennesker. I beste fall mindre smarte. I verste fall litt for glad i de som er under myndighetsalder. 

31. Når samtalene blir kortere med deg, er det fordi de er lengre med noen andre. 

32. Folk forteller deg at du bør tenke deg om før du tar tatoveringer eller piercinger, fordi de tross alt er permanente og du kan komme til å angre deg senere. Unger, derimot, begynner folk å mase om at du må skaffe deg så fort du fyller 20. 

33. Hvis du er forelsket i noen, er du ikke interessert i noen andre. Er du interessert i noen andre, er du ikke forelsket. 

Beklager om mange av disse punktene også står i tidligere innlegg. Mange av punktene er nok også motsetninger av det som har stått tidligere, rett og slett fordi jeg lærer etterhvert som jeg blir eldre, og det jeg trodde stemte for to år siden, har jeg kanskje med tiden fått nye erfaringer med som har gitt meg et nytt inntrykk som avviker fra det jeg hadde tidligere. 

Hvert år på denne tiden..

Hvert år når det nærmer seg bursdagen min går jeg inn i en emosjonelt ustabil fase hvor alle følelsene mine blir ti ganger så sterke. Der hvor jeg før var litt nedfor, er jeg plutselig alvorlig deprimert. Der hvor jeg før var skuffet, er jeg knust. Der hvor jeg før hadde et lite hint av interesse for noen, er jeg stormforelsket. Jeg gråter av bittesmå filleting jeg før ville tatt med et smil, og hele min verden snus fullstendig på hodet. Jeg er klar over det selv; jeg er ikke stabil i denne perioden, og kan ikke - burde ikke - ta noe form for avgjørelser. Burde holde gapet lukket og ikke prate med noen, for det som føles så rett akkurat der og da, kan føles helt feil bare dager senere.

Jeg har, kort sagt, et svært anstrengt forhold til bursdagen min. Bursdagen, for meg, er en påminnelse om at enda ett år har gått, uten at jeg har utrettet noe å være stolt over eller rope hurra for. At tiden går alt for fort, at den renner ut foran øynene på meg. Jeg har ikke dødsangst, men jeg har angst for å bli gammel uten å ha levd. Og fra helt bakerst i hodet sniker de seg frem, alle de ordene jeg fikk høre så mange ganger i oppveksten: "du er ei sånn som ingen kan elske", "det er ingen som liker deg", "folk er bare snille fordi de synes synd på deg", "du duger til å pule på, men du er ikke ei sånn man gidder være sammen med resten av livet".. Alle de ordene jeg til daglig klarer å dytte helt bak i hodet, kommer frem når det nærmer seg bursdagen. For der er den unektelige sannheten som en bitchslap i fleisen; enda ett år har gått, og der står jeg - fremdeles uelsket. Jenta alle vil ha ei natt med, men ingen vil våkne opp med for resten av livet. 

Men, la oss ikke snakke mer om det. La meg heller fortelle dere om de siste dagene. Fra mandag til tirsdag hadde jeg nemlig noen kamerater på besøk for en liten drikkings, noe som var veldig hyggelig.

Jeg er utrolig heldig og ikke minst takknemlig for de vennene jeg har. Det er ikke mange årene siden jeg var fullstendig venneløs, så at jeg har klart å finne så flotte mennesker som det jeg har, og at de holder ut med meg, er noe jeg verdsetter så høyt at det ikke engang kan utdypes med ord.

I kjent stil ble det litt kortspill også. Jeg pleier vanligvis å vinne minst åtte av ti omganger med idiot med hvem som helst, men akkurat denne gangen hadde jeg skikkelig uflaks og tapte gang på gang. Jeg skylder på at jeg er emosjonelt ustabil om dagen. Min indre synsk - eller hva faen man skal si - er ei utilregnelig fittekjerring i disse bursdagstider.

Eirik: har du rappa disse korta fra psykisk helse?
meg: hæ, nei?
Eirik: Siden det står "normal" på dem.

Hahahah!

Her så jeg litt sur ut. Hadde sikkert tapt i kortspill. Haha, nei da. 

Selvvalgt dumhet

 
Jeg har en tendens til å stole på feil mennesker. Tro det beste om de som vil meg det verste. Bli glad i dem som gir blaffen i meg. Jeg har en tendens til å gi tillit til dem som ikke fortjener den, og gi av meg selv til dem som bare tar.

"Hvorfor?", lurer du, for du vet at jeg er smartere enn dette. "Hvorfor?", lurer du, fordi du ikke forstår hvordan noen med slikt et blikk for detaljer, kan overse så mye som peker i feil retning. 

Så la meg fortelle deg hvorfor: 

Optimisme. Det er alt jeg har. Mitt sterkeste våpen, men også, min svakeste side.

Jeg har blitt dolket nok i ryggen av såkalte venner, og blitt lekt nok med av romantiske interesser, til å legge merke til detaljene som forteller meg når noe ikke stemmer. Når ord ikke matcher handlinger, når personlighetstrekk ser ut til å være direkte motsetninger av hverandre, og når setninger begynner å låte som manus; innøvd, fordi du har sagt dem tusen ganger tidligere, for å overbevise tusenvis av mennesker før meg. Jeg ser, jeg hører, og jeg legger merke til alt sammen. 

Men, den optimismen; Jeg må tro at jeg tar feil. Jeg må innbille meg selv at det er jeg som er gal; at alle mine tidligere erfaringer har gjort meg for skeptisk, for klar til å se feil, til å ha et realistisk syn på mennesker. Jeg må rette de kritiske tankene mot meg selv når jeg tar deg i en liten løgn, og fortelle meg selv at alle mennesker lyver i blant og at det ikke trenger å bety at du lyver om andre ting. De viktige tingene. Jeg må fortelle meg selv at jeg legger for mye i det, overtenker det, og overanalyserer det. 

Jeg må tillate meg selv å tro at verden i bunn og grunn er et fint sted med et helt hav av fine mennesker. Bra mennesker, som vil meg godt. Enda jeg innerst inne vet at det ikke stemmer. Jeg må være optimistisk. Fordi hvis jeg gir slipp på optimismen, hva står jeg igjen med?

Kun det faktum at verden er kald, full av kyniske mennesker som kun tenker på seg selv. Som utnytter og manipulerer for egen vinning. Som skader og sårer og ødelegger hverandre, og gir fullstendig blaffen. Som lyver for moroskyld, skaper krangler og drama for å få spenning i hverdagen. Som driver hverandre til depresjon og angst og selvmord, fordi de trenger å føle at det skjer noe. 

Hvem vil leve i en slik verden? Ikke jeg. Så jeg må tro den er bedre. For hvis jeg ikke har optimisme, hvis jeg våkner opp en morgen og ikke klarer å tenke at det finnes noe der ute verd å kjempe for, verd å holde ut for? At det ikke finnes håp? Det er da jeg ender der jeg ikke vil ende: som en del av selvmordsstatistikken. 

Så, det er derfor; derfor jeg tror det beste, enda jeg ser det verste. Tier ihjel det jeg helst vil konfrontere; alle de små løgnene, og alle de tingene som ikke henger på greip. Velger å gi tillit, til jeg fysisk ikke kan ignorere fakta lengre. For jeg må være optimistisk og tro jeg tar feil. Må holde liv i den helsikkes optimismen - for den er alt som holder liv i meg. Jeg er smart, men jeg velger å spille dum; som en overlevelsestaktikk.

For det lønner seg ikke å være smart og se verden for hva den faktisk er; et helvete hvor vi alle taper, til syvende og sist. Et umulig spill, hvor ingen vinner. Selv den spilleren som står igjen alene på brettet til syvende og sist, har tapt; for han er ensom, og i sin egen ensomhet har depresjon og lengsel spist sjelen hans; han eier ingen glede, han som aldri har elsket og aldri brydd seg. Og som alle de andre spillerne, de som elsket og gråt da de mistet hverandre, er han ødelagt. Kongen som troner på toppen, uten et folk. Ingen ser ham, og ingen verdsetter ham. Kronen glitrer, men ingen beundrer den, og der står han, kongen, og innser at makten aldri lå i alt han kunne kjøpe og eie; den lå alltid hos folket - de som beundret og lot seg imponere, og som fikk ham til å føle seg så spesiell og hevet over dem. 

Man må være optimist, og man må spille dum; så man kan ta skuffelsene en etter en, istedenfor alle på en gang. Å være føre-var skaper bare isolerte mennesker, som drukner i sin egen lengsel etter noe meningsfylt. Det er i alle fall min erfaring.  

Bare et øyeblikk

 
Livet er fullt av øyeblikk.

Vakre, grusomme, gode, vonde. 

Nettene du gråt til det gjorde vondt å puste, til det sved i halsen, og du ikke kunne se klart?

Bare et øyeblikk. 

Dagene du lo med dine beste venner, solen stekte på himmelen og du innså at du var lykkelig?

Bare et øyeblikk.

Da du møtte noen for aller første gang og ikke visste hvem de var - om de ville bli en venn, en fiende, en kjæreste, eller bare en bekjent?

Bare et øyeblikk.

Alt som trengs, er et øyeblikk.

Et øyeblikk til å møte noen for første gang. 

Et øyeblikk til å se dem for aller siste. 

Et øyeblikk for vennskap til å utvikle seg til forelskelse. 

Et øyeblikk for forelskelse til å gå over til bare vennskap igjen.

Et øyeblikk til å ta valg. 

Til å satse,

eller angre på sjanser man ikke tok.

Livet er fullt av øyeblikk. Hundre tusenvis av øyeblikk. Store og små, gode og dårlige. Millioner av øyeblikk, som enten blir til varige minner, til traumer, eller bare forsvinner ut i sanden. 

Og det er slik vi vet at vi vil overleve det verste.

For til syvende og sist er det bare øyeblikk, alt sammen. 

Så gråt,

i et øyeblikk. 

Gråt,

fordi du må.

Fordi det gjør vondt, og alt er feil. 

Men når du tenker at du vil dø, når du tenker at du ikke klarer mer, når du ser fremover og kun ser en evighet i smerte, et helt liv hvor tårene aldri stilner, en sorg som varer i flere år? 

Det er da du skal minne deg selv på at ingenting varer evig. 

Alt som er, og alt som har vært, og alt som vil bli, og aldri ble: 

det er bare øyeblikk. 

Øyeblikk kommer og øyeblikk går. 

Så pust,

til øyeblikket er over. 

Pust, 

til verden går videre. 

Til du gjenvinner kontroll.

Minn deg selv på at det er tjuefire timer i et døgn. 

At solen skal gå ned. 

Og når den står opp,

vil alt det som var i dag, være i går. 

Alt det som er nå, vil være da. 

Alt det som er nåtid, vil være fortid. 

Og verden vil gå videre. 

Nye mennesker. 

Nye vennskap og nye erfaringer. 

Nye gleder og nye sorger. 

Og når du ser tilbake, vil du se at det som var så viktig, så vondt og så fælt, det du trodde du ikke ville klare å overleve, det du trodde ville gjøre vondt for alltid, 

det varte ikke evig, det heller. 

Det forsvant, 

i alle de øyeblikkene som kom og gikk.