Sørlandstur del 2: Arendal

Som dere kanskje husker fra forrige innlegg: jeg og Erlend tok turen ned til Grimstad for å henge med min lillesøster, hennes samboer og deres tre måneder gamle datter, Naia. Etter dette tok vi turen tilbake til overnattingsstedet vårt på Bie for å lade telefonen og høre med min venninne, Tine, om hun hadde lyst til å treffes i Arendal. 

Mens vi ventet på at Tine, Karianne, David og Michael skulle dukke opp, tok vi en gåtur for å se hva Arendal hadde å by oss på.  

... Hvilket i stor grad var restauranter, butikker, puber, sol, sjø, butikker, folk ...

... Et og annet kunstverk...

... Og etterlyst-plakater plassert lett synlig på lyktestoler og søppelkasser. 

Etterpå satt vi oss ned på Madam Reiersen, hvor vi ble sittende til Tine ringte og lurte på om vi ikke heller ville komme bort på Castelle og ta noen drinker, og eventuelt være med på fest etterpå. Jeg var noe skeptisk til fest, i og med at telefonen var gått tom for strøm og vi hadde utsjekk på Bie klokken elleve neste morgen, men et par drinker og litt skravling på Castelle var vi selvfølgelig med på.

Etter å ha sittet litt på Castelle dro Tine og gjengen avgårde i taxi. Jeg var ikke så giret på fest, men syntes kvelden var blitt avsluttet alt for brått, og tenkte med meg selv at vi kunne jo bli med, sitte en times tid eller to, og så dra før klokken ble for mye og alkoholnivået for høyt. Dermed hoppet jeg og Erlend i taxi, oppga adressen til festen og ble sluppet av utenfor et rødt hus ved Strømmen. Først etter at taxien hadde kjørt, la vi merke til at huset var mørkt og stille. Dermed ringte vi David, fikk snakke med Alex som hadde festen, innså at vi var på feil sted, og ble stående som to tullinger på tur mens vi ventet på at Alex skulle hente oss.  

Veien hjem til Alex viste seg å være ned en bakke, gjennom en skog så mørk at man ikke kunne se hånda foran seg, og over ei bru. Til tross for mine høye hæler, kom vi oss trygt og uskadd frem. Vi satt oss ned med de andre, og ble tilbudt øl. Jeg liker ikke øl, så jeg fikk en drink isteden. Den inneholdt, etter smaken å drømme, cirka to dråper blandevann, og dermed ble jeg nippende til en øl likevel. Flere ganger spurte jeg Alex om vi kunne dempe musikken slik at det var mulig å prate, men dette ble aldri gjort, så jeg klappet til slutt like gjerne igjen kjeften, surmulte litt for meg selv, og forsøkte å tolke samtaleemnet ut i fra de få ordene jeg dro kjensel på her og der.  

Omsider var det tid for å dra. Taxi ble bestilt, og i og med at vi ikke kunne se noe som helst gjennom skogen, gjorde vi som møllen gjør: vi gikk mot lyset, altså frontlyktene fra taxien. Dette fungerte bra, til bakken brått forsvant.

Så der gikk vi; Erlend med brukket nese, gjennomvåte klær og blod i ansiktet, og jeg trampende på mine høye hæler, med håret til alle kanter, sminken på halv tolv og smilet opp ned. Taxien så oss, rygget sakte og forsiktig bakover i sneglefart, før den ute ved hovedveien snudde og kjørte avgårde uten så mye som et ord. Tilbake sto vi, kalde, våte og slitne, og lurte på om dette faktisk skjedde på ordentlig; om taxien virkelig bare hadde dratt sin vei og latt oss bli stående igjen. Heldigvis hadde Erlend nok strøm på telefonen til at vi fikk ringt etter ny taxi, og dermed sto vi der altså nok en gang og ventet. 

Man skulle kanskje tro at dette var nok uflaks for en kveld, men nei da; da vi omsider var fremme ved Bie igjen og skulle betale for taxituren, viste det seg at visakortene ikke funket. Mobilene var tomme for strøm, så vipps var det også bare å glemme. Etter mye styr og stell fikk vi omsider betalt, kommet oss til hytta, dusjet, fjernet sminke, blod og faenskap, fått på oss tørre klær, og kommet oss i seng. 

Neste dag var det opp og pakke, hive seg på buss til Arendal, få i seg litt enkel frokost, og vandre litt rundt i byen mens vi ventet på bussen som skulle ta oss til Harebakken. 

Brått innså vi at ingen av oss visste hvor bussen gikk fra, og dermed hev vi oss rundt for å lete etter riktig sted. Vi fant frem, kom oss på bussen, satt oss ned ... Og stirret ut vinduet mens vi kjørte rett forbi stoppstedet vårt, Harebakken. Jeg trykket panisk på stoppknappen, og nærmest løp ut døra da bussen stoppet på neste busstopp. Vi gikk tilbake til Harebakken, kom oss på bussen inn til Oslo, og satt oss ned for å nyte turen.

Sånn omtrentlig ti minutter senere kicket tidenes kvalmeanfall inn. Jeg knasket i meg kvalmestillende, men til ingen nytte. Resten av turen gikk til å prøve ut kreative sitte/liggestillinger og forskjellige pusteteknikker i et forsøk på å fjerne kvalmen, men nei da; det endte med at innholdet i magen min stiftet bekjentskap med en spypose. Jeg har aldri tidligere kastet opp på en buss før, så det var vel på tide å få denne erfaringen, også.  Fremme i Oslo hev vi oss på nattoget, og var fremme på Ål rundt 02:30.

I etterkant har immunsystemet holdt fest i kroppen; både feber, hodepine og mensen har holdt det gående flere dager i strekk. 

Sørlandstur del 1: Grimstad

I starten av juni ble jeg tante til lille Naia (uttale: Na-yah). Det typisk norske er jo å hive seg rundt og renne ned døren til folk så fort de har født, men fordi jeg vet hvor irritert jeg selv blir av folk og mas når jeg er utslitt, valgte jeg isteden å spørre min søster om hun faktisk ønsket besøk med en gang, eller om hun ville sette mer pris på at jeg kom senere, når ting hadde roet seg litt. Som jeg mistenkte er hun akkurat som meg, og dermed la vi tanken bort en stund.

I juli planla jeg en tur nedover for å henge med gamle venner, og tenkte at jeg da også kunne hilse på Naia i samme slengen. Turen ble avlyst da det viste seg å være et dårlig tidspunkt både for de vennene jeg ønsket å treffe, og for familien. Først da Erlend nevnte i august at han var interessert i å dra på Arendalsuka, ble temaet tatt opp igjen. Vi endte med å droppe Arendalsuka til fordel for hyttetur, men tok likevel en tur nedover nå i helgen for å se byen, hilse på Naia og henge med vennene mine.

Da vi googlet overnattingssteder i Arendal og Grimstad kom vi over Topcamp Bie på Bieheia i Grimstad. Bildene på nettsiden og prisen vi fikk oppgitt for to netter virket for god til å være sann, men vi bestemte oss for å ta sjansen likevel.

Som forventet viste det seg at det var noe vi hadde oversett. I dette tilfellet at hytten vi bestilte verken hadde eget kjøkken eller bad, og at bildene på nettsiden var fra fellesområdene; sanitæranlegget, bistroen og uteområdene. Bistroen og bassenget var dessuten stengt, og selv om passordet til gratis wifi sto oppgitt på en plakat inne i hytten, dukket ikke wifi opp på telefonen da jeg søkte etter det.

Dette ødela imidlertid ingenting for oppholdets del, da rema 100 lå i grei gåavstand, man har mobildata på telefonen, og sanitæranlegget både var fint og ga greit med privatliv.

Her et et av rommene i sanitæranlegget. Rommet inneholdt sittebenk, vask med speil og godt lys, samt dusj med dører. I tillegg fantes det også et eget toalettrom i rommet. Det var med andre ord ingen problem å få privatliv inne på anlegget, og man kunne sminke seg i ro og fred alene på "eget" rom uten å måtte dele speilet med andre eller "stå på utstilling". Dusjsåpe og slike ting fantes imidlertid ikke, så det måtte man kjøpe selv.

Fra sanitæranlegget var det trapper ned til campingplassen.

Sjekk denne gigantiske gresshoppen som satt på hytten vår en morgen! Jeg syntes den var kjempekul og sendte bilde til lillesøster. Hun kunne fortelle at hun har helt skrekken for dem, ettersom de biter(!!!).

Lørdag formiddag møtte vi lillesøster, samboeren hennes og bittelille Naia, og tok turen til Grimstad. Eldstedatteren Angelica fikk vi ikke møtt, da hun var i dyreparken med faren sin.

Værgudene var i godt humør, og Grimstad ga oss en smak av sommer. Byen har forandret seg en hel del siden jeg bodde på Sørlandet, og lillesøster lo litt da jeg foreslo for Erlend at vi skulle gå på rutebilstasjonen og se når bussen til Arendal gikk. Rutebilstasjonen finnes nemlig ikke lengre, kunne lillesøster fortelle; nå må man laste ned en app for å vite når bussene går.

"Stå sånn og se på han", sa lillesøster da hun skulle ta et bilde av meg og Erlend, og dermed så jeg for meg at dette ble et veldig hyggelig bilde. Vel, bildet i seg selv ble jo kjempebra, men armen min får meg til å se både maskulin og sinna ut, synes jeg. 

Etter en hyggelig dag i Grimstad sammen med lillesøster og familien hennes, dro vi til Arendal for å møte min venninne, Tine. Den historien fortjener i grunn sitt eget blogginnlegg, så det tar vi i morgen. 

Siste rest av sommer

Forrige helg bestemte jeg og Erlend oss for å gjøre som nordmenn gjerne gjør i blant; vi pakket ned kortstokken, sjokoladen og fiskestanga, og dro på hyttetur!

Vi fyrte i peisen, tente lys, drakk alkohol og spilte kort.

Vi prøvde oss på å fiske, men fisken var smart og bet ikke på.

... Så da ble det spaghetti isteden.

Hva gjør man når man har lys, men ikke lysestake? Vel, da lager man en. Synes jeg hører meg selv til tantebarna mine når jeg blir gammel: "da JEG var ung, da måtte vi lage lysestaka sjæl! Og den lagde vi av tomme corona-flasker, nemlig!"

Lokalt dyreliv (edderkopper og slikt) utenfor døren hører også med.

Denne helgen bikker vi ny måned på kalenderen, og sommeren er offisielt over for i år. Snart kommer høsten, og med høsten kommer bursdag.

Møte med en hjemløs

I går møtte jeg og Erlend en uteligger. Med uteligger mener jeg et menneske uten bosted. Et menneske som sover ute, med sovepose. En hjemløs.

Jeg vet hva dere tenker; det finnes ikke uteliggere i Norge; det er organisert kriminalitet; det er bakmenn bak, som styrer. Dere vil fortelle meg at man ikke må la seg lure av slike; at de har hjem, familier og penger; at det bare er skuespill det vi ser; at det er en scam; at de bare er ute etter penger fra lettlurte, godtroende fjols. 

Men i går møtte jeg og Erlend en uteligger. Han var ingen tigger, spurte ikke etter noe som helst. Han bare satt der på en benk med soveposen sin og stirret tomt ut i luften. "Hei", sa Erlend da vi gikk forbi ham. "Hei", sa jeg. Ingen av oss fikk noe hei tilbake.

Ingen av oss ville visst at han var uteligger, hadde vi ikke sett ham på samme sted flere kvelder på rad. Eller sett de tomme flaskene med brennevin i den tilhørende søppeldunken. Eller det tomme blikket; øynene uten gnist, uten håp. Ingen av oss ville visst, for han plaget oss ikke. Ba ikke om noe, gjorde ikke noe for å tiltrekke seg oppmerksomhet i det hele tatt. Han bare var der. Stille, som om han forsøkte å blende inn i omgivelsene; som om han forsøkte å bli usynlig, forsvinne.

Erlend ringte både helsevesen og politi. Pratet med ambulansen, også. Ingen av dem gjorde noe. Ingen av dem brydde seg.

Dette er Norge, bak fasaden. Landet som skryter av sin rikdom, landet som jevnlig kåres til et av verdens beste å bo i; landet som sender millioner av kroner til utlandet, som bruker skattepengene på fjaseri og idioti, mens folket blir ignorert når de virkelig trenger hjelp.

Dette er Norge i 2024.


*Bildet er et illustrasjonsfoto. 

Spist av fisk

God ettermiddag i stuen, i klasserommet/på jobben, på toalettet, eller hvor enn du nå måtte befinne deg når du leser disse ordene. Som nevnt i gårsdagens innlegg bød værgudene oss på norsk sommervær, og turen gikk til badeplassen - eller strandafjorden, som den også kalles.

Det obligatoriske utsiktsbildet klokken 19:01. Temperaturen i vannet var ikke så gal til å være såpass sent på kvelden. For anledningen hadde jeg med meg flytemadrassen min, som er en stor, oppblåsbar flaggermus. Den glemte jeg selvfølgelig å ta bilde av.

Fiskemafiaen kom svømmende for å knaske litt menneskehud. Søte, små skapninger.

Slang på meg hettegenseren etter å ha badet, og brått så jeg ut som en idiot der jeg gikk i skjørt. Outfit-krisen ble imidlertid fort glemt da engangsgrillen ble fyret opp og grillribbene lagt på.

Et litt koseligere bilde.

På tur hjem bød Erlend på is. Egentlig kakao, men det ble is isteden.

For kanskje siste gang i år...

Brått var vi midt i august. I den grad tolvte august kan kalles "midt i". Poenget mitt er uansett at tiden har flydd avgårde, sommeren nærmer seg slutten, og dagen i dag kan være den aller siste vi får i år med brukbar badetemperatur. Så nå skal jeg hive bagen over skulderen, møte Erlend litt lengre nede i veien, og spasere i gåtempo mot badeplassen - rett etter at jeg har bydd dere på noen kjappe bilder fra de siste dagene.

Bilde fra i går, fordi på søndager er det lov å spise frokosten klokken 14, og lov å ha is som dagens første måltid.

En humle jeg fant en regnværsdag den 9.August.

... Og helt til slutt; en selfie av meg selv på kino 7.August, fordi hva er vel en blogg uten bilder av bloggeren selv? Bare for å ha påpekt det så er etterveksten brun, selv om den ser grå ut på bildet. Så vet dere det.

Moderne vikinger på badetur

I starten av juli ble jeg kontaktet av en fotograf i forbindelse med et kunstprosjekt. Jeg er en noe folkesky person, men bestemte meg likevel for å treffe vedkommende og høre hva prosjektet gikk ut på. Det viste seg at vi - jeg og Erlend, som fyren heter - er overraskende like på mange måter, og fort fant tonen.

Her om dagen dro vi for å bade litt.

Vannet holdt faktisk ganske ok temperatur. I alle fall til Norge å være.

Som de moderne vikingene vi er, dro vi med oss engangsgrill, burger fra den lokale kiwi-butikken og fake-ost ut på tur. Vi lever tross alt i 2024.

Utsikten var også veldig flott. Værgudene ser ikke ut til å være på vår side den kommende uken, men jeg krysser likevel fingrene for en badetur eller to til før sommeren offisielt er over.