Ingen tur sørover denne vinteren


Mia er drektig igjen, og jeg har forgjeves forsøkt å få tak på veterinær for å bestille en ultralydundersøkelse. Når jeg vet cirka hvor langt hun er på vei, hvor mange kattunger hun bærer på, får bekreftet at de er friske og utvikler seg slik de skal, og får en termindato å forholde meg til, vil det også være mye lettere å planlegge tiden fremover.

Fordi det gikk så dårlig sist gang, har jeg vært ekstra redd for å stresse henne denne gangen. Derfor har jeg lest side opp og side ned på internett så jeg kan føle meg mest mulig forberedt. Frøkna har fått sitt eget rom, en stor fødekasse som hun både kan stå og ligge komfortabelt i, og en innetemperatur på 22+, akkurat slik som doktor google mente hun burde.
Fordi vi venter kattunger, blir det naturligvis ingen tur Sørover nå før jul. Om jeg skal sende gavene med posten, eller heller ta dem med neste gang jeg skal nedover, har jeg ikke helt bestemt meg for ennå.

Vinterirritasjon

 
Alle har hørt om vinterdepresjon; mengden sollys blir mindre, og tankene blir mørkere. Ingenting virker gøy eller interessant lengre, og livet fremstår meningsløst og bortkastet. Jeg derimot, lider av det jeg liker å kalle en vinterirritasjon; jeg blir ikke trist og lei, men lat og irritert.

Aldri er lunta kortere og banneordene mer fargerike enn når jeg kjenner smerten fra blåfrosne fingre og tær. Aldri kjenner jeg mindre ork til å gjøre noe som helst, enn når jeg hutrer og fryser og ikke klarer fokusere på annet enn at det er kaldt. Aldri synes jeg mer synd på meg selv, enn når et hvitt teppe av iskalde snøkrystaller sørger for å gjøre asfalten om til en skøytebane. 

Og vet dere hva jeg tenker, hvert fordømte år?

"Jeg hater vinteren" 

"Jeg hater vinteren"

"Jeg hater vinteren"

På evig repeat, som en slags sang, som et slags ekko inne i hodet. Jeg står opp, åpner soveromsdøra, får vinteren i fleisen, og tenker: "jeg hater vinteren". Jeg går ut på kjøkkenet, tenker jeg skal ha i meg noe frokost, og ender med å ta det første og beste som kan stekes eller pælmes i mikroen, fordi det eneste jeg kan fokusere på er at jeg vil ha noe varmt. 

Vil ha noe varmt, vil ha noe varmt, vil ha noe varmt - og det blir til hundreogtjue ting i mikroen, og førti turer i en varm dusj. Det blir til fem ekstra timer under dyna, og drømmer og fantasier;

Om å våkne opp i et annet land, i et annet klima, i deilige varmegrader. 

Sol, sommer, lettkledde outfits og en gradestokk som viser tjue pluss, istedenfor minus.

Men jeg bor ikke i syden, ble ikke født der. Mine forfedre - de satans idiotene - mente Norge, kuldeland i Hælvete, var et sted å oppholde seg. Å bygge seg et liv. En fremtid. 

Og det eker som et ekko; alle disse som gleder seg til jul, til vinter, til ski og snowboard. Til gåturer i snøen, med kakao i sekken. 

"Hva faen er de lagd av?", lurer jeg på, "alle disse som ser frem til denne årstiden?".

Alle disse som kan våkne en vintermorgen og se snøen ligge utenfor.. 

...Uten å ville dynke seg i bensin og tenne på, bare for å få kjenne litt varme igjen.   

Tusen ord

 
Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord. Så hvor mange ord sier gårsdagens mengde med screenshots? Ikke vet jeg. Forhåpentligvis veldig, veldig mange.


Skjønner det var uhyrlig vanskelig å gå opp her. Tenk, en hel centimeter med snø på bakken - rekker meg NESTEN til over skosålen - og så har jeg ikke måket!? Skrekk og gru.

Lurer på hvordan de gjør det i Finland og Russland på denne årstiden. Får de post, tro? Har de kanskje egne folk som er ansatt til å stå på pinne døgnet rundt og måke hver eneste centimeter som faller, slik at posten kan bli levert? Ikke det, nei? Hmm..
Posten skal frem, ja. Med mindre det ligger en centimeter med snø på bakken, da. Da får man bare drite i post, for da kan den nemlig ikke leveres. 

Tenk, før i tiden sendte de medisiner med hundespann over vidda i snøstorm og helvete. Nå for tiden går altså hele postverket i stå så fort det er tegn til hvitt på bakken om vinteren. 

Sommer i sjelen


I går kjøpte kjæresten min blomster til meg. Kjæresten min. Jeg har riktignok skrytt på meg at jeg "har type" i flere måneder allerede, hovedsakelig fordi det er en lettere måte å forklare at man ikke er ledig på markedet ("jeg har type" vs "jeg er keen på en fyr, vi har ikke satt noe navn på det, men jeg er ikke singel, på en måte") , men her om dagen ble vi enige om at det var kjærester vi var, og det føles veldig fint. Skummelt, selvfølgelig, men veldig fint.
Verdens fineste blomster fra verdens fineste mann, fotografert med mobilkamera av verdens mest ræva fotograf - også kjent som Jessica, blogger'n, "hun med det rosa håret".

Så livet smiler, selv om været er trist. Jeg er varm innvendig, selv om det er kaldt ute. Fremtiden ser lys ut, selv om sola går ned klokken 16:00 for tiden. Jeg føler meg i live, selv om alt der ute - trær, planter, gress - dør.

Og jeg har sommer i sjelen, selv om det er vinter i luften. 

Siden sist...

 
Brått var det November.
Jeg har ikke sluttet å blogge, bare tatt en lang pause. Noen vil kanskje legge merke til at jeg har fjernet et tidligere innlegg, og bakgrunnen for dette er at jeg ikke så noe poeng i å ha det liggende ute, da jeg følte jeg hadde fått oppnådd det jeg ville, hvilket var å få luftet ut noen tanker. Noen spurte om jeg hadde anmeldt situasjonen, og det har jeg ikke. Jeg velger å gi vedkommende sjansen til å gjøre opp for seg på eget initiativ og dermed vise at h*n har litt av den selvrespekten og moralen h*n hever å ha, eller motbevise det, ved å la være. 

Ellers? Høsten kom og høsten gikk. Jeg fikk knipset dette bildet av trærne tidlig i oktober, før alle bladene var falt en ukes tid senere.

I slutten av måneden hev jeg meg ut for å kjøpe bursdagsgaver til Erlend, og priset meg lykkelig over at vintergudene var trege i år. Vanligvis ville det nemlig vært snø og speilglatte veier for lengst. 
Håndskriften min er et sorgens kapittel, men den går da heldigvis an å lese, og det er vel det viktigste. Samme gjelder evnen til å pakke inn gaver; de ser ut som den har vært på jordomseiling og blitt pælmet veggimellom, men det er tross alt det som er inni som teller - har jeg hørt.

Da den første frosten lå på bakken i starten av november, sto jeg som et sinnsforstyrret nek ute i hagen og knipset sikkert tjue tusen bilder av den samme fordømte planten med mobilkameraet, bare fordi jeg syntes iskrystallene hadde lagt seg så fint på den.
Nå som november går mot slutten, har det begynt å snike seg inn tanker om jul. Nærmere bestemt julebrus. Jeg har lyst på en tur nedover til sørlandet igjen for å få tak i Arendal julebrus, som jeg ikke har smakt på evigheter. Om turen faktisk blir noe av, gjenstår å se. 

Et arr i sjelen


I går var en av de verste, mest emosjonelt smertefulle, dagene på lenge. Som dere kanskje husker fra forrige innlegg var Mia drektig, ungene kunne i prinsipp komme når som helst, og gleden var stor. Jeg så veldig frem til små kattebebiser, og var veldig nysgjerrig på hvordan de ville bli.
Vel, natt til i går gikk jeg ut på kjøkkenet for å hente noe å drikke, og så at Mia sto på teppet i stuen, og at fødselen nærmet seg. I hui og hast fikk jeg henne inn på soverommet. Det roet seg, Mia la seg til å sove i sengen, og jeg tenkte at det måtte ha vært falsk alarm.

Jeg tok feil; en time eller to senere var en liten kattunge kommet til verden. Verdens nydeligste lille bengal-baby, hvit i pelsen, mørkegrå på ørene, og med det klassiske bengalmønsteret, akkurat som sin mor. En vakker liten skapning, utseendemessig fullstendig feilfri, men noe feil må det ha vært likevel, for den beveget seg ikke. Laget ikke lyd, og pustet heller ikke. Den bare lå der, på siden, stille og urørlig, med lukket munn. Mia hadde vært flink; hun hadde vasket den og bitt av navlestrengen, men nå var hun ikke interessert i den lenger.

Jeg la fingeren forsiktig på den, og da kjente jeg liv. Varmen fra kroppen, og små, lette, men samtidig veldig raske, hjerteslag. Jeg strøk kattungen forsiktig over pannen og kroppen, uten å få noen reaksjon. Så løftet jeg den forsiktig, viste den til Mia, og la den inntil henne. Håpet at hun, på noe vis, skulle klare å få den til å reagere. At den skulle våkne til når den kjente sin mors varme, myke kropp. 

Neste gang jeg sjekket til den, var det for sent. Kanskje var det for sent allerede fra starten av, hvem vet? Den hadde åpen munn nå, og kanskje hadde den tatt et åndedrag eller to - eller kanskje ikke. Kanskje hadde Mia selv fått åpnet munnen dens på noe vis - mye, uten at jeg vil gå i detaljer, tydet på det. Den var fremdeles varm, fordi den hadde ligget inntil henne, men det var over; det lille hjertet hadde sluttet å slå.

Hvil i fred, Mia's kattunge.
Født og død, 26.09.24. ♡  




Det river i sjelen å vite at livet dens var over før det fikk begynt, og at jeg ikke klarte å redde den. Tankene om at kanskje utfallet ville vært annerledes, om jeg hadde gjort noe annerledes, har plaget meg; Om jeg hadde skrudd opp temperaturen i rommet noen ekstra hakk tidligere på kvelden, for eksempel, eller bare latt Mia føde på stueteppet foran Nefariel og Bamse, istedenfor å stresse henne inn på soverommet. Om jeg istedenfor å legge den lille, urørlige kroppen inntil Mia, heller hadde lagt den inntil meg selv. Om jeg hadde vært mer forberedt, om jeg hadde googlet litt mer i forkant, satt meg inn i hva man skulle gjøre i worst case scenario-situasjoner. Tusen ganger det siste døgnet har jeg spurt meg selv om det var jeg som feilet, om det var Mia, eller om dette faktisk var uungåelig fra starten av. Om kampen allerede var tapt fra første sekund.

"Det er bare ei katte", vil sikkert noen fortelle meg, men for meg er det ikke "bare ei katte". Det var, i en kort stund, et levende vesen som aldri fikk sjansen til å oppleve de fine sidene ved det å være i live. En liten, uskyldig skapning som ble født, bare for så å måtte oppleve hvordan det kjennes å dø. En forsvarsløs sjel, som det stikker meg i hjertet å tenke på at kanskje hadde det vondt hele tiden; at kattungen som var så ønsket, og som jeg så frem til at skulle komme til verden, kanskje både var redd og led store smerter fra den ble født og til det øyeblikket kroppen ga opp. For meg betyr den mye, den lille pusen som aldri vil få åpne øynene sine, og som ikke levde lenge nok til å få navn. Den fortjente så mye bedre enn hva den fikk, og alt jeg kan gjøre nå, er å savne den, og være lei meg for den tiden den aldri vil få i vår verden. Den gleden den aldri vil få oppleve, det livet den aldri vil få leve. La den få eksistere i et minne og tusen tanker, så den i alle fall eksisterer et sted i det hele tatt. Så den ikke glemmes, som om den aldri var her; for den var her, dens liv hadde betydning og den fortjener å bli husket.
Mia var lei seg, også. Jeg merket det på henne. Hun var ikke like høylytt og sjefefete som hun pleier. I hele går ville hun bare ligge rolig, være stille og helst sove, men til veterinæren måtte vi likevel, for å undersøke om det var flere kattunger der inne som ikke kom ut. I så fall ville hun måtte legges i narkose slik at de resterende kattungene kunne opereres ut, men dette slapp vi heldigvis.


 
Beskjeden om at det ikke var flere kattunger der inne, var både fin og vond på samme tid. Fin fordi vi da slapp operasjon, men samtidig vond fordi det at hun nå ikke får noen kattunger i det hele tatt, innebærer at hun må gå med melk i brystene og en kropp som på alle måter er forberedt på at hun skal oppfostre kattunger, men uten noen kattunger å faktisk oppfostre. Tapet av den første kattungen blir dessuten ekstra sårt nå som det viser seg at dette også var den eneste kattungen. 

Blod, bebiser og bursdag


Dagen før bursdagen min skjedde noe som ikke skulle skje. Jeg gikk ut for å henge opp noen klær, og fant Minsten - den eldste katten min - liggende urørlig på bakken. Han var våken, men responderte verken på navnet sitt eller på kosen jeg ga ham. Jeg løftet ham opp, bar ham inn, og oppdaget til min store skrekk at han var dekket av blod. Klokken var 18:03, veterinæren var stengt, men Erlend fikk ringt veterinærvakta og ordnet time likevel.
Det gikk fra vondt til verre: Minsten ble gitt intravenøs væske, tatt blodprøver av, hjertet ble lyttet på, temperaturen ble målt, slimhinner og reaksjonsevne ble sjekket. Det sto veldig dårlig til, mente veterinæren; hun var usikker på om han ville overleve. Hjerteslagene var raske, men svake. Slimhinnene var bleke. Reaksjonsevnen hans var dårlig, og han hadde alvorlig blodmangel. De hvite blodcellene i kroppen reagerte på en virusinfeksjon. Han var blitt angrepet, men sannsynligvis ikke av en annen katt. Hun mente det måtte være et større dyr, for eksempel en hund.
Etter å ha fått noen sprøyter ble vi sendt hjem med resept på antibiotoka og smertestillende. "Ikke la ham bli kald", sa hun, "han må ligge på et lunt sted, for eksempel baderomsgulv". Jeg har ikke gulvvarme på badet, så løsningen ble å flytte ham inn på soverommet og skru på varmeovnen.
Dette bildet er fra sist gang han måtte til veterinær. Også den gang var han blitt angrepet av et dyr. Jeg har bestemt meg for at han skal få være innekatt fra nå av. Både fordi han er gammel, men også fordi det virker som det er han, spesifikt, som er målet for angrepene. Argentina, for eksempel, har aldri blitt angrepet. Bamse, på sin side, oppsøker konflikt, men har, bortsett fra en episode i fjor sommer, også sluppet greit unna.

Angående formen hans så har det gått rette veien; han hoppet opp i senga mi i dag morges, han maler og oppsøker kos, bruker toalettet som han skal, spiser som normalt, og dilter etter meg hvor enn jeg går. Det er fortsatt ni dager med antibiotika og smertestillende igjen, men han virker å være utenfor fare nå, i alle fall.
Midt oppi alt dette venter kjæresteparet, Mia og Nefariel, kattunger. Dette er selvfølgelig en positiv nyhet, og jeg er veldig spent på hvordan kattungene kommer til å se ut. Om de vil ligne henne, om de vil ligne ham, eller en kombinasjon av dem begge. Hennes knallblå øyne og hans pelsfarger, for eksempel, eller kanskje hans øyne og hennes pels. Jeg gleder meg til å se.
I går hadde jeg, som tidligere nevnt, bursdag. Det ble en hyggelig og rolig feiring sammen med Erlend, hvor vi blant annet stakk ned på Aroma og spiste kebab.
Gaver hadde han også kjøpt til meg, noe jeg synes var både overraskende og koselig. Sist gang jeg fikk bursdagsgave av noen andre enn slekta var faktisk den gang jeg fylte 30, altså for 4 år siden, og da var det fordi jeg selv lettet på ræva, pelte meg nedover til sørlandet og dro igang et bursdagsselskap.
Blogger Template Created by pipdig