Hårtips fra en blogger


Nå har det vært mye lesestoff her inne den siste tiden. Mange tanker og følelser. Derfor tenkte jeg det kunne passe seg med noe litt mer overfladisk og lett, som for eksempel hårtips.

DE ROSA: er perfekt for deg som har tørt og skadet hår. De inneholder masse fukt og gjør håret kjempemykt. De kan kjøpes blant annet på europris, eller på nettsider som lyko og blivakker.no. 

DE GRØNNE: gir et silkeglatt hår som glir gjennom fingrene og ikke floker seg så lett. De er dessuten billige i pris, og ligger til 20-25kr på Noe For Enhver. 

Dype tanker

 
Jeg skal fortelle dere en hemmelighet. Noe som jeg aldri før har sagt til et annet menneske: 

Innen jeg var fylt fire år, hadde jeg bodd seks forskjellige steder. Først hos mamma og pappa, deretter hos mamma og bestemor, så med mamma og stefar, deretter barnehjem, etterfulgt av beredskapshjem, og til slutt et fosterhjem. Allerede i såpass ung alder hadde jeg lagt merke til et skremmende mønster: det kunne virke som at hver gang jeg ble glad i noen, mistet jeg dem. Siden den gang har den vært der: frykten for å bli forlatt. 

Jeg opplevde det mye i forhold til vennskap i barndommen, også. Vennskapene mine varte gjerne bare noen uker, eller måneders, tid før vennene mine hoppet videre til neste person. Tilbake satt jeg og lurte på hva som gjorde denne nye personen så mye bedre enn meg, eller for å snu på det: hva som gjorde at jeg ikke var like bra som dem.

Badekåpe herfra.

Jeg tror det er derfor jeg ofte har slitt så mye i forhold, også. Jeg har gått all in, men det har ofte endt med at partnerne mine enten har vært voldelige (psykisk, fysisk eller begge deler), utro og dumpet meg for ei hvilken som helst annen jente. Tilbake satt jeg, med tusen tårer for noen som ikke lengre eide så mye som et gram av kjærlighet for alle de årene jeg hadde gjort mitt beste med dem. Det er først nå, i mitt aller seneste forhold, at jeg har blitt behandlet som et menneske med verdi, men heller ikke dette fungerte. 

Som barn og ungdom stilte jeg meg spørsmålet om hvorfor jeg ikke var elsket. Hva jeg gjorde galt. Det er det samme spørsmålet jeg har stilt meg utallige ganger som voksen også. Da jeg fikk utlevert barnevernspapirene mine i April i fjor, bet jeg meg merke i et sitat fra fosterfar. Det var et sitat han hadde kommet med til barnevernet, da de stilte ham spørsmål angående mitt avsluttede forhold til en tjueseks år gammel mann. Fosterfar sa: "jeg tror forelskelsen var ensidig fra hennes side". Det, i seg selv, er ikke noe voldsomt sjokk, fordi jeg ofte i oppveksten var blitt fortalt nettopp dette: at jeg var ei sånn man ikke ble glad i. At jeg var en byrde og et problem, en parasitt og noe de aller fleste ville gitt opp. Jeg fikk beskjed om å ta livet av meg, også. Litt flere ganger enn man kanskje burde høre disse ordene i sitt eget hjem.

Likevel er det akkurat dette utsagnet som nå ringer i hodet. Som har ringet i hodet helt siden jeg leste papirene. Som jeg har hatt i hodet de gangene jeg har tenkt tilbake på alle mine tidligere kjæresteforhold og forelskelser. At det nok var ensidig fra min side. 

Hva er det jeg gjør galt, har jeg ofte spurt de vennene og kjærestene som har valgt å kutte meg ut, og fått til svar: ingenting. Jeg får høre at jeg er pen, og snill, og morsom. At jeg er empatisk og lett å prate med. Noen av vennene mine har beskrevet meg som "den kuleste, gærneste jenta jeg kjenner". Likevel ... Er det ikke nok. 

Jeg ble født to uker for tidlig. Det kalles en prematurfødsel, men egentlig er det en spontanabort på senstadiet hvor barnet er levedyktig utenfor livmoren. Noen ganger har jeg lurt på om det er der forklaringen ligger: kanskje det aldri var meningen at jeg skulle eksistere i utgangspunktet. Kanskje jeg alltid har slitt med å finne min plass i verden, fordi det egentlig aldri var meningen at jeg skulle være en del av den i utgangspunktet. Jeg vet ikke. Kanskje jeg ble født uten en sjel, og folk derfor ikke har noe å knytte seg til, slik de knytter seg til andre mennesker? Jeg vet ikke.

Vet DU? 

Tusen tårer ♡

 
I oktober 2022 møtte jeg Kitto. Det er snart fire måneder siden. Skal vi være litt rause på begrepet her, kan vi si at det nesten er et halvår. I løpet av den tiden jeg har kjent denne flotte mannen, har jeg lært mye. Både om ham, og om meg selv.

En av de tingene jeg har lært om meg selv, som det sitter så forbannet langt inne for meg å faktisk innrømme, er at jeg ikke er i stand til å være den kjæresten han fortjener. Jeg er ikke i stand til å gå "all in" og stole fullt på ham, fordi forrige gang jeg gikk "all in" og stolte på en kjæreste, endte jeg opp innlagt på akuttavdelingen på Røyse. Jeg ser derfor ubevisst - eller kanskje delvis bevisst? - etter små, røde flagg. Etter tegn på at noe ikke stemmer, at han ikke mener det han sier når han sier de rette tingene, og at det er noe lureri.

Skal jeg sette et ord på det, vil jeg kalle det forholdsangst. En frykt, eller angst, for å føle trygghet og nærhet til et annet menneske, på bakgrunn av erfaringer fra tidligere forhold. Et behov for å beskytte meg selv ved å distansere meg litt og ikke la noen komme "for nær" meg, av frykt for at det skal ende galt. Av frykt for at følelsene ikke skal være gjengjeldt, at jeg skal bli forlatt igjen - eller enda verre.

Jeg har blitt et menneske som kvier meg for å knytte sterke, emosjonelle bånd til andre mennesker. Som er livredd for at de skal komme "for nær", begynne å bety for mye for meg, og at jeg skal bli for vant til å ha dem i livet mitt - for jeg vet så godt, basert på tidligere erfaringer, at det ender dårlig hver eneste gang jeg tenker at "kanskje det faktisk fungerer denne gangen". 

I går sendte jeg en SMS til ham. Det var noen ting jeg hadde bitt meg merke i etter forrige helg, og som jeg gjerne ville ha et svar på. Jeg syntes nemlig det kunne virke som om følelsene hans hadde dabbet av eller forsvunnet fullstendig, basert på at jeg opplevde det som at det hovedsakelig var jeg som tok initiativet til kontakt både over tekstmeldinger, men også fysisk. Han bekreftet dette, og vi ble enige om at vi kanskje heller burde satse på et vennskap enn et kjæresteforhold. 

Det gjør kjempevondt, for tross min selvdiagnostiserte forholdsangst, har jeg virkelig forsøkt så godt jeg kan. Likevel er det så tydelig at jeg ikke er klar for noe forhold nå, og at jeg kanskje heller aldri kommer til å bli det. Dette i kombinasjon med at hans følelser ikke er like sterke som det mine har blitt, gjør at det å fortsette som kjærester ikke lengre er aktuelt. Dessverre. 

Jeg vil likevel at det skal være klart at forholdet ble avsluttet uten krangler og dramatikk. Det var en felles avgjørelse, og jeg har ikke et eneste vondt ord å si om Kitto. Han er virkelig et fantastisk menneske, og den eneste kjæresten jeg noen gang har hatt som har behandlet meg ordentlig. Som har vist meg kjærlighet, omtanke og respekt, og sett på meg som en partner og et menneske. Jeg er evig takknemlig for å ha blitt kjent med ham, og jeg ønsker ham alt godt videre. 

De neste dagene vil være så utrolig vanskelige, og jeg skal nok uten tvil gråte mine tusen tårer, men jeg vet innerst inne at vi har tatt det riktige valget, selv om det ikke føles slik akkurat nå. 

Kjære Norge, vi må ta en prat

 
Kjære Norge. Det ville vært fint om det var mulig å finne både gavepapir og til/fra-lapper i butikkene hele året, ikke bare til jul. Noen av oss kjenner nemlig mennesker som har bursdag andre dager i året, og noen av oss blir til og med invitert i ting som bryllup, barnedåp eller babyshower. 


Kjære Norge. Det ville vært fint om det var mulig å få tegnspråk inn i skolen. Dere vet, slik at vi kunne kommunisere med døve. Det kunne jo, for eksempel, erstatte sidemål (nynorsk), ettersom de fleste av oss fint forstår de nynorske dialektene uansett hvor oppfostret på bokmål vi eventuelt måtte være. 

Kjære norsk ungdom: det hadde vært fint om vi kunne snakket norsk i Norge. Dette er ikke en pekefinger mot de av dere som kommer fra andre land og enda ikke har lært språket, men heller en pekefinger mot Ole og Kari som er født og oppvokst i Norge, men likevel prater til hverandre på et slags hjemmemekk-språk bestående av 50% engelsk, 47% norsk, og noe kurdisk og arabisk flettet inn her og der. Det er ingen grunn til at jeg, som aldri har satt min fot i de arabiskspråkelige land, skal vite hva wallahi, yalla eller habibi betyr, men det gjør jeg altså likevel. Ikke fordi jeg har lært det av utlendingene, men fordi jeg har lært det av dere. 

Kjære Norge. Det ville vært fint om vi i vårt moderne samfunn kunne slutte å snik-kristne våre egne. Slutte å tvinge barnehagebarna til å folde hendene og synge "o' du som metter liten fugl" før maten, slutte å tvinge dem på søndagsskolen, slutte å tvinge skolebarna til å delta i obligatorisk skolegudstjeneste, slutte å gjøre konfirmasjonen til en del av skolegangen, slutte å sende skråblikk til de som velger å ikke la seg konfirmere, og slutte å lære folk at alt må gå gjennom kirken: både dåp, konfirmasjon, ekteskap og døden. For nei da, man trenger slettes ikke døpes, og hva gjelder både konfirmasjon, ekteskap og begravelse finnes det opptil flere muligheter her om man ikke ønsker å ta dette gjennom kirken. Istedenfor å lære oss at det sitter en mann oppi skyene som sender oss til helvete om vi ikke elsker ham, lær oss heller at kirken er motstander av homofile, og har en lang og grufull historie med seksuelle overgrep mot mindreårige, tvangsekteskap, slavehold og kvinneundertrykkelse. La oss se hvor mange som støtter dette når all fakta kommer på bordet. 

Kjære Norge. Det ville vært fint om det fantes et system på dette med legeundersøkelser. Per dags dato er det jo slik at mennesker som mistenker de har alvorlige, livstruende sykdommer, som for eksempel kreft, og som dermed vil ha behov for raskt utredning og medisin fortest mulig for å berge livet, faktisk må bestille seg en helt vanlig legetime hvor de potensielt risikerer å måtte vente i flere uker før legen "har tid" til dem, fordi Bjarne på åtte år med ørebetennelse eller Harald på nittifem som trenger ny resept på viagra, sto foran i køen. I et moderne samfunn burde det da være mulig å få til et system hvor de som det faktisk haster for, får rykke frem i køen? 

Til sist, kjære Norge. Det ville vært fint om vi kunne ha et land hvor vi hadde råd til å leve. Ikke bare de av oss med god, eller grei, økonomi, men også de av oss som må snu på hver eneste krone. Det er en skam at vi, som skryter på oss å være "verdens rikeste land" (som forøvrig ikke stemmer, vi ligger på femteplass), er et land hvor mange lever under fattigdomsgrensen og må velge mellom middag på bordet eller rene klær til barna. Joda, det koster å drive et land med gratis skolegang og sykehusopphold, og jeg sier overhodet ikke at vi skal begynne å tukle med verken helsetilbudene eller skolegangen, men de tjuesyv millionene vi brukte på den gigantiske stål-elgen i Østerdalen, kunne vi jo kanskje brukt til noe litt mer fornuftig. Det samme gjelder de firehundre og trettitre millionene kongefamilien får til å kose seg med hvert eneste år. Det er jo direkte flaut hvordan pengene i dette landet forvaltes, og hvordan mannen i gata lider konsekvensene av at Norge ikke lengre er et land for nordmenn, men et land for de rike. 

Helgen i bilder


God morgen! Det er ... Ikke mandag, men tirsdag! Jeg dro ikke ned til Kitto før på lørdagskvelden, og dro hjem igjen i går morges, derfor føles det litt som om det er mandag i dag. Vanligvis pleier jeg jo dra ned på fredag og hjem igjen på søndag, så det er en liten omstilling i hodet. 

Slik så jeg ut på Oslo-toget på lørdagen. Sminken var på, men hodet var i koma. Kall meg bare Pink Zombie.

Julegavene skulle jo egentlig blitt gitt til jul, men da var jeg syk. Derfor fikk de ble med på toget nå isteden. Det var så kaldt ute at jeg måtte ta på meg vanter. Jeg passer størrelse 5-8 år. Vet ikke om det er positivt eller negativt, jeg?

Jeg var ikke i Oslo før klokken nærmet seg 20:00, så lørdagen besto egentlig bare av å svippe innom butikken, kjøpe en frossenpizza, se litt på tv og hoppe i seng, men på søndagen lempet vi Louigi og Chanel (hundene) i bilen og tok turen til foreldrene hans som bor et lite steinkast unna.

De har også hunder. 

Pomeranian-hunder er så fine! 
Hihi, kjekt med et bein å knaske på.

Kitto og Louigi. Sistnevnte har ADHD, det er jeg 100% sikker på. 

Yours truly, med capsen til Kitto. Den klæsjer litt med håret, men det går.

Smakt denne? Sykt god! Kjøpt på coop extra, Aurskog. Hipp hurra for bildekvaliteten. 

Frokost/niste på turen hjem. Snikreklame for Bislett kebab house. Neida, men sykt god!

Utsikten fra bussvinduet på turen hjem til det evige kuldeland. Her ser dere Svenkerud. 

Et kjapt hei og hade


Tenkte bare hoppe innom med en rask selfie før jeg løper til toget som skal ta meg fra Ål til Oslo. Der venter Kitto på meg. Jeg har faktisk ikke sett ham siden starten av desember, så jeg gleder meg voldsomt til å se ham igjen!

Jeg klarer virkelig ikke våkne i dag, og det synes. Jeg ser helt sløv ut. Ugh.

Jeg er ikke død, det bare ser sånn ut

 
Jeg har vært helt ræva på blogging denne uken, og nå er den nesten over. Derfor tenkte jeg bare hoppe en kjapp tur innom for å fortelle at det fremdeles er liv i meg, selv om jeg har vært dårlig til å dokumentere det.
 

Her om dagen (les: i går) kom de seks kiloene med dumle jeg hadde bestilt. 

Så da har jeg jo noe å knaske på de neste dagene. Haha.

I helgen skal jeg en tur til Aurskog igjen for å henge med Kitto, noe jeg gleder meg veldig til. Vi har faktisk ikke sett hverandre siden i fjor - altså før nyttår. Min skyld, selvfølgelig, i og med at jeg var syk til jul og ikke kunne reise fra kattene til nyttår, men likevel: det er lenge siden. 

Ellers er jeg mye trøtt for tiden. Muligens på grunn av mensen. Blir dere også helt sykt trøtte når kroppen gir fra seg litt blod, eller er det bare meg, tro?
Blogger Template Created by pipdig