Sommer i sjelen

I går kjøpte kjæresten min blomster til meg. Kjæresten min. Jeg har riktignok skrytt på meg at jeg "har type" i flere måneder allerede, hovedsakelig fordi det er en lettere måte å forklare at man ikke er ledig på markedet ("jeg har type" vs "jeg er keen på en fyr, vi har ikke satt noe navn på det, men jeg er ikke singel, på en måte") , men her om dagen ble vi enige om at det var kjærester vi var, og det føles veldig fint. Skummelt, selvfølgelig, men veldig fint.

Verdens fineste blomster fra verdens fineste mann, fotografert med mobilkamera av verdens mest ræva fotograf - også kjent som Jessica, blogger'n, "hun med det rosa håret".

Så livet smiler, selv om været er trist. Jeg er varm innvendig, selv om det er kaldt ute. Fremtiden ser lys ut, selv om sola går ned klokken 16:00 for tiden. Jeg føler meg i live, selv om alt der ute - trær, planter, gress - dør.

Og jeg har sommer i sjelen, selv om det er vinter i luften. 

Siden sist...

 
Brått var det November. Jeg har ikke sluttet å blogge, bare tatt en lang pause. Noen vil kanskje legge merke til at jeg har fjernet et tidligere innlegg, og bakgrunnen for dette er at jeg ikke så noe poeng i å ha det liggende ute, da jeg følte jeg hadde fått oppnådd det jeg ville, hvilket var å få luftet ut noen tanker. Noen spurte om jeg hadde anmeldt situasjonen, og det har jeg ikke. Jeg velger å gi vedkommende sjansen til å gjøre opp for seg på eget initiativ og dermed vise at h*n har litt av den selvrespekten og moralen h*n hever å ha, eller motbevise det, ved å la være. 

Ellers? Høsten kom og høsten gikk. Jeg fikk knipset dette bildet av trærne tidlig i oktober, før alle bladene var falt en ukes tid senere.

I slutten av måneden hev jeg meg ut for å kjøpe bursdagsgaver til Erlend, og priset meg lykkelig over at vintergudene var trege i år. Vanligvis ville det nemlig vært snø og speilglatte veier for lengst. 

Håndskriften min er et sorgens kapittel, men den går da heldigvis an å lese, og det er vel det viktigste. Samme gjelder evnen til å pakke inn gaver; de ser ut som den har vært på jordomseiling og blitt pælmet veggimellom, men det er tross alt det som er inni som teller - har jeg hørt.

Da den første frosten lå på bakken i starten av november, sto jeg som et sinnsforstyrret nek ute i hagen og knipset sikkert tjue tusen bilder av den samme fordømte planten med mobilkameraet, bare fordi jeg syntes iskrystallene hadde lagt seg så fint på den.

Nå som november går mot slutten, har det begynt å snike seg inn tanker om jul. Nærmere bestemt julebrus. Jeg har lyst på en tur nedover til sørlandet igjen for å få tak i Arendal julebrus, som jeg ikke har smakt på evigheter. Om turen faktisk blir noe av, gjenstår å se. 

Et arr i sjelen

I går var en av de verste, mest emosjonelt smertefulle, dagene på lenge. Som dere kanskje husker fra forrige innlegg var Mia drektig, ungene kunne i prinsipp komme når som helst, og gleden var stor. Jeg så veldig frem til små kattebebiser, og var veldig nysgjerrig på hvordan de ville bli.

Vel, natt til i går gikk jeg ut på kjøkkenet for å hente noe å drikke, og så at Mia sto på teppet i stuen, og at fødselen nærmet seg. I hui og hast fikk jeg henne inn på soverommet. Det roet seg, Mia la seg til å sove i sengen, og jeg tenkte at det måtte ha vært falsk alarm.

Jeg tok feil; en time eller to senere var en liten kattunge kommet til verden. Verdens nydeligste lille bengal-baby, hvit i pelsen, mørkegrå på ørene, og med det klassiske bengalmønsteret, akkurat som sin mor. En vakker liten skapning, utseendemessig fullstendig feilfri, men noe feil må det ha vært likevel, for den beveget seg ikke. Laget ikke lyd, og pustet heller ikke. Den bare lå der, på siden, stille og urørlig, med lukket munn. Mia hadde vært flink; hun hadde vasket den og bitt av navlestrengen, men nå var hun ikke interessert i den lenger.

Jeg la fingeren forsiktig på den, og da kjente jeg liv. Varmen fra kroppen, og små, lette, men samtidig veldig raske, hjerteslag. Jeg strøk kattungen forsiktig over pannen og kroppen, uten å få noen reaksjon. Så løftet jeg den forsiktig, viste den til Mia, og la den inntil henne. Håpet at hun, på noe vis, skulle klare å få den til å reagere. At den skulle våkne til når den kjente sin mors varme, myke kropp. 

Neste gang jeg sjekket til den, var det for sent. Kanskje var det for sent allerede fra starten av, hvem vet? Den hadde åpen munn nå, og kanskje hadde den tatt et åndedrag eller to - eller kanskje ikke. Kanskje hadde Mia selv fått åpnet munnen dens på noe vis - mye, uten at jeg vil gå i detaljer, tydet på det. Den var fremdeles varm, fordi den hadde ligget inntil henne, men det var over; det lille hjertet hadde sluttet å slå.

Hvil i fred, Mia's kattunge.
Født og død, 26.09.24. ♡  

Det river i sjelen å vite at livet dens var over før det fikk begynt, og at jeg ikke klarte å redde den. Tankene om at kanskje utfallet ville vært annerledes, om jeg hadde gjort noe annerledes, har plaget meg; Om jeg hadde skrudd opp temperaturen i rommet noen ekstra hakk tidligere på kvelden, for eksempel, eller bare latt Mia føde på stueteppet foran Nefariel og Bamse, istedenfor å stresse henne inn på soverommet. Om jeg istedenfor å legge den lille, urørlige kroppen inntil Mia, heller hadde lagt den inntil meg selv. Om jeg hadde vært mer forberedt, om jeg hadde googlet litt mer i forkant, satt meg inn i hva man skulle gjøre i worst case scenario-situasjoner. Tusen ganger det siste døgnet har jeg spurt meg selv om det var jeg som feilet, om det var Mia, eller om dette faktisk var uungåelig fra starten av. Om kampen allerede var tapt fra første sekund.

"Det er bare ei katte", vil sikkert noen fortelle meg, men for meg er det ikke "bare ei katte". Det var, i en kort stund, et levende vesen som aldri fikk sjansen til å oppleve de fine sidene ved det å være i live. En liten, uskyldig skapning som ble født, bare for så å måtte oppleve hvordan det kjennes å dø. En forsvarsløs sjel, som det stikker meg i hjertet å tenke på at kanskje hadde det vondt hele tiden; at kattungen som var så ønsket, og som jeg så frem til at skulle komme til verden, kanskje både var redd og led store smerter fra den ble født og til det øyeblikket kroppen ga opp. For meg betyr den mye, den lille pusen som aldri vil få åpne øynene sine, og som ikke levde lenge nok til å få navn. Den fortjente så mye bedre enn hva den fikk, og alt jeg kan gjøre nå, er å savne den, og være lei meg for den tiden den aldri vil få i vår verden. Den gleden den aldri vil få oppleve, det livet den aldri vil få leve. La den få eksistere i et minne og tusen tanker, så den i alle fall eksisterer et sted i det hele tatt. Så den ikke glemmes, som om den aldri var her; for den var her, dens liv hadde betydning og den fortjener å bli husket.

Mia var lei seg, også. Jeg merket det på henne. Hun var ikke like høylytt og sjefefete som hun pleier. I hele går ville hun bare ligge rolig, være stille og helst sove, men til veterinæren måtte vi likevel, for å undersøke om det var flere kattunger der inne som ikke kom ut. I så fall ville hun måtte legges i narkose slik at de resterende kattungene kunne opereres ut, men dette slapp vi heldigvis.


 
Beskjeden om at det ikke var flere kattunger der inne, var både fin og vond på samme tid. Fin fordi vi da slapp operasjon, men samtidig vond fordi det at hun nå ikke får noen kattunger i det hele tatt, innebærer at hun må gå med melk i brystene og en kropp som på alle måter er forberedt på at hun skal oppfostre kattunger, men uten noen kattunger å faktisk oppfostre. Tapet av den første kattungen blir dessuten ekstra sårt nå som det viser seg at dette også var den eneste kattungen. 

Blod, bebiser og bursdag

Dagen før bursdagen min skjedde noe som ikke skulle skje. Jeg gikk ut for å henge opp noen klær, og fant Minsten - den eldste katten min - liggende urørlig på bakken. Han var våken, men responderte verken på navnet sitt eller på kosen jeg ga ham. Jeg løftet ham opp, bar ham inn, og oppdaget til min store skrekk at han var dekket av blod. Klokken var 18:03, veterinæren var stengt, men Erlend fikk ringt veterinærvakta og ordnet time likevel.

Det gikk fra vondt til verre: Minsten ble gitt intravenøs væske, tatt blodprøver av, hjertet ble lyttet på, temperaturen ble målt, slimhinner og reaksjonsevne ble sjekket. Det sto veldig dårlig til, mente veterinæren; hun var usikker på om han ville overleve. Hjerteslagene var raske, men svake. Slimhinnene var bleke. Reaksjonsevnen hans var dårlig, og han hadde alvorlig blodmangel. De hvite blodcellene i kroppen reagerte på en virusinfeksjon. Han var blitt angrepet, men sannsynligvis ikke av en annen katt. Hun mente det måtte være et større dyr, for eksempel en hund.

Etter å ha fått noen sprøyter ble vi sendt hjem med resept på antibiotoka og smertestillende. "Ikke la ham bli kald", sa hun, "han må ligge på et lunt sted, for eksempel baderomsgulv". Jeg har ikke gulvvarme på badet, så løsningen ble å flytte ham inn på soverommet og skru på varmeovnen.

Dette bildet er fra sist gang han måtte til veterinær. Også den gang var han blitt angrepet av et dyr. Jeg har bestemt meg for at han skal få være innekatt fra nå av. Både fordi han er gammel, men også fordi det virker som det er han, spesifikt, som er målet for angrepene. Argentina, for eksempel, har aldri blitt angrepet. Bamse, på sin side, oppsøker konflikt, men har, bortsett fra en episode i fjor sommer, også sluppet greit unna.

Angående formen hans så har det gått rette veien; han hoppet opp i senga mi i dag morges, han maler og oppsøker kos, bruker toalettet som han skal, spiser som normalt, og dilter etter meg hvor enn jeg går. Det er fortsatt ni dager med antibiotika og smertestillende igjen, men han virker å være utenfor fare nå, i alle fall.

Midt oppi alt dette venter kjæresteparet, Mia og Nefariel, kattunger. Dette er selvfølgelig en positiv nyhet, og jeg er veldig spent på hvordan kattungene kommer til å se ut. Om de vil ligne henne, om de vil ligne ham, eller en kombinasjon av dem begge. Hennes knallblå øyne og hans pelsfarger, for eksempel, eller kanskje hans øyne og hennes pels. Jeg gleder meg til å se.

I går hadde jeg, som tidligere nevnt, bursdag. Det ble en hyggelig og rolig feiring sammen med Erlend, hvor vi blant annet stakk ned på Aroma og spiste kebab.

Gaver hadde han også kjøpt til meg, noe jeg synes var både overraskende og koselig. Sist gang jeg fikk bursdagsgave av noen andre enn slekta var faktisk den gang jeg fylte 30, altså for 4 år siden, og da var det fordi jeg selv lettet på ræva, pelte meg nedover til sørlandet og dro igang et bursdagsselskap.

Verdien av et liv

 
Før i tiden, i de virkelig gamle dager, var det ikke uvanlig at man mistet et barn eller to. Manglende kunnskap om ernæring og hygiene gjorde at mange barn døde på spedbarnsstadiet, og det var derfor all grunn til å feire om et barn levde lenge nok til å fylle år.

I disse dager, derimot, tar vi det gjerne litt for gitt at barna våre skal vokse opp, etablere seg og leve lange liv, og markeringen av bursdager er ikke lengre et lettelsens sukk over at noens barn, søsken eller venn har overlevd enda et år. Tvert imot: over tid har bursdager nærmest blitt en påminnelse til bursdagsbarnet selv om å tenke over hvor fort tiden går, og hva de har brukt det siste året til. 

For min del, fordi jeg var et ensomt barn med lite sosial omgangskrets, har bursdagene mine alltid gått hånd i hånd med følelsen av å kaste bort tid. Ingenting skuffet mer enn å vite at nok en gang hadde enda ett år passert, uten at jeg hadde gjort annet enn å eksistere. Eksistere, men ikke leve. Enda et år hadde kommet og gått, uten at jeg hadde hatt venner å lage fine minner med, uten at jeg hadde utrettet noe i livet, uten at jeg hadde noe å se tilbake på og være stolt av; enda et år med "gratulerer", uten at jeg følte det var noe å gratulere meg for. 

I dag fyller jeg 34 år, og det har omsider slått meg at tankegangen som har fulgt meg hele livet gjennom, er feil. At man ikke kan definere seg selv og sin verdi ut i fra hvor mange venner man har, eller i hvilken grad man klarer å leve opp til visse mål, krav eller idealer. At man er mye mer enn bare jobben sin, lønnen sin, omgangskretsen sin, og alle de tingene man ønsket å bli og enten ble, eller ikke ble; man er nemlig også alle de tingene man like gjerne kunne ha blitt, men valgte å ikke bli. Man er alle valgene man har tatt, og alle handlinger man enten har, eller ikke har, utført. 

Suksess og verdi er ikke alltid synonymt med å være den mest populære eleven på skolen, eller å ha en høyt respektert jobb med en enda høyere lønn. Det er ikke alltid synonymt med å ha et velfungerende forhold, eie hus, bil og båt, eller ha flere venner enn man kan telle på hånden. Noen ganger ligger en persons aller største suksess, og hele deres verdi, i å ta de valgene mange mennesker aldri vet at de har måttet ta; som når en deprimert person velger å søke hjelp, fremfor å ta livet av seg. Eller når en alkoholiker velger å erkjenne sin avhengighet, istedenfor å benekte den. Når en lærer velger å gripe inn i mobbing, istedenfor å overse det. Når en person med sinneproblemer velger å være singel, fremfor å risikere å bli en voldelig partner. Når en person som har vokst opp med voldelige foreldre velger å ta avstand fra sine foreldres oppdragelsesmetoder, istedenfor å videreføre dem.

Man er ikke bare alt det man kan skryte av og vise frem, diplomer og karakterkort og bilder fra familieferien; man er også alle de tingene man gjør for å gjøre verden til et bedre sted for sine medmennesker. Det er der, tror jeg, ens virkelige verdi ligger. Den virkelige suksessen. 

Når jeg dør, kommer ikke folk til å huske meg for klærne jeg gikk i, eller antall fester jeg var på; de som kjenner meg, vil huske meg for hvor mange ganger livet slo meg i magen med balltre, og antall ganger jeg reiste meg opp igjen. Antall ganger folk viste meg sine verste og mest kyniske sider, og antall ganger jeg valgte et smil over bitterhet. Antall ganger jeg kunne blitt det samme monsteret, det samme problemet, det samme rasshølet som så mange andre, men valgte å la være. For de som ikke kjenner meg, vil jeg bare være et tilfeldig menneske; enda en blogger, enda en silikonbimbo; lett å erstatte, lett å glemme. Men det er ok, for de vil være nøyaktig det samme for meg: bare et fremmed ansikt i mengden, sett det ene øyeblikket og glemt det neste. 

Så, gratulerer med dagen til meg selv. Enda ett år eldre, enda ett kapittel av livet tilbakelagt.

Sørlandstur del 2: Arendal

Som dere kanskje husker fra forrige innlegg: jeg og Erlend tok turen ned til Grimstad for å henge med min lillesøster, hennes samboer og deres tre måneder gamle datter, Naia. Etter dette tok vi turen tilbake til overnattingsstedet vårt på Bie for å lade telefonen og høre med min venninne, Tine, om hun hadde lyst til å treffes i Arendal. 

Mens vi ventet på at Tine, Karianne, David og Michael skulle dukke opp, tok vi en gåtur for å se hva Arendal hadde å by oss på.  

... Hvilket i stor grad var restauranter, butikker, puber, sol, sjø, butikker, folk ...

... Et og annet kunstverk...

... Og etterlyst-plakater plassert lett synlig på lyktestoler og søppelkasser. 

Etterpå satt vi oss ned på Madam Reiersen, hvor vi ble sittende til Tine ringte og lurte på om vi ikke heller ville komme bort på Castelle og ta noen drinker, og eventuelt være med på fest etterpå. Jeg var noe skeptisk til fest, i og med at telefonen var gått tom for strøm og vi hadde utsjekk på Bie klokken elleve neste morgen, men et par drinker og litt skravling på Castelle var vi selvfølgelig med på.

Etter å ha sittet litt på Castelle dro Tine og gjengen avgårde i taxi. Jeg var ikke så giret på fest, men syntes kvelden var blitt avsluttet alt for brått, og tenkte med meg selv at vi kunne jo bli med, sitte en times tid eller to, og så dra før klokken ble for mye og alkoholnivået for høyt. Dermed hoppet jeg og Erlend i taxi, oppga adressen til festen og ble sluppet av utenfor et rødt hus ved Strømmen. Først etter at taxien hadde kjørt, la vi merke til at huset var mørkt og stille. Dermed ringte vi David, fikk snakke med Alex som hadde festen, innså at vi var på feil sted, og ble stående som to tullinger på tur mens vi ventet på at Alex skulle hente oss.  

Veien hjem til Alex viste seg å være ned en bakke, gjennom en skog så mørk at man ikke kunne se hånda foran seg, og over ei bru. Til tross for mine høye hæler, kom vi oss trygt og uskadd frem. Vi satt oss ned med de andre, og ble tilbudt øl. Jeg liker ikke øl, så jeg fikk en drink isteden. Den inneholdt, etter smaken å drømme, cirka to dråper blandevann, og dermed ble jeg nippende til en øl likevel. Flere ganger spurte jeg Alex om vi kunne dempe musikken slik at det var mulig å prate, men dette ble aldri gjort, så jeg klappet til slutt like gjerne igjen kjeften, surmulte litt for meg selv, og forsøkte å tolke samtaleemnet ut i fra de få ordene jeg dro kjensel på her og der.  

Omsider var det tid for å dra. Taxi ble bestilt, og i og med at vi ikke kunne se noe som helst gjennom skogen, gjorde vi som møllen gjør: vi gikk mot lyset, altså frontlyktene fra taxien. Dette fungerte bra, til bakken brått forsvant.

Så der gikk vi; Erlend med brukket nese, gjennomvåte klær og blod i ansiktet, og jeg trampende på mine høye hæler, med håret til alle kanter, sminken på halv tolv og smilet opp ned. Taxien så oss, rygget sakte og forsiktig bakover i sneglefart, før den ute ved hovedveien snudde og kjørte avgårde uten så mye som et ord. Tilbake sto vi, kalde, våte og slitne, og lurte på om dette faktisk skjedde på ordentlig; om taxien virkelig bare hadde dratt sin vei og latt oss bli stående igjen. Heldigvis hadde Erlend nok strøm på telefonen til at vi fikk ringt etter ny taxi, og dermed sto vi der altså nok en gang og ventet. 

Man skulle kanskje tro at dette var nok uflaks for en kveld, men nei da; da vi omsider var fremme ved Bie igjen og skulle betale for taxituren, viste det seg at visakortene ikke funket. Mobilene var tomme for strøm, så vipps var det også bare å glemme. Etter mye styr og stell fikk vi omsider betalt, kommet oss til hytta, dusjet, fjernet sminke, blod og faenskap, fått på oss tørre klær, og kommet oss i seng. 

Neste dag var det opp og pakke, hive seg på buss til Arendal, få i seg litt enkel frokost, og vandre litt rundt i byen mens vi ventet på bussen som skulle ta oss til Harebakken. 

Brått innså vi at ingen av oss visste hvor bussen gikk fra, og dermed hev vi oss rundt for å lete etter riktig sted. Vi fant frem, kom oss på bussen, satt oss ned ... Og stirret ut vinduet mens vi kjørte rett forbi stoppstedet vårt, Harebakken. Jeg trykket panisk på stoppknappen, og nærmest løp ut døra da bussen stoppet på neste busstopp. Vi gikk tilbake til Harebakken, kom oss på bussen inn til Oslo, og satt oss ned for å nyte turen.

Sånn omtrentlig ti minutter senere kicket tidenes kvalmeanfall inn. Jeg knasket i meg kvalmestillende, men til ingen nytte. Resten av turen gikk til å prøve ut kreative sitte/liggestillinger og forskjellige pusteteknikker i et forsøk på å fjerne kvalmen, men nei da; det endte med at innholdet i magen min stiftet bekjentskap med en spypose. Jeg har aldri tidligere kastet opp på en buss før, så det var vel på tide å få denne erfaringen, også.  Fremme i Oslo hev vi oss på nattoget, og var fremme på Ål rundt 02:30.

I etterkant har immunsystemet holdt fest i kroppen; både feber, hodepine og mensen har holdt det gående flere dager i strekk. 

Sørlandstur del 1: Grimstad

I starten av juni ble jeg tante til lille Naia (uttale: Na-yah). Det typisk norske er jo å hive seg rundt og renne ned døren til folk så fort de har født, men fordi jeg vet hvor irritert jeg selv blir av folk og mas når jeg er utslitt, valgte jeg isteden å spørre min søster om hun faktisk ønsket besøk med en gang, eller om hun ville sette mer pris på at jeg kom senere, når ting hadde roet seg litt. Som jeg mistenkte er hun akkurat som meg, og dermed la vi tanken bort en stund.

I juli planla jeg en tur nedover for å henge med gamle venner, og tenkte at jeg da også kunne hilse på Naia i samme slengen. Turen ble avlyst da det viste seg å være et dårlig tidspunkt både for de vennene jeg ønsket å treffe, og for familien. Først da Erlend nevnte i august at han var interessert i å dra på Arendalsuka, ble temaet tatt opp igjen. Vi endte med å droppe Arendalsuka til fordel for hyttetur, men tok likevel en tur nedover nå i helgen for å se byen, hilse på Naia og henge med vennene mine.

Da vi googlet overnattingssteder i Arendal og Grimstad kom vi over Topcamp Bie på Bieheia i Grimstad. Bildene på nettsiden og prisen vi fikk oppgitt for to netter virket for god til å være sann, men vi bestemte oss for å ta sjansen likevel.

Som forventet viste det seg at det var noe vi hadde oversett. I dette tilfellet at hytten vi bestilte verken hadde eget kjøkken eller bad, og at bildene på nettsiden var fra fellesområdene; sanitæranlegget, bistroen og uteområdene. Bistroen og bassenget var dessuten stengt, og selv om passordet til gratis wifi sto oppgitt på en plakat inne i hytten, dukket ikke wifi opp på telefonen da jeg søkte etter det.

Dette ødela imidlertid ingenting for oppholdets del, da rema 100 lå i grei gåavstand, man har mobildata på telefonen, og sanitæranlegget både var fint og ga greit med privatliv.

Her et et av rommene i sanitæranlegget. Rommet inneholdt sittebenk, vask med speil og godt lys, samt dusj med dører. I tillegg fantes det også et eget toalettrom i rommet. Det var med andre ord ingen problem å få privatliv inne på anlegget, og man kunne sminke seg i ro og fred alene på "eget" rom uten å måtte dele speilet med andre eller "stå på utstilling". Dusjsåpe og slike ting fantes imidlertid ikke, så det måtte man kjøpe selv.

Fra sanitæranlegget var det trapper ned til campingplassen.

Sjekk denne gigantiske gresshoppen som satt på hytten vår en morgen! Jeg syntes den var kjempekul og sendte bilde til lillesøster. Hun kunne fortelle at hun har helt skrekken for dem, ettersom de biter(!!!).

Lørdag formiddag møtte vi lillesøster, samboeren hennes og bittelille Naia, og tok turen til Grimstad. Eldstedatteren Angelica fikk vi ikke møtt, da hun var i dyreparken med faren sin.

Værgudene var i godt humør, og Grimstad ga oss en smak av sommer. Byen har forandret seg en hel del siden jeg bodde på Sørlandet, og lillesøster lo litt da jeg foreslo for Erlend at vi skulle gå på rutebilstasjonen og se når bussen til Arendal gikk. Rutebilstasjonen finnes nemlig ikke lengre, kunne lillesøster fortelle; nå må man laste ned en app for å vite når bussene går.

"Stå sånn og se på han", sa lillesøster da hun skulle ta et bilde av meg og Erlend, og dermed så jeg for meg at dette ble et veldig hyggelig bilde. Vel, bildet i seg selv ble jo kjempebra, men armen min får meg til å se både maskulin og sinna ut, synes jeg. 

Etter en hyggelig dag i Grimstad sammen med lillesøster og familien hennes, dro vi til Arendal for å møte min venninne, Tine. Den historien fortjener i grunn sitt eget blogginnlegg, så det tar vi i morgen.