Har Mette-Marit empati?

 
"Marius er vel en psykopat?", var tittelen på en artikkel skrevet av Trygve Hegnar for Finansavisen den 27.August 2024. Personlig synes jeg det blir både stygt og feil å offentlig diskutere eller tillegge folk diagnoser basert utelukkende på hvordan de fremstilles i media, da vi alle vet at media gjerne utelater relevant informasjon og vinkler situasjoner i retninger som danner et bilde som kanskje ikke alltid stemmer overens med virkeligheten.

Dessuten har "psykopat" nærmest blitt et skjellsord som ukritisk stemples i panna på alle som oppfører seg ufordragelig, og som ofte tillegges mennesker som faktisk ikke oppfyller kriteriene for diagnosen anti-sosial personlighetsforstyrrelse grad 1 - eller "psykopati" som vi sier i dagligtale - i det hele tatt. Et av kriteriene for diagnosen er blant annet at man har vist kriminell adferd og begått lovbrudd før man har fylt 15. Om Marius har vist kriminell adferd i såpass ung alder, er dette ny informasjon for meg. 

Marius Borg høiby og mamma Mette-Marit. Foto: NTB.

Psykopat eller ikke psykopat, og prins eller ikke prins - hvilken merkelapp man kan sette på Marius er i bunn og grunn fullstendig irrelevant. Det som faktisk er av relevans i denne saken, er i hvilken grad mor og far har skyld i hvordan han har blitt, og hvorvidt de tar ansvar. Fra før av vet vi at Marius i all hovedsak er vokst opp på Skaugum med mor, stefar og yngre søsken. Hans far, Morten, har vært inn og ut av fengsel mesteparten av hans liv, og det er dermed mor og stefar som har hatt ansvar for å lære gutten forskjellen på rett og galt. 

Det interessante spørsmålet blir dermed: er mor og stefar skikket til å lære bort dette? Er mor og stefar selv i stand til å vite forskjellen? Eller enda viktigere: bryr de seg i det hele tatt om den? Etter de nye avsløringene om mors kontakt med pedo-Epstein, er det all grunn til å betvile dette. Ikke bare skal hun ha tilbrakt fire døgn hjemme hos Epstein og møtt ham ved flere andre anledninger, de to har dessuten utvekslet flere e-poster med flørtende innhold, blant annet hvor hun skriver at skandinaviske kvinner er de beste, og at Paris er et bra sted for utroskap. De skal også ha diskutert nakenbilder, kvinner, kosmetisk kirurgi og hennes sønn, Marius. Kronprinsessen skal ha spurt Epstein om det var ok om hun viste femten år gamle Marius noen bilder av nakne jenter.  

Det som virkelig har satt samtlige sinn i kok, er en e-post fra Mette til Epstein hvor hun skriver at hun har googlet ham, og at det hun fant ikke så bra ut. Dette er skrevet med et smilefjes på slutten, noe man kan tolke som et tegn på at hun ikke bryr seg om at han er pedofil og dømt seksualforbryter; hun vet om det, men det plager henne ikke. En tilsvarende respons skal ha blitt vist da moren til Juliane Snekkestad, Marius sin ekskjæreste, tok direkte kontakt med kronprins Haakon for å fortelle at Marius mishandlet datteren; både kronprinsen og kronprinsessen viste total likegyldighet.

Er Marius en bortskjemt drittunge som har vokst opp med sølvskje i munnen og som dermed tror han er fritatt for alt av lover og regler her i landet - eller er han, slik mange nå begynner å tro, resultatet av en dysfunksjonell familie hvor dysfunksjon og problematisk oppførsel er blitt feiet under teppet fordi mamma (og stefar?) gir blanke faen? Har mamma Mette noen gang brydd seg om annet enn kun seg selv og veien til makt, rikdom og berømmelse? 

Det interessante spørsmålet er: hva skjer videre? Vil ekteskapet til kronprins Haakon ende i en skilsmisse, eller vil hennes kommende lungeoperasjon ende i at de gjør en "Diana" på henne - en såkalt ulykke, med døden til følge, for å redde monarkiet? Jeg holder en knapp på sistnevnte. Dette vil i så fall med stor sannsynlighet føre til at Marius får en lavere dom enn han normalt sett ville fått, grunnet den "emosjonelle påkjenningen". 

Oppdatering på musa

Hei og hå!
etter en lengre pause har jeg bestemt meg for å gjenopplive bloggeriet, og starter med å fortelle dere hvordan det går med min lille venninne Muserati.

Som dere kanskje husker så ble Muserati fanget hjemme hos Erlend i november, gitt navnet Musart, og gitt et midlertidig bur laget i all hui og hast. Nå, tre måneder senere, har jeg oppdaget at hun er jente, og dermed gitt henne et mer feminint navn. Planen, eller i alle fall tanken, er å fange en venn til henne så hun kan få selskap, men enn så lenge bor hun alene hjemme hos meg i et treetasjers bur ved sengen.

Her lever hun livets glade dager. Hun går på underlag av ultrafinkornet sand, støvfri og spesiallaget for chinchillabad, og spiser en diett bestående av melkesjokolade, peanøttsmør, agurk, mandler, valnøtter, korn, granola og gnagerblanding kjøpt på dyrebutikk. Hun har også fått vippe og løpehjul som blir flittig brukt, i tillegg til hus, drikkeflaske, tunneler, leker  osv.

Muserati virker veldig fornøyd med sin nye tilværelse, og det gleder meg å se. Ikke minst er jeg veldig glad for at hun har kommet seg så godt som hun har gjort. Da jeg fanget henne ut av kattemunnen, blodig og i sjokk, regnet jeg jo med hun ville dø av indre blødninger innen kort tid, og fokuserte mest på å roe henne ned. At hun fremdeles er i live og frisk tre måneder senere, er mer enn hva jeg våget å håpe på, og et bevis på at det i blant nytter å gjøre innsatsen, selv om det kan se ut som kampen er tapt før den har startet. 

"Se på musa til Jessica"

Som kvinne er det svært sjelden jeg forteller folk at jeg har mus. I dag skal jeg gjøre et unntak, og offentliggjøre det på sosiale medier: mine damer og herrer, jeg har mus!

Kattene fant den oppå sikringsskapet til Erlend her om dagen, og det tok ikke lang tid før yngstepusen Fancy hadde fanget den og sprang avgårde. Jeg satte etter, fast bestemt på å ikke la musa ende som kattemat.

Jakten var vellykket for min del: musa ble berget, fikk navnet Musart (som en museversjon av Mozart) og egen hybel. Eller bur¸som det kalles.

Hjemmelaget i all hui og hast, selvfølgelig, fordi vi ikke hadde noe liggende. Men musa virket fornøyd.

Undres om det gikk mange tanker gjennom hodene på folk da Erlend ringte gutta og sa de måtte komme og "se på musa til Jessica".

Noen vil hevde at mus er skadedyr som slettes ikke bør fanges og tas vare på, men derimot avlives tvert. Slike mennesker synes jeg lite positivt om. For meg er ikke musa et skadedyr i det hele tatt; den er en liten, hårete venn som jeg deler denne planeten med. En liten, ikke-verbal venn som bare prøver å overleve her i verden, akkurat som resten av oss.

De virkelige skadedyrene er de som går rundt på to bein, smiler deg i ansiktet, og ler av deg bak ryggen din. De som utgir seg for å ønske ditt beste, men i virkeligheten kun er ute etter å utnytte deg enten emosjonelt, seksuelt eller finansielt.  De som vandrer der i blant oss, som mennesker, men som skjuler et monster bak masken. De som ikke bryr seg hvilke hjerter de knuser, hvilken tillit de dreper, hvilken livslyst de avliver, hvilke situasjoner de etterlater mennesker i, så lenge de selv får noe positivt ut av det. Vi har alle møtt dem, og vi vil alle møte flere av dem. Vi kaller mus skadedyr fordi de tygger på ledninger - si meg, hva er mennesker som ødelegger hverandre? 

En engel har fått sine vinger

Min fine, lille Minsten.
Sommeren 2010 kom du til verden. Femten år senere, den 4.september 2025, forlot du den. Takk for all kjærlighet, forståelse, tilgivelse og lojalitet du viste meg. Takk for tiden vi fikk, og alle minnene du har gitt meg. Takk for at du elsket meg på mine verste dager, og tilga meg uansett hvor lite jeg fortjente det. At du aldri forlot meg, selv da jeg ønsket å rømme fra meg selv. Takk for at du fantes, og at jeg fikk være en del av det hele. Du er elsket, verdsatt, ønsket og savnet - hver eneste dag ♡.

En bok full av minner

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg så har jeg og Erlend nå kjent hverandre i ett år. I den forbindelse laget jeg en liten bildebok her full av bilder fra det året vi har kjent hverandre. Ble selv veldig fornøyd med resultatet, og bestilte 1 til ham og 1 til meg selv.

Årets første bad

Sommeren kom sent til Ål i år, men i dag hadde værgudene endelig spilt på lag lenge nok til at vi - Erlend og jeg - kunne ta årets første bad ved elva. Jeg eier jo ikke badetøy (og kommer sannsynligvis ikke til å skaffe det heller, da bikini virkelig ikke er min greie i det hele tatt), så da fikk en singlet og en shorts gjøre nytten.

Her om dagen fikk jeg også et spørsmål om jeg har sluttet å blogge. Svaret er nei. Jeg har i all hovedsak latt bloggen ligge litt på hylla fordi jeg planla å bytte design, men har nå landet på at det nye designet, så stilig det enn var, ikke er særlig praktisk. Dermed blir det gamle værende.

Bilder fra 17.mai

17.Mai 2025 ble tilbrakt hjemme hos min flotte kjæreste og hans familie, med gode samtaler, mat og drikke. Jeg tok ikke så mange bilder av dagen, men her er noen av dem.

Meg i min 17.mai-outfit. Jeg verken har eller planlegger å skaffe meg bunad, hovedsakelig fordi det er mye styr og stell med bunad og jeg foretrekker å gå i klær det ikke er så farlig med, så da fikk dette duge. En tights, en topp og en jakke.

Tips fra blogger'n sjæl: alltid ta en selfie foran vinduet for å sjekke at sminken duger i naturlig dagslys, ikke bare lyset på badet. 

Utenfor hos mannen skinte sola fra skyfri himmel. Herlig.

Et bilde av det norske flagget må man selvsagt ha på 17.mai.

Dette bildet er egentlig ikke fra 17.mai, men dagen etter. De flotte blomstene jeg fikk av kjæresten er nå i full blomst, og visst er de vakre? Drikkeflasken fikk duge som blomstervase, i og med at jeg ikke hadde en som passet. Haha.