Som dere kanskje husker fra forrige innlegg tok jeg og Erlend turen til Grimstad for å treffe familien min nede på sørlandet. Etterpå dro vi tilbake til hytta vår, freshet oss opp, og avtalte å møte noen venner av meg i Arendal.
Mens vi ventet på at Tine, Karianne, David og Michael skulle dukke opp, tok vi en gåtur for å se hva Arendal hadde å by oss på.
... Hvilket i stor grad var nøyaktig det samme som da jeg flyttet fra byen i 2010. Det var fremdeles de samme restaurantene, butikkene, pubene og senteret. I tillegg til den sørlandske idyllen: solen som glitret på vannet på brygga, en og annen krabbefisker i båt, og massevis av folk som nøt siste rest av norsk sommer.
Kunstverkene må vi heller ikke glemme. Arendal er full av slike kulturelle skatter.
... I kombinasjon med etterlyst-plakater plassert lett synlig på lyktestoler og søppelkasser.
Etter en liten gåtur satt vi oss ned på Madam Reiersen, hvor vi ble sittende til Tine ringte og lurte på om vi ikke heller kom bort på Castelle, som lå på andre siden av brygga, for å ta noen drinker og eventuelt være med på fest senere. Jeg var noe skeptisk til fest i og med at vi hadde utsjekk kl 11 neste morgen fra Bie, men sa jeg skulle tenke på det.
Etter noen drinker dro Tine og gjengen avgårde i taxi. Jeg syntes kvelden var blitt alt for kort, så noe motvillig gikk jeg med på at Erlend og jeg kunne komme etter i taxi, være "en grei times tid, kanskje" og heller ta det litt rolig med alkoholen.
Men livet er en serie av plot twister-er; taxien kjørte oss til feil adresse, og etter mye prat frem og tilbake på telefon, fikk Tine sendt avgårde han som hadde festen - Alex - for å hente oss. Han kom til fots, og det viste seg at vi hadde vært på nesten riktig sted; vi måtte bare gå ned en gruslagt bakke, gjennom en skog så mørk at man ikke kunne se hånden foran seg, og over ei bru. Hadde jeg visst dette på forhånd, hadde jeg valgt noe annet enn høye hæler, men der og da fikk det stå til.
Vi satt oss ned sammen med de andre, og ble tilbudt øl. Jeg liker egentlig ikke øl, men ble sittende og nippe til en likevel. Flere ganger spurte jeg Alex om det var mulig å dempe musikken slik at det gikk an å prate, men dette ble aldri gjort. Da jeg spurte om å få låne toalettet, ble jeg bedt om å "gå ut i skogen og pisse". Mobilen var tom for strøm, jeg gikk på høye hæler, jeg frøs, og skogen - uten toalettpapir eller mulighet til å se - var virkelig det aller siste stedet jeg kunne tenke meg å dra ned buksa der og da. Da Alex attpåtil ble eplekjekk, mente jeg var prippen som ikke kunne tisse i skogen, og spurte meg om det var selveste prinsesse Märtha Louise jeg trodde jeg var, kjente jeg at det ikke var noe poeng i å utsette taxituren tilbake til Bie så mye som et sekund lengre.
Dermed informerte jeg Erlend om at nå var det på tide vi kom oss avgårde. Taxi ble bestilt, og i vei gikk vi. Uten lys på en død mobil måtte vi gjøre som møllen gjør: bevege oss i retning frontlykten fra taxien. Dette fungerte bra, til bakken brått forsvant under Erlend, og et plask hørtes. Han hadde bommet på brua, falt i vannet og fått nesa rett i en stein.
Resten av historien er som tatt rett ut av en dårlig skrekkfilm, slash komedie: jeg hjalp ham opp, og der gikk vi. Gjennomvåte begge to. Han blodig, jeg hutrende. Taxien så oss, og rygget. Vi tok ett skritt fremover, den rygget med det ene hjulet bakover. Vi tok enda et skritt fremover, den rygget med enda et hjul. Dette gjorde meg mildt sagt mektig forbannet, fordi det kjentes nesten som om den lekte med oss; ikke ville la oss komme nærme nok til å faktisk sette oss inn, men likevel holde seg nærme nok til at den bare var akkurat det ene, eller de to, skrittene unna. Da vi, og bilen, omsider var kommet opp bakken og ut til offentlig vei, snudde bilen seg og kjørte avgårde, uten å vie oss så mye som verken et ord eller blikk.
Først ventet vi litt. Tenkte at den kanskje kom tilbake, eller hadde sendt en annen taxi.
For i mitt hode er det jo fullstendig opplagt at man ikke bare etterlater folk blodige og gjennomvåte ute ved veien på kveld/nattestid. Spesielt ikke når man hører på dialekten (til Erlend) at dette er turister, som da antagelig ikke er kjent i området. Da det ble klart at taxien faktisk bare hadde forlatt oss der, blodige, våte og kalde, uten å bry seg en døyt, fisket Erlend opp mobilen - som viste seg å ha akkurat nok strøm til at det gikk an å ringe etter ny taxi før batteriet tok kvelden. Så sto vi der igjen, som dum og dummere på tur, og ventet. Heldigvis kom den nye taxien forholdsvis fort, og kjørte oss til Bie.
Problemene var imidlertid ikke over enda; mobilene var tomme for strøm, så vipps var det bare å glemme. Banken må ha vært nede, for heller ikke visakortene våre fungerte. Minibank fantes visst heller ikke i området, fikk vi opplyst. Så vi følte oss ikke veldig høye i hatten der vi satt og ikke kunne betale usle 500 kroner til den stakkars taxisjåføren som hadde vært så snill å plukke oss opp. Skammen brant i kinnene, og jeg tror aldri jeg har følt meg så fattig i hele mitt liv. Heldigvis funket visakortet på nitusende forsøk.
Vel fremme ved hytta var vi raske med å finne frem håndklær, tørre klær og såpe, og komme oss rett i dusjen. Det varme vannet gjorde underverker for to gjennomfrosne, iskalde og blodige kropper. Erlend fikk plaster på nesa, til og med, for det hadde jeg vært smart nok til å pakke med "sånn i tilfelle".
Neste dag var det opp og pakke, hive seg på buss til Arendal, få i seg litt enkel frokost, og vandre litt rundt i byen mens vi ventet på bussen som skulle ta oss til Harebakken.
Brått innså vi at ingen av oss visste hvor bussen gikk fra, og dermed hev vi oss rundt for å lete etter riktig sted. Vi fant frem, kom oss på bussen, satt oss ned ... Og stirret ut vinduet mens vi kjørte rett forbi stoppstedet vårt, Harebakken.
Jeg trykket panisk på stoppknappen, og nærmest løp ut døra da bussen stoppet på neste stopp. Vi gikk tilbake til Harebakken, kom oss på bussen inn til Oslo, og satt oss ned for å nyte turen. Den nytelsen var kortvarig, for jeg fikk tidenes verste kvalmeanfall fem minutter inn i kjøreturen, knasket kvalmestillende tabletter som sukkertøy, men spøy ned en pose likevel. Fremme i Oslo hev vi oss på nattoget, og var hjemme rundt 02:30.
