Sommeren 1993 ble John en del av livet mitt. Han var mammas nye kjæreste, og vi flyttet raskt inn til ham og schäferhunden King i Grimstad. Han ble, som min biologiske far så pent uttrykte det i sin tid; «min papirløse stefar». I 1994 ble mamma gravid, hun og John flyttet til Vik, og lillesøster så dagens lys i mars 1995.
Etter mammas død tenkte jeg lenge på å besøke John. Jeg bekymret meg for ham. Gang på gang spurte jeg lillesøster hvordan det gikk med ham. Hun sa det gikk greit.
I går fikk jeg en melding fra lillesøster: "ville bare si at pappa er død". Ingen kunne ha forberedt meg på den reaksjonen jeg fikk av denne meldingen: jeg hylgråt. Det er vanskelig å forklare, men jeg så aldri John som en stefar. Jeg så ham som en del av mamma. "Mamma og John", de hørte liksom sammen. Kanskje var det derfor jeg reagerte så sterkt. Så lenge John fremdeles var blant oss, følte jeg på en måte at litt av mamma levde videre. Men nå er han også borte.
Tusen takk til verdens skjønneste Lilly m/ samboer, hund og datter for blomster, kort og duftlys! ❤️
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar