I tilfelle vi aldri ses igjen...

"Kjære mamma. Jeg satte meg ned for å skrive noen ord til deg, men uansett hvor hardt jeg tenkte, forble arket foran meg tomt. Og kanskje er også dette den aller beste beskrivelsen av de følelsene jeg nå sitter igjen med".

Med disse ordene åpnet jeg min minnetale til mamma i begravelsen hennes 20.Februar 2020. Nå, to år senere, er hun fremdeles der i baktankene. Hver februar tar jeg innover meg det faktum at det mennesket som ga meg liv ikke lengre er blant oss. Og hver 16.mai på bursdagen hennes tenker jeg tilbake på de 29 årene jeg fikk med henne, og skammer meg over at jeg ikke verdsatte henne mer. At jeg ikke holdt kontakt så mye som jeg burde, ikke traff henne litt oftere, og ikke klemte henne litt lengre. Jeg angrer på alle krangler og uenigheter, hvert eneste stygge ord og hvert eneste dumme valg jeg tok, som drev meg lengre bort fra henne. Som såret henne, skuffet henne og fikk henne til å føle at jeg ikke var glad i henne. 

Derfor, hvert eneste år, i slutten av desember, setter jeg meg ned og tenker tilbake på det året som har gått. Jeg tenker på mennesker jeg har møtt, mennesker jeg har kjent lenge, og mennesker jeg har mistet kontakt med, og jeg spør meg selv: "har jeg noen å beklage til?". Jeg spør meg selv om det er noen der ute jeg skylder en unnskyldning for ting jeg har sagt, ting jeg har gjort - eller ting jeg har latt være å si, eller gjøre, i situasjoner hvor jeg kanskje burde. Har jeg det, tar jeg kontakt med personen og beklager. 

Mye kan skje i løpet av ett år. Man får nye venner, og mister kanskje kontakt med noen av de gamle. Kanskje tar et gammelt forhold slutt, og kanskje går man inn i et nytt. Noen vil bli født, og noen vil dø. Mennesker man aldri så for seg at man skulle gå overens med, kan bli noen av ens beste venner, og mennesker man trodde man kunne fortelle alt til, kan vise seg å dolke en i ryggen. Man vet aldri hva som vil skje i løpet av de neste 365 dagene. Det eneste man vet, er det som allerede har skjedd. 

Så ved slutten av hvert eneste år, i tilfelle vår kontakt ender her, ber jeg om unnskyldning til dem jeg mener fortjener det. Jeg vil ikke ha noe uoppgjort med noen, jeg vil ikke at noen skal dø uten å vite at jeg er glad i dem, og jeg vil heller ikke selv risikere å dø uten å få sagt beklager for ting som gikk galt. Den dagen jeg ligger i graven vil jeg ikke at noen jeg er glad i skal tenke: "hun brydde seg ikke, hun angrer ikke". For jeg angrer. Jeg angrer hver gang jeg sårer noen, jeg bryr meg hver gang jeg skuffer noen, og det siste jeg vil er å forårsake noen smerte. 

Så dersom noen av dere som leser dette sitter på en følelse av at vi har noe uoppgjort, at jeg har vært slem, eller skylder dere en unnskyldning: vær så snill å gi meg beskjed, og på forhånd, i tilfelle vi aldri ses igjen, i tilfelle en av oss dør, i tilfelle jeg aldri får sjansen til å si det igjen:

jeg beklager.