Du våkner opp om morgenen, står naken foran speilet, og tenker: "jeg er feit".
Du stirrer inn i ansiktet ditt, på kvisene dine, og tenker: "jeg har stygg hud".
Du ser på håret ditt, og tenker at det skulle vært lengre. Eller tjukkere. Eller rett, istedenfor krøllete.
Du ser på klærne dine, og tenker at de er kjedelige, du har ikke noe å ha på deg, ingenting sitter fint, og du har gått med alt sammen før.
Og så setter du grenser for deg selv.
Sier til deg selv at du kan ikke kose deg med maten, for du må slanke deg.
At du kan ikke dra på stranden, for kroppen er ikke fin nok.
At du ikke kan poste bilder uten filter, for huden din er fæl.
Og rumpa burde trenes, og leppene burde fylles på, og hår burde settes på, og brystene burde ha innlegg.
Hvorfor?
For å bli bra nok?
For hvem?
For deg?
For alle andre?
Eller for å kunne leve et ordentlig liv, uten begrensninger?
Du ser på noen jenter, og du tenker: "jeg skulle ønske jeg så ut som deg".
Du ser på andre jenter, og tenker: "jeg er glad jeg ser bedre ut enn deg".
Du dømmer.
Du vil ikke bli dømt, men du dømmer.
Og du setter grenser for deg selv, fordi du vet andre dømmer tilbake.
Og gutta dømmer, de også.
Kroppen din, huden din, ansiktet ditt.
Rumpa di, håret ditt, brystene dine.
Magen.
Og lårene dine, og alt det du ser i speilet, og alt det du ikke liker.
Så du dømmer deg selv, også.
Så ikke de skal få sjansen til det først.
Og det er derfor du ikke tør å spise litt ekstra, eller gå i bikini, eller ta litt ekstra plass.
For de har dømt deg.
Eller, du tror i alle fall det.
For, det er det du ville gjort. Om du var dem.
Og noen av dere,
kanskje dem,
men hvertfall du,
mener at du ikke er bra nok.
For et liv det er, egentlig...
Så mange år som kastes bort på å bekymre seg for noe så overfladisk som et utseende.
Dømme etter et utseende.
Tro man er bedre,
Tro man er verre,
basert på hvordan man ser ut i forhold til andre.
Så mye makt utseendet har.
Og til slutt forfaller det uansett, og man tenker tilbake på alle de årene man lot det styre hele livet.
Er det ikke bortkastet?
Hvor mange år har du kastet bort på å begrense deg selv?
Mislike deg selv?
Dømme deg selv?
Hvor mange år må du fortsette å kaste bort
før det er nok?
...?
Kanskje vi bare skal gi faen?
Drite i det.
I alt som er feil og galt og ikke bra nok.
Og bare leve.
Som om vi er feilfrie og vakre og fantastiske.
Som om det ikke betyr noe at vi ikke er glansbilder.
Kan vi ikke det?
Bare leve?
Før det er for sent.
Please?
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar