I går var en av de verste, mest emosjonelt smertefulle, dagene på lenge. Som dere kanskje husker fra forrige innlegg var Mia drektig, ungene kunne i prinsipp komme når som helst, og gleden var stor. Jeg så veldig frem til små kattebebiser, og var veldig nysgjerrig på hvordan de ville bli.
Vel, natt til i går gikk jeg ut på kjøkkenet for å hente noe å drikke, og så at Mia sto på teppet i stuen, og at fødselen nærmet seg. I hui og hast fikk jeg henne inn på soverommet. Det roet seg, Mia la seg til å sove i sengen, og jeg tenkte at det måtte ha vært falsk alarm.
Jeg tok feil; en time eller to senere var en liten kattunge kommet til verden. Verdens nydeligste lille bengal-baby, hvit i pelsen, mørkegrå på ørene, og med det klassiske bengalmønsteret, akkurat som sin mor. En vakker liten skapning, utseendemessig fullstendig feilfri, men noe feil må det ha vært likevel, for den beveget seg ikke. Laget ikke lyd, og pustet heller ikke. Den bare lå der, på siden, stille og urørlig, med lukket munn. Mia hadde vært flink; hun hadde vasket den og bitt av navlestrengen, men nå var hun ikke interessert i den lenger.
Jeg la fingeren forsiktig på den, og da kjente jeg liv. Varmen fra kroppen, og små, lette, men samtidig veldig raske, hjerteslag. Jeg strøk kattungen forsiktig over pannen og kroppen, uten å få noen reaksjon. Så løftet jeg den forsiktig, viste den til Mia, og la den inntil henne. Håpet at hun, på noe vis, skulle klare å få den til å reagere. At den skulle våkne til når den kjente sin mors varme, myke kropp.
Neste gang jeg sjekket til den, var det for sent. Kanskje var det for sent allerede fra starten av, hvem vet? Den hadde åpen munn nå, og kanskje hadde den tatt et åndedrag eller to - eller kanskje ikke. Kanskje hadde Mia selv fått åpnet munnen dens på noe vis - mye, uten at jeg vil gå i detaljer, tydet på det. Den var fremdeles varm, fordi den hadde ligget inntil henne, men det var over; det lille hjertet hadde sluttet å slå.
Hvil i fred, Mia's kattunge.
Født og død, 26.09.24. ♡
Det river i sjelen å vite at livet dens var over før det fikk begynt, og at jeg ikke klarte å redde den. Tankene om at kanskje utfallet ville vært annerledes, om jeg hadde gjort noe annerledes, har plaget meg; Om jeg hadde skrudd opp temperaturen i rommet noen ekstra hakk tidligere på kvelden, for eksempel, eller bare latt Mia føde på stueteppet foran Nefariel og Bamse, istedenfor å stresse henne inn på soverommet. Om jeg istedenfor å legge den lille, urørlige kroppen inntil Mia, heller hadde lagt den inntil meg selv. Om jeg hadde vært mer forberedt, om jeg hadde googlet litt mer i forkant, satt meg inn i hva man skulle gjøre i worst case scenario-situasjoner. Tusen ganger det siste døgnet har jeg spurt meg selv om det var jeg som feilet, om det var Mia, eller om dette faktisk var uungåelig fra starten av. Om kampen allerede var tapt fra første sekund.
"Det er bare ei katte", vil sikkert noen fortelle meg, men for meg er det ikke "bare ei katte". Det var, i en kort stund, et levende vesen som aldri fikk sjansen til å oppleve de fine sidene ved det å være i live. En liten, uskyldig skapning som ble født, bare for så å måtte oppleve hvordan det kjennes å dø. En forsvarsløs sjel, som det stikker meg i hjertet å tenke på at kanskje hadde det vondt hele tiden; at kattungen som var så ønsket, og som jeg så frem til at skulle komme til verden, kanskje både var redd og led store smerter fra den ble født og til det øyeblikket kroppen ga opp. For meg betyr den mye, den lille pusen som aldri vil få åpne øynene sine, og som ikke levde lenge nok til å få navn. Den fortjente så mye bedre enn hva den fikk, og alt jeg kan gjøre nå, er å savne den, og være lei meg for den tiden den aldri vil få i vår verden. Den gleden den aldri vil få oppleve, det livet den aldri vil få leve. La den få eksistere i et minne og tusen tanker, så den i alle fall eksisterer et sted i det hele tatt. Så den ikke glemmes, som om den aldri var her; for den var her, dens liv hadde betydning og den fortjener å bli husket.
Mia var lei seg, også. Jeg merket det på henne. Hun var ikke like høylytt og sjefefete som hun pleier. I hele går ville hun bare ligge rolig, være stille og helst sove, men til veterinæren måtte vi likevel, for å undersøke om det var flere kattunger der inne som ikke kom ut. I så fall ville hun måtte legges i narkose slik at de resterende kattungene kunne opereres ut, men dette slapp vi heldigvis.
Beskjeden om at det ikke var flere kattunger der inne, var både fin og vond på samme tid. Fin fordi vi da slapp operasjon, men samtidig vond fordi det at hun nå ikke får noen kattunger i det hele tatt, innebærer at hun må gå med melk i brystene og en kropp som på alle måter er forberedt på at hun skal oppfostre kattunger, men uten noen kattunger å faktisk oppfostre. Tapet av den første kattungen blir dessuten ekstra sårt nå som det viser seg at dette også var den
eneste kattungen.
