I tilfelle vi aldri ses igjen...

"Kjære mamma. Jeg satte meg ned for å skrive noen ord til deg, men uansett hvor hardt jeg tenkte, forble arket foran meg tomt. Og kanskje er også dette den aller beste beskrivelsen av de følelsene jeg nå sitter igjen med".

Med disse ordene åpnet jeg min minnetale til mamma i begravelsen hennes 20.Februar 2020. Nå, to år senere, er hun fremdeles der i baktankene. Hver februar tar jeg innover meg det faktum at det mennesket som ga meg liv ikke lengre er blant oss. Og hver 16.mai på bursdagen hennes tenker jeg tilbake på de 29 årene jeg fikk med henne, og skammer meg over at jeg ikke verdsatte henne mer. At jeg ikke holdt kontakt så mye som jeg burde, ikke traff henne litt oftere, og ikke klemte henne litt lengre. Jeg angrer på alle krangler og uenigheter, hvert eneste stygge ord og hvert eneste dumme valg jeg tok, som drev meg lengre bort fra henne. Som såret henne, skuffet henne og fikk henne til å føle at jeg ikke var glad i henne. 

Derfor, hvert eneste år, i slutten av desember, setter jeg meg ned og tenker tilbake på det året som har gått. Jeg tenker på mennesker jeg har møtt, mennesker jeg har kjent lenge, og mennesker jeg har mistet kontakt med, og jeg spør meg selv: "har jeg noen å beklage til?". Jeg spør meg selv om det er noen der ute jeg skylder en unnskyldning for ting jeg har sagt, ting jeg har gjort - eller ting jeg har latt være å si, eller gjøre, i situasjoner hvor jeg kanskje burde. Har jeg det, tar jeg kontakt med personen og beklager. 

Mye kan skje i løpet av ett år. Man får nye venner, og mister kanskje kontakt med noen av de gamle. Kanskje tar et gammelt forhold slutt, og kanskje går man inn i et nytt. Noen vil bli født, og noen vil dø. Mennesker man aldri så for seg at man skulle gå overens med, kan bli noen av ens beste venner, og mennesker man trodde man kunne fortelle alt til, kan vise seg å dolke en i ryggen. Man vet aldri hva som vil skje i løpet av de neste 365 dagene. Det eneste man vet, er det som allerede har skjedd. 

Så ved slutten av hvert eneste år, i tilfelle vår kontakt ender her, ber jeg om unnskyldning til dem jeg mener fortjener det. Jeg vil ikke ha noe uoppgjort med noen, jeg vil ikke at noen skal dø uten å vite at jeg er glad i dem, og jeg vil heller ikke selv risikere å dø uten å få sagt beklager for ting som gikk galt. Den dagen jeg ligger i graven vil jeg ikke at noen jeg er glad i skal tenke: "hun brydde seg ikke, hun angrer ikke". For jeg angrer. Jeg angrer hver gang jeg sårer noen, jeg bryr meg hver gang jeg skuffer noen, og det siste jeg vil er å forårsake noen smerte. 

Så dersom noen av dere som leser dette sitter på en følelse av at vi har noe uoppgjort, at jeg har vært slem, eller skylder dere en unnskyldning: vær så snill å gi meg beskjed, og på forhånd, i tilfelle vi aldri ses igjen, i tilfelle en av oss dør, i tilfelle jeg aldri får sjansen til å si det igjen:

jeg beklager. 

"Hvor er du fra, egentlig?"

I den sørlige delen av Norge, omkranset av vann så langt øyet kan se, ligger en havneby med 45.056 innbyggere. På folkemunne kalles den bare "banke du-byen" - en hyllest, om du vil, til mengden vold og krminalitet som foregår der, men også til dialekten. I denne byen bruker man nemlig sjeldent ordet "deg". Man bruker "du" isteden. Barna spør hverandre: "ska e leige me du eddå skolen?". Kjærestepar sier til hverandre: "e elskå du".

Det er i denne byen jeg tilbrakte mine første nitten leveår. Likevel passet jeg aldri inn. Jeg var aldri en "du"-er, og jeg hadde heller ikke de bløte konsonantene som gjorde de fleste T'ene om til D'er. Over alt omkring meg kunne jeg høre sørlandsutrykk som "iche gjørr det, du bi blaud" når ungene hoppet i søledammer, "ska e faen ta å mokke teddæ?" når folk ble sinte på hverandre, eller spørsmål om å være med å "ede rægå".

Selv snakket jeg aldri slik. Jeg snakket det som best kunne beskrives som bokmål. Brukte ord som "ikke" istedenfor "iche" (ikkje) og "våt" istedenfor "blaud" (blaut). Jeg gikk ikke opp på "træveh", men på "loftet", og spurte ikke folk "åffå e du så jevli pødden?", men heller "hvorfor er du så jævlig sur?".

Hvorfor jeg snakket slik vet jeg ikke. Kanskje fordi faren min snakket østlandsk, eller kanskje fordi jeg var veldig glad i å lese da jeg var liten.  Eller kanskje av helt andre grunner. Uansett årsak førte det til at de aller fleste syntes jeg snakket litt rart, og ofte ble jeg spurt ting som "e du fra Oslo du ellå?", eller den mer typiske: "å hen(ne) e du fra egentlig?". 

Jeg flyttet fra Sørlandet i 2009 og har siden den gang hovedsakelig bodd i Hallingdal. På Krøderen, på Noresund, på Gol og de siste tre årene på Ål. Dette er også dialekt-steder, men en stor andel snakker bokmål. Og så fort jeg åpner munnen dukker gjerne det velkjente spørsmålet opp igjen: "Hvor er du fra, egentlig?". 

For her hører de det tydelig, det de ikke hørte hjemme: det lille hintet av sørlandsk.   

Sommer på jorda ♡

Det begynner å gå mot sommer. Solen skinner, sommerfuglene flagrer, og kattene nyter varmen. Jeg har foreløpig ikke lagt så mange planer, kun et par småting her og der, men har i bakhodet at jeg vil nedover til Sørlandet en tur i løpet av juni eller august og kjenne sand mellom tærene og saltvann i håret.

Det er ikke så mye jeg savner fra Sørlandet, men akkurat sjø og saltvann står høyt på listen. Sjøstjerner i strandkanten, småfisken som svømmer i stim, og lukten av solkrem og grilling - dèt er savn, det!   

For øyeblikket koser jeg og kattene oss hjemme ved solveggen. De med våtfôr og vann, og jeg med energidrikk og godt humør. 

Jeg gir bort bilen min

Jeg har en bil. Eller, hadde. Jeg kjøpte den mens jeg var sammen med ekskjæresten, fordi han ville at vi skulle ha en "sommer-merce" og en "vinter-merce".

Kanskje tenker du at; "det der er faen meg det dummeste jeg har hørt i hele mitt liv", og vet du? Det samme tenkte faktisk jeg. Forskjellen er bare at jeg visste bedre enn å fortelle ham det, fordi jeg verdsatte husfreden hakket høyere enn å skulle ha rett.

Nåvel, livets harde realitet var som følger: ikke var han kredittverdig, og ikke hadde han peng på konto. Og der hvor folk flest ville sprettet en pils, dratt ut furteleppa, sutret litt om knuste drømmer og gått videre med livet, hadde ekskjæresten min en litt annen tilnærming. Den startet med et par bedende øyne sendt i min retning, og ordet: "duuuuu....?", med et dårlig kamuflert hint om at var jeg ikke villig til å redde dagen, kunne jeg like gjerne pakke sakene mine, for da kom forholdet til å ta kvelden, også. 

Så, kort og greit; det ble bil. Det ble vintermerce, og det ble anlegg til atten tusen, sponset av yours fucking truly, for såpass måtte det nemlig være, ellers var det jo ikke vits å ha bil, kunne han fortelle. Livet humpet seg fremover så godt det gikk, selv om dagene var kjipe og fyren var en pikk.

Og da han fikk seg ny kjæreste i starten av juni, og "sommermerca" streiket (i protest. Neida), spurte han om å få låne vintermerca slik at han fikk kommet seg tur-retur dama. Snill som jeg er sa jeg at det var greit, men at han i så fall måtte betale alle kostnader relatert til dette ut av egen lomme. Han lovet så dyrt og hellig, men da han og frøkna ertet på seg en fyr som knuste den ene ruta med jernrør (hei, Andreas!), ble det fort klart at betalte ikke jeg for ny rute, ble det ingen ny rute, for dette var ikke hans ansvar - bilen sto jo tross alt på meg. Og dette, kjære dere, er historien om hvordan jeg og Lena kom i prat. For mens Espen dro på legevakten med et lite sår i panna etter møtet med Andreas og jernrøret, ble jeg og Lena sittende alene med politiet som var kommet. Jeg, fordi jeg eide bilen, og Lena fordi hun var vitne til hendelsen. 

Her burde jeg satt ned foten og sagt fuck off, men nei da; jeg lot dem få fortsette å bruke bilen etter at jeg flyttet ut av huset. Ikke fordi jeg er snill, men fordi jeg ikke ønsket noe drama fra Espens kant. Helt ærlig; jeg ville egentlig bare glemme at jeg i det hele tatt kjente mennesket, og tenkte at jo mer happy han var, jo mer kjeft holdt han, og jo lettere ville det være for meg å legge hele greia bakerst i hodet. 

Det ble jul, og det tikket inn en SMS fra Lena. Hun lurte på om hun kunne få kjøpe bilen av meg, fordi hun skulle ta førerkort. 
 

Ikke spør meg hva jeg betalte for bilen, for det husker jeg ikke, men bare anlegget kostet meg i alle fall 18.000. Den tidligere nevnte nye ruta måtte jeg ut med 3500 for, og jeg betaler 4000 per måned bare i forsikring. I tillegg til at det i stor grad er jeg som har betalt drivstoffkostnader, enda det egentlig ikke var den originale avtalen. Bla, bla, bla - poenget er at jeg har lagt litt peng i denne greia, og med tanke på den historien jeg har med frøkna som nå spurte om å få kjøpe den, ville det egentlig bare være rett og rimelig at jeg krevde en grei sum for den. 

Likevel, fordi jeg visste at de hadde dårlig råd, men kanskje også mest fordi jeg egentlig bare ville få brutt all kontakt med dem fortest mulig og gå videre med livet mitt, sa jeg at hun kunne få den for 17.000, og at de heller kunne bruke resten av pengene på å gi sønnen en fin jul. Jeg følte selv at dette var veldig snilt av meg, og ble derfor veldig overrasket, og helt ærlig nesten litt provosert, da jeg fikk til svar at hun ville "tenke på det". Hva var det egentlig å tenke på? Hadde hun sett for seg at hun skulle få den billigere? I så fall, hvor mye billigere? Snakket vi en hundrings på avbetaling gjennom Klarna, liksom? Men, jeg svarte hyggelig likevel, og sa hun skulle gi meg beskjed når hun hadde tenkt ferdig. 

Tiden gikk, og jeg sendte noen meldinger her og der for å høre hva det ble til angående bilen. Hver gang fikk jeg det samme svaret; hun måtte fortsatt tenke på det. Til slutt gikk jeg lei, og skrev at nå måtte jeg snart få et klart svar på om hun skulle ha den eller ikke, og at hun måtte ha bestemt seg innen en viss dato. 

Bare minutter senere tikket det inn en SMS fra eksen selv, som mente at jeg truet dama hans ved å sette en spesifikk dato, og noe penger kunne jeg bare glemme, for den bilen skulle de nemlig ha gratis av meg. Jeg svarte at det selvsagt ikke var ment som noen trussel fra min side, men heller bare en beskjed om at nå var det på tide å ta et valg, og at dette tullet med at han skulle ha den gratis, kunne han bare droppe. Han ble da rasende og kom med den ene trusselen etter den andre, og det endte med at jeg til slutt bare ga opp å prate fornuft med mennesket, og sa at ja vel, greit, samme faen, de kunne få den - men da skulle de faen meg la meg være i fred fremover, for nå spilte all min grad av tålmodighet, forståelse og omtanke på absolutt aller siste verset! 

Så i dag har jeg skrevet bilen over på ny eier. Jeg skulle ønske jeg kunne si det var med glede, men det er det ikke; det er med tastaturet. Nei da. Fra spøk til alvor: det er med en følelse av å nok en gang måtte godta at enten blir det som han vil, eller så blir det et helsikke. 

Så gratulerer så mye med ny bil. Jeg håper faen meg dere kjører dere ihjel med den.