Regn i sjelen, sol i sinnet

Jeg er lei meg. Eller, kanskje ikke engang lei meg, men noe lignende. Nedstemt. På sørlandet har vi et ord for den følelsen jeg kjenner på nå. Vi kalle den molefonken. Jeg er sikker på at ordet egentlig skrives med u. Molefunken. Men det er et dialektord, så hvem vet? Ordet betyr noe tilsvarende skuffet, nedstemt, trist. Alt sammen, men ikke helt. Noe imellom.

Bildet er laget med AI-teknologi.

Kanskje lurer du på hvorfor. Jeg kunne gitt deg en million svar. Fortalt om alle de tankene som svirrer i hodet mitt, som gjør at solens stråler ikke kjennes like varmende akkurat i dag. Men egentlig handler det kun om en eneste ting: har du noen gang kjent på følelsen av at verden er uendelig stor, men samtidig alt for liten? At den kan romme åtte milliarder mennesker, men at det likevel ikke er plass til deg? At den har milliarder av mennesker i alle tenkelige farger, fasonger og størrelser, med forskjellige stiler og tanker og synspunkter - men at du likevel ikke passer inn? At du kan bruke en million ord på å forklare, en milliard setninger på å beskrive, men at ingen likevel vil kunne forstå?

Den følelsen får jeg i blant, og da blir jeg sånn; litt nedstemt, men ikke direkte deprimert. Litt trist, men ikke direkte knust. Litt skuffet, men med kun meg selv å peke fingeren mot. Og jeg tenker, for hundre tusende gang, at sånn skal det ikke være. Og jeg tenker, for hundre tusende gang, at det bare er i dag.

Ingen solskinn uten litt regn.

Og når det regner i sjelen i dag, er det sol i sinnet i morgen.