Kaldt hjerte med svimerker på sjelen

Jeg har blåmerker på beina fra lørdag forrige uke. Og jeg har tanker i hodet fra årene som har gått. Jeg har minner fra ting som er gang var, og hjertet mitt er fullt av mennesker som ikke lengre er.

Du sniker deg inn der i blant, du også. Selv om du ikke burde. For du har ingenting der å gjøre; der inne i hodet mitt. Nummeret ditt er slettet fra kontaktlisten min, for jeg vil ikke at du skal være der. Vil ikke huske deg, vil ikke bli minnet på deg. Du er fortid, og fortiden har ikke noe i nåtiden å gjøre. Alt fortiden gjør, er å ødelegge fremtiden. Du må bort, forsvinne i et minne, og jeg må fremover, og leve.

Livet er fullt av lærdom for den som er villig til å åpne øynene. Og av lærdom har jeg lært. Lært at blåmerker på hjertet gjerne varer litt lengre enn blåmerker på beina. Og at jo - det gjorde JÆVLIG vondt da jeg falt, takk som spør. 

Så jeg har sluttet. Sluttet å åpne hjertet mitt, og sluttet å falle. Jeg holder meg med beina plantet godt på jorden, og tar avstand fra dem som kommer for nær. Kanskje er jeg kald, men jeg vil ikke la noen varme meg; for det svir fremdeles, etter sist gang jeg brant meg.