Bare minner varer evig

Dette er moren min. Kvinnen som ga meg liv, og som mistet sitt eget alt for tidlig. I dag, 16.mai, ville hun blitt 57 år. Men slik gikk det ikke. Så istedenfor kake, fest og hipp hipp hurra, legges en bukett med blomster stille på graven, for å minnes hun som aldri ble eldre enn 52. 

Kanskje tenker dere at jeg skriver dette for sympati. I så fall tar dere feil. Poenget mitt med dette innlegget er ikke å sutre. Tvert imot. Jeg skriver disse ordene for å minne dere på at livet er kort. Det er uforutsigbart. De menneskene man tror man har for evig, er faktisk borte en dag - og du aner ikke når. Du tror du har hele evigheten, men du tar feil.

Så gi den der klemmen, før det er for sent. Si unnskyld, mens du ennå kan. Slutt å kaste bort tid på krangler og drama og surmuling. Slutt å leve etter "tar det i morra", "tar det til uka", "tar det neste måned", for livet har ingen garanti. Si det du trenger å si til menneskene som er der, mens de ennå faktisk er der. Tilbring tid med dem før muligheten forsvinner. Ta hundretusenvis av bilder og lag en million gode minner, for når menneskene i dem er borte, er dette alt du sitter igjen med. 

Til syvende og sist er tid og valg alt du har her i livet. Bruk begge deler fornuftig.