Blod, bebiser og bursdag

Dagen før bursdagen min skjedde noe som ikke skulle skje. Jeg gikk ut for å henge opp noen klær, og fant Minsten - den eldste katten min - liggende urørlig på bakken. Han var våken, men responderte verken på navnet sitt eller på kosen jeg ga ham. Jeg løftet ham opp, bar ham inn, og oppdaget til min store skrekk at han var dekket av blod. Klokken var 18:03, veterinæren var stengt, men Erlend fikk ringt veterinærvakta og ordnet time likevel.

Det gikk fra vondt til verre: Minsten ble gitt intravenøs væske, tatt blodprøver av, hjertet ble lyttet på, temperaturen ble målt, slimhinner og reaksjonsevne ble sjekket. Det sto veldig dårlig til, mente veterinæren; hun var usikker på om han ville overleve. Hjerteslagene var raske, men svake. Slimhinnene var bleke. Reaksjonsevnen hans var dårlig, og han hadde alvorlig blodmangel. De hvite blodcellene i kroppen reagerte på en virusinfeksjon. Han var blitt angrepet, men sannsynligvis ikke av en annen katt. Hun mente det måtte være et større dyr, for eksempel en hund.

Etter å ha fått noen sprøyter ble vi sendt hjem med resept på antibiotoka og smertestillende. "Ikke la ham bli kald", sa hun, "han må ligge på et lunt sted, for eksempel baderomsgulv". Jeg har ikke gulvvarme på badet, så løsningen ble å flytte ham inn på soverommet og skru på varmeovnen.

Dette bildet er fra sist gang han måtte til veterinær. Også den gang var han blitt angrepet av et dyr. Jeg har bestemt meg for at han skal få være innekatt fra nå av. Både fordi han er gammel, men også fordi det virker som det er han, spesifikt, som er målet for angrepene. Argentina, for eksempel, har aldri blitt angrepet. Bamse, på sin side, oppsøker konflikt, men har, bortsett fra en episode i fjor sommer, også sluppet greit unna.

Angående formen hans så har det gått rette veien; han hoppet opp i senga mi i dag morges, han maler og oppsøker kos, bruker toalettet som han skal, spiser som normalt, og dilter etter meg hvor enn jeg går. Det er fortsatt ni dager med antibiotika og smertestillende igjen, men han virker å være utenfor fare nå, i alle fall.

Midt oppi alt dette venter kjæresteparet, Mia og Nefariel, kattunger. Dette er selvfølgelig en positiv nyhet, og jeg er veldig spent på hvordan kattungene kommer til å se ut. Om de vil ligne henne, om de vil ligne ham, eller en kombinasjon av dem begge. Hennes knallblå øyne og hans pelsfarger, for eksempel, eller kanskje hans øyne og hennes pels. Jeg gleder meg til å se.

I går hadde jeg, som tidligere nevnt, bursdag. Det ble en hyggelig og rolig feiring sammen med Erlend, hvor vi blant annet stakk ned på Aroma og spiste kebab.

Gaver hadde han også kjøpt til meg, noe jeg synes var både overraskende og koselig. Sist gang jeg fikk bursdagsgave av noen andre enn slekta var faktisk den gang jeg fylte 30, altså for 4 år siden, og da var det fordi jeg selv lettet på ræva, pelte meg nedover til sørlandet og dro igang et bursdagsselskap.