Verdien av et liv

 
Før i tiden, i de virkelig gamle dager, var det ikke uvanlig at man mistet et barn eller to. Manglende kunnskap om ernæring og hygiene gjorde at mange barn døde på spedbarnsstadiet, og det var derfor all grunn til å feire om et barn levde lenge nok til å fylle år.

I disse dager, derimot, tar vi det gjerne litt for gitt at barna våre skal vokse opp, etablere seg og leve lange liv, og markeringen av bursdager er ikke lengre et lettelsens sukk over at noens barn, søsken eller venn har overlevd enda et år. Tvert imot: over tid har bursdager nærmest blitt en påminnelse til bursdagsbarnet selv om å tenke over hvor fort tiden går, og hva de har brukt det siste året til. 

For min del, fordi jeg var et ensomt barn med lite sosial omgangskrets, har bursdagene mine alltid gått hånd i hånd med følelsen av å kaste bort tid. Ingenting skuffet mer enn å vite at nok en gang hadde enda ett år passert, uten at jeg hadde gjort annet enn å eksistere. Eksistere, men ikke leve. Enda et år hadde kommet og gått, uten at jeg hadde hatt venner å lage fine minner med, uten at jeg hadde utrettet noe i livet, uten at jeg hadde noe å se tilbake på og være stolt av; enda et år med "gratulerer", uten at jeg følte det var noe å gratulere meg for. 

I dag fyller jeg 34 år, og det har omsider slått meg at tankegangen som har fulgt meg hele livet gjennom, er feil. At man ikke kan definere seg selv og sin verdi ut i fra hvor mange venner man har, eller i hvilken grad man klarer å leve opp til visse mål, krav eller idealer. At man er mye mer enn bare jobben sin, lønnen sin, omgangskretsen sin, og alle de tingene man ønsket å bli og enten ble, eller ikke ble; man er nemlig også alle de tingene man like gjerne kunne ha blitt, men valgte å ikke bli. Man er alle valgene man har tatt, og alle handlinger man enten har, eller ikke har, utført. 

Suksess og verdi er ikke alltid synonymt med å være den mest populære eleven på skolen, eller å ha en høyt respektert jobb med en enda høyere lønn. Det er ikke alltid synonymt med å ha et velfungerende forhold, eie hus, bil og båt, eller ha flere venner enn man kan telle på hånden. Noen ganger ligger en persons aller største suksess, og hele deres verdi, i å ta de valgene mange mennesker aldri vet at de har måttet ta; som når en deprimert person velger å søke hjelp, fremfor å ta livet av seg. Eller når en alkoholiker velger å erkjenne sin avhengighet, istedenfor å benekte den. Når en lærer velger å gripe inn i mobbing, istedenfor å overse det. Når en person med sinneproblemer velger å være singel, fremfor å risikere å bli en voldelig partner. Når en person som har vokst opp med voldelige foreldre velger å ta avstand fra sine foreldres oppdragelsesmetoder, istedenfor å videreføre dem.

Man er ikke bare alt det man kan skryte av og vise frem, diplomer og karakterkort og bilder fra familieferien; man er også alle de tingene man gjør for å gjøre verden til et bedre sted for sine medmennesker. Det er der, tror jeg, ens virkelige verdi ligger. Den virkelige suksessen. 

Når jeg dør, kommer ikke folk til å huske meg for klærne jeg gikk i, eller antall fester jeg var på; de som kjenner meg, vil huske meg for hvor mange ganger livet slo meg i magen med balltre, og antall ganger jeg reiste meg opp igjen. Antall ganger folk viste meg sine verste og mest kyniske sider, og antall ganger jeg valgte et smil over bitterhet. Antall ganger jeg kunne blitt det samme monsteret, det samme problemet, det samme rasshølet som så mange andre, men valgte å la være. For de som ikke kjenner meg, vil jeg bare være et tilfeldig menneske; enda en blogger, enda en silikonbimbo; lett å erstatte, lett å glemme. Men det er ok, for de vil være nøyaktig det samme for meg: bare et fremmed ansikt i mengden, sett det ene øyeblikket og glemt det neste. 

Så, gratulerer med dagen til meg selv. Enda ett år eldre, enda ett kapittel av livet tilbakelagt.