Siden sist...

 
Brått var det November. Jeg har ikke sluttet å blogge, bare tatt en lang pause. Noen vil kanskje legge merke til at jeg har fjernet et tidligere innlegg, og bakgrunnen for dette er at jeg ikke så noe poeng i å ha det liggende ute, da jeg følte jeg hadde fått oppnådd det jeg ville, hvilket var å få luftet ut noen tanker. Noen spurte om jeg hadde anmeldt situasjonen, og det har jeg ikke. Jeg velger å gi vedkommende sjansen til å gjøre opp for seg på eget initiativ og dermed vise at h*n har litt av den selvrespekten og moralen h*n hever å ha, eller motbevise det, ved å la være. 

Ellers? Høsten kom og høsten gikk. Jeg fikk knipset dette bildet av trærne tidlig i oktober, før alle bladene var falt en ukes tid senere.

I slutten av måneden hev jeg meg ut for å kjøpe bursdagsgaver til Erlend, og priset meg lykkelig over at vintergudene var trege i år. Vanligvis ville det nemlig vært snø og speilglatte veier for lengst. 

Håndskriften min er et sorgens kapittel, men den går da heldigvis an å lese, og det er vel det viktigste. Samme gjelder evnen til å pakke inn gaver; de ser ut som den har vært på jordomseiling og blitt pælmet veggimellom, men det er tross alt det som er inni som teller - har jeg hørt.

Da den første frosten lå på bakken i starten av november, sto jeg som et sinnsforstyrret nek ute i hagen og knipset sikkert tjue tusen bilder av den samme fordømte planten med mobilkameraet, bare fordi jeg syntes iskrystallene hadde lagt seg så fint på den.

Nå som november går mot slutten, har det begynt å snike seg inn tanker om jul. Nærmere bestemt julebrus. Jeg har lyst på en tur nedover til sørlandet igjen for å få tak i Arendal julebrus, som jeg ikke har smakt på evigheter. Om turen faktisk blir noe av, gjenstår å se.