"Se på musa til Jessica"

Som kvinne er det svært sjelden jeg forteller folk at jeg har mus. I dag skal jeg gjøre et unntak, og offentliggjøre det på sosiale medier: mine damer og herrer, jeg har mus!

Kattene fant den oppå sikringsskapet til Erlend her om dagen, og det tok ikke lang tid før yngstepusen Fancy hadde fanget den og sprang avgårde. Jeg satte etter, fast bestemt på å ikke la musa ende som kattemat.

Jakten var vellykket for min del: musa ble berget, fikk navnet Musart (som en museversjon av Mozart) og egen hybel. Eller bur¸som det kalles.

Hjemmelaget i all hui og hast, selvfølgelig, fordi vi ikke hadde noe liggende. Men musa virket fornøyd.

Undres om det gikk mange tanker gjennom hodene på folk da Erlend ringte gutta og sa de måtte komme og "se på musa til Jessica".

Noen vil hevde at mus er skadedyr som slettes ikke bør fanges og tas vare på, men derimot avlives tvert. Slike mennesker synes jeg lite positivt om. For meg er ikke musa et skadedyr i det hele tatt; den er en liten, hårete venn som jeg deler denne planeten med. En liten, ikke-verbal venn som bare prøver å overleve her i verden, akkurat som resten av oss.

De virkelige skadedyrene er de som går rundt på to bein, smiler deg i ansiktet, og ler av deg bak ryggen din. De som utgir seg for å ønske ditt beste, men i virkeligheten kun er ute etter å utnytte deg enten emosjonelt, seksuelt eller finansielt.  De som vandrer der i blant oss, som mennesker, men som skjuler et monster bak masken. De som ikke bryr seg hvilke hjerter de knuser, hvilken tillit de dreper, hvilken livslyst de avliver, hvilke situasjoner de etterlater mennesker i, så lenge de selv får noe positivt ut av det. Vi har alle møtt dem, og vi vil alle møte flere av dem. Vi kaller mus skadedyr fordi de tygger på ledninger - si meg, hva er mennesker som ødelegger hverandre?