Hei og hå!
etter en lengre pause har jeg bestemt meg for å gjenopplive bloggeriet, og starter med å fortelle dere hvordan det går med min lille venninne Muserati.
Som dere kanskje husker så ble Muserati fanget hjemme hos Erlend i november, gitt navnet Musart, og gitt et midlertidig bur laget i all hui og hast. Nå, tre måneder senere, har jeg oppdaget at hun er jente, og dermed gitt henne et mer feminint navn. Planen, eller i alle fall tanken, er å fange en venn til henne så hun kan få selskap, men enn så lenge bor hun alene hjemme hos meg i et treetasjers bur ved sengen.
Her lever hun livets glade dager. Hun går på underlag av ultrafinkornet sand, støvfri og spesiallaget for chinchillabad, og spiser en diett bestående av melkesjokolade, peanøttsmør, agurk, mandler, valnøtter, korn, granola og gnagerblanding kjøpt på dyrebutikk. Hun har også fått vippe og løpehjul som blir flittig brukt, i tillegg til hus, drikkeflaske, tunneler, leker osv.
Muserati virker veldig fornøyd med sin nye tilværelse, og det gleder meg å se. Ikke minst er jeg veldig glad for at hun har kommet seg så godt som hun har gjort. Da jeg fanget henne ut av kattemunnen, blodig og i sjokk, regnet jeg jo med hun ville dø av indre blødninger innen kort tid, og fokuserte mest på å roe henne ned. At hun fremdeles er i live og frisk tre måneder senere, er mer enn hva jeg våget å håpe på, og et bevis på at det i blant nytter å gjøre innsatsen, selv om det kan se ut som kampen er tapt før den har startet.
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar