Det verste med å bli glad i noen, er dagen man mister dem. Dagen de plutselig er borte, og man sitter igjen med all denne kjærligheten man ikke vet hva man skal gjøre med. Kjærligheten som ikke lenger har noen mottaker, fordi mottakeren er borte.
For meg er det de små øyeblikkene som gjør vondest; de små glitchene i hjernen, hvor den midlertidig melder seg ut av virkeligheten og går tilbake i tid, i et par sekunder. Du går forbi noe, kanskje i en butikk, og tenker: "Den ville _likt, den skal jeg jammen kjøpe til ham/henne" - og sekundet etterpå innser du at nei, det skal du ikke, fordi den du tenkte å kjøpe eller gi den til, aldri vil motta den. Fordi de er ikke her lenger. De er borte. For alltid. Gratulerer, du er etterlatt her i verden uten dem; finn ut av det!
Om dere lurer på hvordan det gikk med Muserati, den lille musa jeg fanget inn hjemme hos Erlend i november, kan jeg fortelle at hun forlot oss på 17.mai. Jeg kom hjem sent på kvelden, og døren til buret sto åpent. Vinduet, også. Etter en leteaksjon og flere tårer, konkluderte jeg med at hun må ha hoppet ut vinduet. Tilbake til det fri, hvor hun opprinnelig kom fra.
Takk for de månedene vi fikk sammen, Muserati - jeg skal savne deg for alltid! ♡
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar