Sørlandstur del 2: Arendal

Som dere kanskje husker fra forrige innlegg: jeg og Erlend tok turen ned til Grimstad for å henge med min lillesøster, hennes samboer og deres tre måneder gamle datter, Naia. Etter dette tok vi turen tilbake til overnattingsstedet vårt på Bie for å lade telefonen og høre med min venninne, Tine, om hun hadde lyst til å treffes i Arendal. 

Mens vi ventet på at Tine, Karianne, David og Michael skulle dukke opp, tok vi en gåtur for å se hva Arendal hadde å by oss på.  

... Hvilket i stor grad var restauranter, butikker, puber, sol, sjø, butikker, folk ...

... Et og annet kunstverk...

... Og etterlyst-plakater plassert lett synlig på lyktestoler og søppelkasser. 

Etterpå satt vi oss ned på Madam Reiersen, hvor vi ble sittende til Tine ringte og lurte på om vi ikke heller ville komme bort på Castelle og ta noen drinker, og eventuelt være med på fest etterpå. Jeg var noe skeptisk til fest, i og med at telefonen var gått tom for strøm og vi hadde utsjekk på Bie klokken elleve neste morgen, men et par drinker og litt skravling på Castelle var vi selvfølgelig med på.

Etter å ha sittet litt på Castelle dro Tine og gjengen avgårde i taxi. Jeg var ikke så giret på fest, men syntes kvelden var blitt avsluttet alt for brått, og tenkte med meg selv at vi kunne jo bli med, sitte en times tid eller to, og så dra før klokken ble for mye og alkoholnivået for høyt. Dermed hoppet jeg og Erlend i taxi, oppga adressen til festen og ble sluppet av utenfor et rødt hus ved Strømmen. Først etter at taxien hadde kjørt, la vi merke til at huset var mørkt og stille. Dermed ringte vi David, fikk snakke med Alex som hadde festen, innså at vi var på feil sted, og ble stående som to tullinger på tur mens vi ventet på at Alex skulle hente oss.  

Veien hjem til Alex viste seg å være ned en bakke, gjennom en skog så mørk at man ikke kunne se hånda foran seg, og over ei bru. Til tross for mine høye hæler, kom vi oss trygt og uskadd frem. Vi satt oss ned med de andre, og ble tilbudt øl. Jeg liker ikke øl, så jeg fikk en drink isteden. Den inneholdt, etter smaken å drømme, cirka to dråper blandevann, og dermed ble jeg nippende til en øl likevel. Flere ganger spurte jeg Alex om vi kunne dempe musikken slik at det var mulig å prate, men dette ble aldri gjort, så jeg klappet til slutt like gjerne igjen kjeften, surmulte litt for meg selv, og forsøkte å tolke samtaleemnet ut i fra de få ordene jeg dro kjensel på her og der.  

Omsider var det tid for å dra. Taxi ble bestilt, og i og med at vi ikke kunne se noe som helst gjennom skogen, gjorde vi som møllen gjør: vi gikk mot lyset, altså frontlyktene fra taxien. Dette fungerte bra, til bakken brått forsvant.

Så der gikk vi; Erlend med brukket nese, gjennomvåte klær og blod i ansiktet, og jeg trampende på mine høye hæler, med håret til alle kanter, sminken på halv tolv og smilet opp ned. Taxien så oss, rygget sakte og forsiktig bakover i sneglefart, før den ute ved hovedveien snudde og kjørte avgårde uten så mye som et ord. Tilbake sto vi, kalde, våte og slitne, og lurte på om dette faktisk skjedde på ordentlig; om taxien virkelig bare hadde dratt sin vei og latt oss bli stående igjen. Heldigvis hadde Erlend nok strøm på telefonen til at vi fikk ringt etter ny taxi, og dermed sto vi der altså nok en gang og ventet. 

Man skulle kanskje tro at dette var nok uflaks for en kveld, men nei da; da vi omsider var fremme ved Bie igjen og skulle betale for taxituren, viste det seg at visakortene ikke funket. Mobilene var tomme for strøm, så vipps var det også bare å glemme. Etter mye styr og stell fikk vi omsider betalt, kommet oss til hytta, dusjet, fjernet sminke, blod og faenskap, fått på oss tørre klær, og kommet oss i seng. 

Neste dag var det opp og pakke, hive seg på buss til Arendal, få i seg litt enkel frokost, og vandre litt rundt i byen mens vi ventet på bussen som skulle ta oss til Harebakken. 

Brått innså vi at ingen av oss visste hvor bussen gikk fra, og dermed hev vi oss rundt for å lete etter riktig sted. Vi fant frem, kom oss på bussen, satt oss ned ... Og stirret ut vinduet mens vi kjørte rett forbi stoppstedet vårt, Harebakken. Jeg trykket panisk på stoppknappen, og nærmest løp ut døra da bussen stoppet på neste busstopp. Vi gikk tilbake til Harebakken, kom oss på bussen inn til Oslo, og satt oss ned for å nyte turen.

Sånn omtrentlig ti minutter senere kicket tidenes kvalmeanfall inn. Jeg knasket i meg kvalmestillende, men til ingen nytte. Resten av turen gikk til å prøve ut kreative sitte/liggestillinger og forskjellige pusteteknikker i et forsøk på å fjerne kvalmen, men nei da; det endte med at innholdet i magen min stiftet bekjentskap med en spypose. Jeg har aldri tidligere kastet opp på en buss før, så det var vel på tide å få denne erfaringen, også.  Fremme i Oslo hev vi oss på nattoget, og var fremme på Ål rundt 02:30.

I etterkant har immunsystemet holdt fest i kroppen; både feber, hodepine og mensen har holdt det gående flere dager i strekk.