Faen ta drepe-kulturen

 
Denne lille søtingen pilte over gulvet tidligere i dag. "Det er en mus under sofaen", sa jeg til Espen, slik at han kunne ha det litt i bakhodet og se seg for før han eventuelt slang seg ned. "Så slå den ihjel da", svarte han. Jeg ga ham klar beskjed om at jeg så visst ikke kom til å drepe det stakkars dyret, og at slike forslag kunne han spare seg for. Han tente på alle plugger, kjeftet og skrek om skadedyr og Disney-hjernevasking, hjernedøde møkkakjerringer som ikke greier å tenke selv, og det som var - men jeg sto på mitt. 

For er det noe som provoserer meg ordentlig, er det nettopp denne drepe-kulturen hvor det å drepe alltid skal være første og beste løsning når det kommer til dyr. Dere vet hva jeg mener, sant? Er det mus i hus så setter man ut rottegift eller musefeller. Er kjæledyret skadd eller sykt så avliver man det, så man slipper de dyre veterinærkostnadene. Er det ulv i skogen så dreper man den, sånn at sauebonden slipper å holde dyra sine under oppsyn. Og så videre, og så videre. Drepe, drepe, drepe. Alltid drepe, fordi det er det enkleste, billigste og kjappeste. Ingen omtanke, ingen empati - "for det er jo bare dyr". 

Men gjelder det samme prinsippet når det kommer til folk? Nei, da. En voldtektsmann er ikke "bare en voldtektsmann". En konemishandler er ikke "bare en konemishandler". En mobber er ikke "bare en mobber". Folk kaller ei mus som kommer inn i noens hjem for et skadedyr, og setter ut gift - eller gjør som Espen sier, og slår den rett og slett ihjel. Men hva da med konemishandlere, for eksempel? Ingen kaller dem for "skadefolk", og forgifter man dem, eller kakker ei øks i skallen på dem, er man brått blitt "the bad guy" selv. Forskjellen, ironisk nok, er at musa ikke har intensjoner om å skade noen når den kommer inn i huset. Den leter bare etter mat, eller et varmt og trygt sted å bo. Konemishandleren, derimot, vet nøyaktig hva han driver med, og ofte er handlingene planlagt i forveien. Men han tilhører jo den der verdifulle arten, så da må han jo holdes liv i. Alle andre arter, derimot, kan man drepe, for de er jo ikke mennesker, og mennesker er jo det eneste verdifulle vi har, skal man tro holdningene til folk flest. Æsj, jeg spyr. 

Jeg personlig mener det er langt mer søppel og skade"dyr" blant vår egen art enn det man finner i dyreriket. Jeg har enda til gode å møte et skadedyr som faktisk har konkrete intensjoner om å faktisk påføre skade for sin egen gledes skyld, slik en konemishandler eller voldtektsmann gjør. De fleste skadedyr, som for eksempel denne musa, prøver bare å overleve.  

Så enden på visa: jeg brukte flere timer på å prøve å lokke frem denne lille krabaten og vinne nok tillit til at jeg fikk fanget ham - og jeg angrer overhodet ikke. Jeg vil heller bruke flere timer på noe som kan redde et forsvarsløst dyr, enn å bruke noen sekunder på å drepe det. Fordi dette lille dyret er langt mer uskyldig enn noe menneske jeg noen gang kommer til å møte i løpet av livet - inkludert meg selv - og har like mye rett til å leve som det du og jeg har. Jo, han er "bare et dyr", men du og jeg er da for faen "bare folk" også. 

Alt trenger ikke ende med drap. Man kan faktisk løse problemer på mer fredfulle måter, det tar bare litt lengre tid.