Spiseforstyrrelsen ingen snakker om

I går skrev Dagbladet en artikkel om at artisten Lizzo kommer til Norge.

Lizzo er jo som kjent av det rundere slaget, og blant kommentarene på artikkelen er det opptil flere som nevner dette. "Heier på henne, på tide noen fronter oss som har kurver", skriver èn. En annen skriver: "Aldri hørt om henne, men sexy og flott kan man være selv som stor. Burde vært flere modeller som har litt på kroppen, skal man få ned denne trenden blandt de unge som ødelegger kroppene sine". Det er også opptil flere kommentarer som forteller at de synes hun er vakker og flott, og at det er fint å se ei dame som står imot kroppspresset. Slike kommentarer finner man aldri på artikler om normalvektige mennesker - da skal gjerne kritikken hagle til et punkt hvor det minner om mobbing. 

Jeg føler vi må snakke litt om dette. Å være stor er ikke på noen måte verken bedre, sunnere eller "mer riktig" enn å være tynn. Å hylle ei overvektig dame for at hun med sin størrelse er et forbilde for andre store jenter, er like feil som å dra frem ei tynn jente og hylle henne for å være et forbilde for andre tynne jenter. Bare fordi ei jente ikke sulter seg, teller kalorier eller spyr opp igjen maten, betyr det nemlig ikke at hun ikke har spiseforstyrrelser.

Oksehunger er spiseforstyrrelsen ingen snakker om. Den kjennetegnes ved at man spiser veldig store mengder, ofte veldig usunn, mat. I likhet med de mer kjente spiseforstyrrelsene anoreksi (sulting) og bulimi (kaste opp maten) som gjerne går hånd i hånd, er også oksehunger en spiseforstyrrelse som tar liv. Mange liv. Disse menneskene spiser seg, bokstavelig talt, til døde.

Likevel har media de siste årene løftet disse menneskene opp og frem, inkludert helsefarlig store mennesker i modellbransjen, i et forsøk på å normalisere det hele. En kontrast til trenden med å telle kalorier, trene, og tenke over hva man putter i seg. Jeg, personlig, synes det er skummelt. For visst skal man kunne unne seg kake i en bursdag, eller en skål med iskrem når man er lei seg, eller pinnekjøtt og grøt til jul - men vi skal ikke ukritisk stappe i oss alt mulig, hele tiden. Det er ikke bra for noen. Verken for selvfølelsen eller helsen. Det er faktisk like ille som å aldri unne seg noe som helst.