Mine siste ord til mamma

"Gratulerer med morsdagen:)", skrev jeg i en tekstmelding til mamma den niende februar. Egentlig hadde jeg tenkt å bestille en kake, gjøre litt stas på henne, men oppdaget alt for sent at slike ting må bestilles i forveien. I dette tilfellet måtte den ha vært bestilt fredag syvende. Jeg bestemte jeg for at jeg heller fikk bestille den på et senere tidspunkt. Eller kanskje kunne jeg ta turen ned neste helg, og så kunne jeg heller spandere en pizza, eller noe.

"Tusen takk", tekstet mamma tilbake. 

Jeg ble sittende og tenke. Ville ikke love henne at jeg kom ned til helgen og spanderte pizza eller kake, i tilfelle det ikke ble noe av. Økonomien hadde en tendens til å komme i veien for slike besøk, det var derfor jeg ikke hadde besøkt verken henne eller søsteren min siden sommeren i fjor. "Men til sommeren!", tenkte jeg, "da skal jeg jammen ta meg en tur til sørlandet og være der i noen dager, så får vi tilbrakt litt tid sammen!".

Slik ble det ikke. Jeg visste det ikke da, men tekstmeldingen jeg sendte henne - "gratulerer med morsdagen:)" - skulle faktisk bli mine aller siste ord til henne. Hadde jeg visst det, skulle jeg spandert på henne et "glad i deg", også. Ringt henne, til og med, og fortalt hvor mye hun betyr for meg, hvor mye jeg setter pris på henne. Faktisk; jeg skulle tatt turen ned, så hun fikk truffet meg ansikt til ansikt. 

Det er lett å tenke slik i etterkant: "jeg skulle gjort, hadde jeg bare visst". 

Men jeg visste ikke. Jeg visste ikke at det allerede dagen etter skulle komme en tekstmelding fra lillesøster om at mamma lå bevisstløs på sykehuset, og legene mente hun ikke ville overleve natten. Først da hev jeg meg rundt for å sjekke busstidene. Først da hadde jeg råd til å si "faen ta regningene som hoper seg opp". Den aller siste bussen var gått for dagen, men Morten - en kamerat av Espen - var snill og kjørte meg hele veien til sørlandet slik at jeg fikk treffe mamma en aller siste gang. 

På forhånd hadde lillesøster forberedt meg på at mamma antagelig ikke ville våkne mer. At det ikke gikk an å få kontakt med henne. Likevel håpet jeg på et mirakel. Man må ha håp, tross alt. 

Jeg håper hun visste at vi var der, selv om responsen uteble fra hennes side. Jeg håper hun visste hvor glad jeg er i henne, og hvor mye hun betyr for meg. Hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid og tilbringe mer tid med henne. Hvor mye jeg angrer på alt det vonde som har vært mellom oss; hvor mye min egen egoisme såret henne, og for den tiden vi ikke fikk sammen. Alle de årene jeg valgte å ikke ha kontakt med henne, på grunn av en dum krangel. 

 Jeg har, riktignok, bedt henne om unnskyldning flere ganger siden vi gjenopptok kontakt igjen for noen år siden, men likevel vil det aldri være i nærheten av nok. Min mamma var den sterkeste kvinnen jeg kjenner. En kvinne som har møtt uendelig med motgang, og som virkelig har måttet kjempe sine kamper. Selv da hun fikk kreft, holdt hun motet oppe. Dette skulle hun klare.

 Det var ikke viljen som sviktet da hun gikk bort natt til ellevte februar; det var kroppen.