Innleggelse på Røyse, dag 1

 
Det har vært vanskelig etter at mamma gikk bort. Jeg tenker mye på henne. Hovedsakelig på hvor kort tid vi hadde sammen. Dere forstår, jeg brøt kontakten med min egen familie i 2009. Først i 2018 gjenopptok vi den - bare en måneds tid eller to før mamma fikk kreftdiagnosen. I løpet av denne tiden møtte jeg henne èn gang: sommeren 2019. Èn time fikk vi sammen, før jeg måtte reise for å rekke bussen hjem igjen. Og så ... Hadde jeg rett og slett ikke råd til å reise nedover igjen. 

Det lå alltid i bakhodet at jeg skulle gjøre det, men økonomien strakk aldri til før jeg plutselig fikk en melding fra lillesøster dagen etter morsdagen om at mamma lå på sykehuset, bevisstløs, og at legene mente hun ikke ville overleve natten. 

Sannheten er: jeg kunne hatt mange år sammen med mamma. Men jeg tok et valg som nittenåring som hindret dette. Jeg valgte bort min egen mor, min egen familie - og jeg innså ikke mitt eget feilgrep før det nesten var for sent. Dette er noe jeg vil måtte leve med resten av livet. En dårlig samvittighet, en anger, som ikke gir slipp. 

Espen, min forlovede, mente at nå var det nok, og at jeg måtte ha hjelp. At siden mamma gikk bort i starten av februar, har jeg hatt mer enn nok tid til å komme over hele greia. "Det er for faen snart April, må du skjerpe deg", har han bjeffet flere ganger den siste tiden. Det virker, på meg, som om han ikke forstår konseptet med sorg. Jeg klandrer ham ikke, men det provoserer likevel.

Etter et legebesøk i går ble det besluttet at jeg i dag skulle treffe en psykolog som skulle vurdere om det var behov for innleggelse. Det mente vedkommende at det var. Jeg fikk dra hjem, dusje, pakke en bag - og så var det rett avgårde til Røyse. Det var Morten, en kamerat av Espen, som kjørte meg. Det var også han som kjørte meg ned til Arendal da mamma lå på sykehuset. På vei til Røyse måtte vi stoppe innom svigermor for å levere hunden Ronja. Det er nemlig jeg som har det daglige ansvaret for henne, og det at Espen skulle ta vare på hunden vår mens jeg var innlagt, mente han at jeg burde "ha hjernekapasitet nok" til å forstå at ikke var aktuelt; at det ikke var rettferdig at dette skulle gå utover ham. At han liksom skulle straffes fordi jeg var udugelig.

Ironisk, egentlig, ettersom dette i utgangspunktet var en hund som han hadde med seg inn i forholdet. Ronja var hans lenge før han møtte meg, men på et eller annet tidspunkt ble det altså "min" hund. I alle fall når det er snakk om ansvar. Uansett: vi stoppet innom svigermor for å levere Ronja, og jeg ble gledelig overrasket da hun hadde laget en goodiebag til meg.

Så akkurat nå er jeg på Røyse, på akuttavdelingen. Rommet mitt ser slik ut.

Sengen er steinhard, men det går. Putene er gode.

Til nå har alle jeg har møtt vært utrolig hyggelige og forståelsesfulle, så jeg har absolutt troen på at dette oppholdet kan bli fint og at jeg får den hjelpen jeg trenger. På grunn av Coronaviruset er de fleste av aktivitetene de vanligvis har her blitt avlyst, noe som i bunn og grunn betyr at det blir mye tid på rommet – som igjen betyr at jeg har tid til å blogge hele prosessen. Eller i alle fall deler av den.