Gi slipp på dem som gir slipp på deg

Sist gang jeg oppdaterte dere på livet mitt var jeg midt i et flytteprosjekt. Jeg bodde fremdeles hjemme i mitt eget hus, sammen med ekskjæresten. Nå har jeg bodd for meg selv noen ukers tid, og det var først i dag jeg fikk ordnet internett, slik at også bloggen får blitt med på reisen videre.

Det er uvant å bo alene. Jeg har alltid trodd jeg var et menneske som likte stillhet og alenetid, men de siste ukene har jeg kjent på at jeg kanskje ikke gjør det likevel. En gang i blant, absolutt, men hele tiden? Nei. Blir det for stille, og blir jeg for mye alene, får jeg tid til å tenke over ting jeg ikke burde tenke over. Jeg kjenner på en følelse av at jeg ønsker å ha noen i livet mitt. Ikke en kjæreste, men en god venn som kan stikke innom et par ganger i uken. Noen jeg kan le med, se filmer med, skravle med … Så jeg slipper unna meg selv og mine egne tanker litt.

Samtidig vet jeg at jeg egentlig ikke vil det likevel. Jeg vil det bare akkurat nå, fordi jeg er i en tilvenningsprosess hvor det å være helt alene kjennes uvant og ensomt. Med tiden vil det komme seg. Med tiden vil jeg sette pris på stillheten igjen. På ensomheten. På det å ikke være avhengig av et annet menneske og det han eller hun kan gi meg. For jeg vet, så alt for godt, at alt et annet menneske kan gi meg, kan de en dag våkne opp og ta ifra meg igjen. Man vinner ingenting på å åpne seg opp for muligheten til å bli såret igjen. Ikke i det lange løp, i alle fall.

Akkurat i dag er jeg tiltaksløs. Jeg orker ingenting. Det er femten skritt ned på butikken, men jeg orker ikke gå dem. Jeg har mat i fryseren, men jeg har ikke lyst på den. Jeg er ikke trøtt, men jeg orker ikke være våken. Jeg vil blogge, men hodet henger ikke med, og jeg klarer ikke formulere brukbare setninger. Hodet mitt kjennes ut som en eneste stor ubrukelig gugge av hjernemasse uten aktivitet.

Det kommer nok av at jeg har vært så aktiv de siste dagene. Helt siden jeg flyttet har jeg vært bestemt på at «nå må det skje ting!», og det helst på sekundet. Jeg synes alle andre er så forbanna trege når det kommer til slike ting. No offense. Jeg vil bare bli ferdig, rett og slett. Si adios til det gamle livet, og starte på nytt. Fylle mitt nye liv med ting som gir meg glede. Mennesker som faktisk vil ha meg i livene sine.

Dèt, om noe, er mitt mål for den kommende tiden: slutte å prøve så hardt å holde på folk som ikke prøver å holde på meg. Gi slipp på dem som ikke gir meg noe tegn på at de bryr seg om meg. Droppe alle jeg føler at jeg ikke kan stole på, og slette alle nummer til mennesker jeg ikke hører fra i løpet av fire uker.