Demiseksuell i en hook up-kultur

Se for deg følgende: det er fredag kveld, og vi skal på fest. Vi jentene står med drinken i den ene hånden, og sminkekosten i den andre. Vi fikser oss, legger siste finish på sminke og hår, mens vi snakker om hvor mye vi gleder oss. Vi håper det kommer kjekke gutter. Vi håper vi har det gøy. Venninnene mine håper de får seg noe. Jeg vet allerede at jeg kommer til avvise enhver mann som prøver seg, og dra hjem alene.

Jeg er det som i dagens samfunn kalles for demiseksuell. Før, i de riktig så gamle dager, før tinder og Kardashians og sosiale medier, kalte vi det selvrespekt. I dag kaller vi det altså demiseksuell. Litt som at det av uante grunner ikke heter "bifil" lenger, men "panseksuell".

Demiseksuell betyr, kort forklart, at jeg ikke føler en seksuell interesse for et annet menneske før jeg har blitt kjent med vedkommende. Jeg må føle en kjemi, jeg må like vedkommendes personlighet, jeg må være glad i ham, for at jeg skal ha lyst til å ligge med ham, eller delta i andre seksuelle aktiviteter. Jeg trenger ikke være forelsket, men kjemien må være der, han må være fin å se på, og jeg må føle at dette er noen jeg – i det minste – kunne forelsket meg i om ting var annerledes.

Så mens jevnaldrende jenter pynter seg og drar på fest i håp om å finne en sengepartner for kvelden, pynter jeg meg for min egen del og drar på fest for å sosialisere; for å ha det moro, bli kjent med nye mennesker, forhåpentligvis få meg noen nye venner – men aldri for å finne noen å ligge med. Å gå til sengs med et fremmed menneske er noe som frister meg like lite som å plukke opp en brukt tyggis fra bakken og stappe den i munnen. Det hjelper ikke om han er fin å se på, om han er sjarmerende, eller om han kjøper utallige mengder med drinker til meg; jeg får ikke mer lyst på ham av den grunn. Ikke får jeg lyst på tyggisen heller, om du plukker den opp for meg, pakker den inn i fint papir og gir den til meg. Takk som byr, men nei, ellers takk.

Å være demiseksuell i en hookup-kultur hvor det forventes at alle jenter skal sprike og skrike for den første og beste som gir dem et par komplimenter, er til tider utfordrende. Ikke bare på fest, men også i det daglige; folk har en tendens til å se hint som ikke er der:

Inviterer jeg en kamerat på besøk, er det for å gjøre venneting. Uskyldige venneting som å sitte og skravle, se en film eller finne på noe gøy sammen. Det er ikke et hint om at jeg liker ham litt ekstra, eller at jeg er ute etter sex. Jeg er aldri ute etter sex. Men fordi vår kultur er som den er, tolker mange det på den måten. De ser hint som ikke er der, og kan fort føle seg lurt når de forstår at jeg ikke er så seksuelt interessert som de har fått inntrykk av.

På samme måte har jeg en tendens til å overse hint som for andre ville være fullstendig åpenbare: Inviterer du meg på en filmkveld, tenker jeg «filmkveld». Jeg tenker ikke «knulle». For at jeg skal tenke sex, må du fysisk invitere meg på «knullekveld med film i bakgrunnen» – og i så fall avslår jeg.

«Se på meg som en kompis, ikke som ei venninne», sier jeg ofte til kamerater for at de skal forstå meg bedre. Se på meg som en mann. En mann med gigapatter om du vil, men en mann. Ikke se på meg som noe du kan stappe kuken i om du spiller kortene dine riktig, for det kommer med stor sannsynlighet aldri til å skje.

Å være demiseksuell betyr ikke at man har lavere sexlyst enn folk flest. Det betyr bare at «hvem»-delen spiller en i overkant stor rolle. Å være singel og demiseksuell kan derfor være en utfordring. Man kan liksom ikke bare gå ut og «finne seg en», fordi … Vel, det frister ikke når det kommer til stykket.

På den positive siden er demiseksualitet en veldig fin ting når man faktisk er i forhold: man får aldri «plutselig lyst» til å være utro.