Jeg har en bil. Eller, hadde. Jeg kjøpte den mens jeg var sammen med ekskjæresten, fordi han ville at vi skulle ha en "sommer-merce" og en "vinter-merce".
Kanskje tenker du at; "det der er faen meg det dummeste jeg har hørt i hele mitt liv", og vet du? Det samme tenkte faktisk jeg. Forskjellen er bare at jeg visste bedre enn å fortelle ham det, fordi jeg verdsatte husfreden hakket høyere enn å skulle ha rett. Nåvel, livets harde realitet var som følger: ikke var han kredittverdig, og ikke hadde han peng på konto. Og der hvor folk flest ville sprettet en pils, dratt ut furteleppa, sutret litt om knuste drømmer og gått videre med livet, hadde ekskjæresten min en litt annen tilnærming. Den startet med et par bedende øyne sendt i min retning, og ordet: "duuuuu....?", med et dårlig kamuflert hint om at var jeg ikke villig til å redde dagen, kunne jeg like gjerne pakke sakene mine, for da kom forholdet til å ta kvelden, også.
Så, kort og greit; det ble bil. Det ble vintermerce, og det ble anlegg til atten tusen, sponset av yours fucking truly, for såpass måtte det nemlig være, ellers var det jo ikke vits å ha bil, kunne han fortelle. Livet humpet seg fremover så godt det gikk, selv om dagene var kjipe og fyren var en pikk.
Og da han fikk seg ny kjæreste i starten av juni, og "sommermerca" streiket (i protest. Neida), spurte han om å få låne vintermerca slik at han fikk kommet seg tur-retur dama. Snill som jeg er sa jeg at det var greit, men at han i så fall måtte betale alle kostnader relatert til dette ut av egen lomme. Han lovet så dyrt og hellig, men da han og frøkna ertet på seg en fyr som knuste den ene ruta med jernrør (hei, Andreas!), ble det fort klart at betalte ikke jeg for ny rute, ble det ingen ny rute, for dette var ikke hans ansvar - bilen sto jo tross alt på meg. Og dette, kjære dere, er historien om hvordan jeg og Lena kom i prat. For mens Espen dro på legevakten med et lite sår i panna etter møtet med Andreas og jernrøret, ble jeg og Lena sittende alene med politiet som var kommet. Jeg, fordi jeg eide bilen, og Lena fordi hun var vitne til hendelsen.
Her burde jeg satt ned foten og sagt fuck off, men nei da; jeg lot Eslena få fortsette å bruke bilen etter at jeg flyttet ut av huset. Ikke fordi jeg er snill, men fordi jeg ikke ønsket noe drama fra Espens kant. Helt ærlig; jeg ville egentlig bare glemme at jeg i det hele tatt kjente mennesket, og tenkte at jo mer happy han var, jo mer kjeft holdt han, og jo lettere ville det være for meg å legge hele greia bakerst i hodet.
Det ble jul, og det tikket inn en SMS fra Lena. Hun lurte på om hun kunne få kjøpe bilen av meg, fordi hun skulle ta førerkort.
Ikke spør meg hva jeg betalte for bilen, for det husker jeg ikke, men bare anlegget kostet meg i alle fall 18.000. Den tidligere nevnte nye ruta måtte jeg ut med 3500 for, og jeg betaler 4000 per måned bare i forsikring. I tillegg til at det i stor grad er jeg som har betalt drivstoffkostnader, enda det egentlig ikke var den originale avtalen. Bla, bla, bla - poenget er at jeg har lagt litt peng i denne greia, og med tanke på den historien jeg har med frøkna som nå spurte om å få kjøpe den, ville det egentlig bare være rett og rimelig at jeg krevde en grei sum for den.
Likevel, fordi jeg visste at de hadde dårlig råd, men kanskje også mest fordi jeg egentlig bare ville få brutt all kontakt med dem fortest mulig og gå videre med livet mitt, sa jeg at hun kunne få den for 17.000, og at de heller kunne bruke resten av pengene på å gi sønnen en fin jul. Jeg følte selv at dette var veldig snilt av meg, og ble derfor veldig overrasket, og helt ærlig nesten litt provosert, da jeg fikk til svar at hun ville "tenke på det". Hva var det egentlig å tenke på? Hadde hun sett for seg at hun skulle få den billigere? I så fall, hvor mye billigere? Snakket vi en hundrings på avbetaling gjennom Klarna, liksom? Men, jeg svarte hyggelig likevel, og sa hun skulle gi meg beskjed når hun hadde tenkt ferdig.
Tiden gikk, og jeg sendte noen meldinger her og der for å høre hva det ble til angående bilen. Hver gang fikk jeg det samme svaret; hun måtte fortsatt tenke på det. Til slutt gikk jeg lei, og skrev at nå måtte jeg snart få et klart svar på om hun skulle ha den eller ikke, og at hun måtte ha bestemt seg innen en viss dato.
Bare minutter senere tikket det inn en SMS fra eksen selv, som mente at jeg truet dama hans ved å sette en spesifikk dato, og noe penger kunne jeg bare glemme, for den bilen skulle de nemlig ha gratis av meg. Jeg svarte at det selvsagt ikke var ment som noen trussel fra min side, men heller bare en beskjed om at nå var det på tide å ta et valg, og at dette tullet med at han skulle ha den gratis, kunne han bare droppe. Han ble da rasende og kom med den ene trusselen etter den andre, og det endte med at jeg til slutt bare ga opp å prate fornuft med mennesket, og sa at
ja vel, greit, samme faen, de kunne få den - men da skulle de faen meg la meg være i fred fremover, for nå spilte all min grad av tålmodighet, forståelse og omtanke på absolutt aller siste verset! Så i dag har jeg skrevet bilen over på ny eier. Jeg skulle ønske jeg kunne si det var med glede, men det er det ikke; det er med tastaturet. Nei da. Fra spøk til alvor: det er med en følelse av å nok en gang måtte godta at enten blir det som han vil, eller så blir det et helsikke.
Så gratulerer så mye med ny bil. Jeg håper faen meg dere kjører dere ihjel med den.
