Frekke folk i servicebransjen

 
"Forventer du at jeg skal lese det der?", spør han bryskt, fyren bak disken på butikken hvor jeg skal hente ut en pakke.

Jeg blunker overrasket; det er ikke denne reaksjonen jeg er vant til å få, de få gangene hvor den sosiale angsten tar overhånd og jeg heller viser frem hentekoden jeg har fått tilsendt på SMS enn å lese den høyt. "Det der klarer du fint å lese opp selv", sier han videre, i den samme bryske tonen. Jeg gjør som jeg får beskjed om, med skammen brennende i kinnene. 

Jeg gjør ikke noe nummer ut av det. Tenker bare at han sikkert er stresset i disse juletider, og drittlei folk som meg som kommer innom og skal hente ut, eller sende, pakker. Jeg føler at jeg burde be om unnskyldning, men lar likevel bevisst være. For selv om jeg brått føler at jeg er voldsomt til bry, en slags pest og plage, vet jeg innerst inne at det ikke er jeg som har vært ufin. Det er ikke slik at jeg skal måtte trenge å beklage at jeg er innom for å hente ut en pakke jeg har fått hentekode på, eller at jeg har sosial angst. 

Som kunde skal jeg ikke trenge å bli møtt med en slik nedlatende, frekk holdning fra voksne mennesker i serviceyrker. Det ligger i ordet: service. Hadde det vært meningen at man skulle hugge hodet av kundene, ville det blitt kalt noe ganske annet.

Han har selvfølgelig helt rett; jeg er fullt i stand til å lese opp koden selv. På den annen side; det kunne jo faktisk ikke han vite. Tenk om jeg hadde hatt alvorlige lese - og skrivevansker? Hvor uthengt og flau hadde jeg ikke følt meg da? 

På gåturen hjem blir jeg gående å tenke på dette. På hvordan formulering har mye å si for hvordan en beskjed blir mottatt. Hadde han isteden sagt, i en vennlig tone, noe lignende "kan du være snill å lese opp koden for meg?", ville jeg ikke følt meg som den drittsekken jeg brått følte meg som. 

Å kunne formulere seg på en måte som gjør at beskjeden blir mottatt uten at motparten føler seg ille til mote, er en kunst. En kunst enkelte mennesker dessverre ikke behersker.