... Og det nest verste? Du kan ikke fortelle noen. For hvordan forteller du folk at du nettopp tenkte på å ta livet av deg, uten at de freaker ut, eller beskylder deg for å være oppmerksomhetssyk?
Ingen vet hvor mange ganger du har tatt livet av deg i dine egne tanker og fantasier, og våknet til live igjen noen minutter senere. Ingen vet hvor mange ganger din verden har gått under, for så å starte igjen neste morgen.
For en del år tilbake var jeg på et veldig mørkt sted hvor jeg på det verste tenkte alle disse mørke tankene som er nevnt i bildene her daglig. Men JEG la ikke skjul på det. Jeg har en egen kategori med innlegg fra tyngre perioder på bloggen, og blar man seg ned til en viss periode kan man se at jeg gjorde alt annet enn å holde ting for meg selv.
SvarSlettDette var dog også ikke så lenge etter at jeg hadde hatt en periode hvor det gikk sport i å få mest mulig visningstall, og en gang i tiden hadde jeg få grenser for å få til det. Ble flere innlegg hvor jeg skrev dritt om såkalte rosabloggere feks. Blonde jenter som sminket seg var dumme, punktum. Og jeg var ganske stygg for å hisse på meg disse bloggerne og leserne deres. Ble også noen nakenbilder på meg, og jeg valgte med vilje å lage filmanmeldelser om de mest spekulative filmene jeg kunne komme over, og i disse innleggene la jeg også ut de verste stillbildene jeg kunne finne fra de forskjellige filmene. Ja, er en del mer jeg kunne ramse opp, men kort fortalt gjorde jeg det meste jeg kunne komme på, for oppmerksomhetshoreri og opphetet stemning. Så og si alle kontroversielle tema jeg kunne komme på skrev jeg lengre innlegg om. Ikke fordi jeg nødvendigvis var så engasjert i temaene alltid, men fordi… jeg visste de var kontroverielle. Sjokk for sjokkens skyld, ganske enkelt.
Men så kom denne mørke perioden hvor jeg gikk fra å legge ut ALT MULIG random for klikk og kommentarer, til å for det meste bare skrive om hvor kjipt jeg hadde det punktum. Hvor ensom jeg følte meg, og at jeg også tenkte på å avslutte alt.
Og som nevnt over: mange tok dette seriøst, men var også noen som ba meg slutte være så dramatisk og som hintet om at jeg skapte meg for oppmerksomhet.
Og det var jo dels riktig. Tankene jeg delte var ekte. Jeg vile dø, og det var aldri noe jeg skrev for oppmerksomhet ene og alene. Men samtidig ser jeg i retrospekt at jeg nøt denne depresjonen litt også.. det ble som en ny avhengighet å daglig skrive innlegg om hvor jævlig livet var, for så å se at noen fortsatt orket å prøve og komme med oppmuntrende ord i kommentarfeltet. Om ikke annet føltes denne tristessen og depresjonen på sin fucka måte trygg etter en stund, og DET i seg selv er urovekkende.
Men… ja. Nå var jeg av de mer ekstreme tilfellene en periode når det kom til oppmerksomhetsøken. Det er mange som ikke er som meg i hele tatt der, og kanskje gjør jeg ikke så lurt i å skrive denne kommentaren.. men poenget mitt er at selv om jeg har gjort det og det for de og de grunnene så vet jeg likevel av flere som har hatt virkelige mørke tanker og følelser, og som har vært veldig lite glad i oppmerksomhet verken før eller siden. Jeg kjenner til folk som har hatt anonyme blogger om sin psykiske lidelse. Og jeg vet også om de som har virkelig slitt, uten å delt det med noe offentlig «verktøy» i hele tatt.