2024 i bilder

2024 var, på mange måter, et slags "plot twistens år" for meg. La oss oppsummere det i bilder: 

01.Januar 2024 startet i en sofa, med alkohol innabords, finstasen på og hyggelig selskap. 16 dager senere begynte vaskemaskinen å krangle. Dermed startet jakten på fagfolk. Det viste seg nemlig at det å få folk hjem til seg for å fikse vaskemaskinen, var svært vanskelig. Da jeg omsider lyktes med å få tak i noen, mange måneder senere, fikk jeg beskjed om at maskinen var frostskadd, og bare å pælme. 

24. Februar lånte jeg, i god tro, ut en stor sum med penger til et medlem av det hyggelige selskapet nevnt i forrige punkt, som jeg hadde "en greie" med. Kontakten ble betydelig dårligere etter dette, da vedkommende jevnlig ghostet meg, blokkerte meg av-og-på på sosiale medier, ignorerte meg flere dager i strekk og satte meg nederst på prioriteringslisten. 

27.Februar kom eldstekatten min, Minsten, hjem med et bakbein som ikke fungerte, og dermed ble det tur til veterinæren. 

Mars og April gikk forbi i stillhet, stort sett. Det å være involvert med han jeg lånte penger til, medførte at jeg mistet kontakten med alt av venner, da jeg ikke kunne omgås dem/prate med dem lengre uten at det ble dårlig stemning meg og fyren imellom. Samtidig unngikk han meg som pesten, så mesteparten av tiden satt jeg fullstendig isolert, uten hint av menneskelig kontakt. For å skape litt variasjon i hverdagen forsøkte jeg å få til noen fine bilder av kattene, skrive noen tekster, og ... Vel, overtenke. Minsten ble dårlig og måtte til veterinæren igjen. 

I mai satte jeg ned foten og sa at nå fikk det være nok. Jeg og fyren ble enige om å være venner, og resten av mai og juni besto, for mitt vedkommende, hovedsakelig av fest, fyll og forsøk på å ta opp kontakt igjen med venner jeg hadde mistet. Jeg innså - dessverre, eller heldigvis? - at de fleste egentlig bare var å skrote, og begynte å vurdere om det kanskje var greiest å bare leve isolert. 

Juli var årets første oppriktig fine måned. Solen stekte, livet smilte, og jeg var stort sett fornøyd. Jeg var en tur i reptilparken i Oslo for aller første gang og så på alle de flotte dyrene. I løpet av måneden møtte jeg også Erlend, som i dag er kjæresten min. Kjemien oss imellom var så god at det som egentlig bare skulle være et kjapt møte for å diskutere kunst og foto over en pils, endte med å bli en samtale som strakk seg over fire døgn. I etterkant har vi tilbrakt så og si hver eneste dag sammen, og jeg savner ham så fort vi er fra hverandre litt. 
  

August ble en travel måned. Erlend og jeg var på stranda så ofte og så mye som værgudene tillot, og det ble både bading, kortspill og grilling. Vi reiste også en helg på hyttetur sammen, før vi kort tid senere reiste en helg til Sørlandet hvor han fikk møte både familie, venner og bekjente av meg. 

Sommerværet spilte på lag i nesten hele september, og dermed fortsatte vi med grilling og bading til det nærmet seg oktober. Ellers koste vi oss med kortspill, matlaging, tv-glaning, noe godt i glasset, overnattinger og hverandres selskap. September var også måneden jeg bestemte meg for å kjøpe mine siste WITCH-bøker. Som dere vet var serien veldig populær da jeg var 10-11 år gammel, og jeg begynte derfor å samle på den som voksen, for nostalgiens skyld. Nå som jeg er i 30-årene har jeg vel egentlig vokst i fra den, så selv om det fremdeles er 5-10 bøker igjen til samlingen er komplett, valgte jeg å sette stopp etter jeg fylte 34 i slutten av måneden. Dagen før bursdagen min fant jeg Minsten tilnærmet livløs og full av blod utenfor, og hastet ham til veterinær. Han var nok en gang blitt angrepet, sannsynligvis av et stort rovdyr, og veterinæren var redd han ikke ville overleve. Han har heldigvis klart seg fint, og jeg har besluttet - for hans egen sikkerhet - at han må være innekatt resten av livet. Noen dager senere fødte snøbengalen min, Mia, verdens søteste liten kattunge, som dessverre ikke overlevde. Dette var veldig vondt både for meg og henne.



I oktober kom høsten. Bading ble lagt på hylla, selv om vi holdt grillingen gående litt lengre. Erlend hadde bursdag i slutten av måneden, så jeg hev meg over internett for å kjøpe gaver, og fant også et par ting lokalt jeg tenkte han ville ha bruk for. På daværende tidspunkt hadde vi enda ikke hatt "hva er vi?"-samtalen, så jeg var usikker på om jeg kunne bruke ordet "kjæresten min" på kortet, eller om det ville bli ugreit. Jeg valgte derfor å la det være. Sammen med mine siste WITCH-bøker bestilte jeg også boken til Paris Hilton, som ble levert i starten av oktober. I mine yngre dager var jeg alltid fascinert av Paris, fordi det for meg virket veldig åpenbart at hun spilte en dum bimbo-rolle for å komme opp og frem. Etter at hun for noen år tilbake offentlig bekreftet dette, og åpnet opp om sin ADHD-diagnose, sin aseksualitet og mishandlingen hun ble utsatt for i slutten av tenårene som gjorde at hun satte seg et mål om å bli så rik og berømt at ingen kunne kontrollere henne lengre, ble jeg naturligvis veldig nysgjerrig på hva hun hadde å fortelle.

Brått var det november, og gradestokken gikk i minus. Snøen lå på bakken, og Mia var gravid - eller drektig, som det heter - igjen. Jeg bestemte meg for å kjøpe nytt kloretre til kattene, i tillegg til kosttilskudd til Minsten, som etter angrepet tidligere i år fremdeles fremstår noe vinglete og ikke like sprek som han en gang var. Om det er alderdom eller traumer aner jeg ikke, men et kosttilskudd for ledd og knokler tenkte jeg var innenfor uansett. Erlend og jeg hadde "hva er vi?"-praten og bestemte oss for at vi var kjærester. Bildet ovenfor er noen av de mange fine blomstene han har skjemmet meg bort med.  

Plutselig sto det jul på kalenderen. Eller, i alle fall desember. Julegaver måtte kjøpes, og planen om å reise Sørover for å treffe familie og venner før jul, ble lagt på is fordi Mia, som tidligere nevnt, var på tjukka igjen. Tanken på at det kanskje ble en liten julaften-bebis var veldig fin, så skuffelsen var veldig stor da jeg våknet lille julaften og fant et prematur foster i fødekassen. Den lille skapningen hadde verken øyne i øyehulen eller pels på kroppen, ingen hale og ingen bakbein. Den var rett og slett kun knokler, med et veldig tynt lag med hud utenpå. Selv om dette var veldig trist, føltes det likevel ikke så ille som forrige gang, i og med at jeg denne gangen i alle fall var sikker på at dette ikke var min skyld. Etter ultralyd og røntgen kunne veterinæren bekrefte at det ikke var flere små der inne, og - som jeg spurte om, for sikkerhets skyld - at dette ikke skyldtes stress, feilernæring eller andre faktorer jeg kunne vært ansvarlig for. Julaften var jeg syk, så den tilbrakte jeg i senga, men nyttår feiret jeg med Erlend og hans flotte familie, noe som var veldig hyggelig. Julekortet dere ser ovenfor, er fra lillesøster, og viser tanteungene mine; Angelica og Naia.