Unhappy birthday

Vi var kommet til februar måned da mamma tapte kampen mot kreften. To måneder senere, i April, gikk også min stefar uventet bort. De var alltid sammen, han og mamma. Kjærester siden 1993. Nå hviler de sammen, i all evighet.

Dette ble september. 30-årsdagen, som jeg plutselig hadde mistet lysten til å feire, bestemte jeg meg for å feire likevel. «Man blir bare 30 èn gang», fortalte jeg meg selv; «du kommer til å angre deg hvis du heller sitter hjemme og sipper». Jeg inviterte gamle barndomsvenner fra oppveksten og reiste nedover til sørlandet. Min forlovede ville ikke være med. Ikke at jeg hadde regnet med det, heller; det er langt til sørlandet og han kjenner ikke disse menneskene i det hele tatt.

Bursdagsselskapet kom, vi drakk drinker, spiste cupcakes og kake, og skravlet som om tiden hadde stått stille. Som om jeg ikke hadde vært stille i nesten elleve år før jeg plutselig hørte fra meg til dem i forbindelse med min egen alderdomsfeiring. Alt var fint, alt var flott – og så ringte telefonen.

Det var Espen, min forlovede, som jeg kjøpte hus sammen med i fjor, og som jeg på vei nedover til sørlandet hadde sittet i telefonen med, hvor han hadde snakket om at det var på tide vi giftet oss, nå som vi hadde vært forlovet i fire år. «Hei!», smilte jeg da jeg tok telefonen. Han spurte hvordan det gikk. Hvem som var der. Om jeg hadde noen gutter der. «Bare èn», svarte jeg; «typen til Penny». Videre fortalte jeg at vi hadde det veldig koselig, men at jentene var veldig nysgjerrig på ham, så det var synd han ikke ble med.

Han fortalte meg at dette forholdet kanskje ikke var liv laget. At vi jo egentlig ikke passet sammen i det hele tatt. «Hvorfor sier du det?», ville jeg vite. Han sa at vi hadde jo egentlig ingenting felles: jeg likte skrekkfilmer, han likte komedier. Han gamet, jeg skrev den der jævla bloggen, og… Det funket jo bare ikke. «For tre dager siden var du jo klar til å planlegge bryllup?!», innvendte jeg sjokkert. Jo – men nå som han hadde vært alene i noen dager, hadde han fått tid til å tenke seg om, og han hadde innsett at det ikke funket mellom oss. «Jævlig unødvendig å smelle dette i fleisen på meg over telefon, i mitt eget bursdagsselskap!», sa jeg skapt. Han beklaget; han hadde egentlig ikke tenkt å si noe, skulle egentlig vente til over jul med å dumpe meg, men så bare datt det ut. "å ja, men da så", sa jeg skarpt, "jeg har gjester og et selskap jeg skal holde i stand, så dette får vi prate om senere".

Jeg la på. Tømte drinken min i èn slurk, puttet på meg et smil og gikk opp til gjestene. Da de var dratt, pratet vi på telefon igjen. Det var ikke slutt ennå, sa han, vi kunne snakke om det. Han visste ikke helt hva han ville, egentlig, men følte at akkurat nå trengte han å ha meg på avstand slik at han kun hadde seg selv å fokusere på.

Jeg dro hjem neste dag. Følelsene jeg satt med på toget kan ikke beskrives med ord. Et ønske om å komme hjem og ordne opp i dette, samtidig som jeg også ønsket å utsette møtet lengst mulig. Så lenge vi ikke møttes, så lenge vi ikke pratet, så var vi verken sammen eller single. Den jeg aller helst ville treffe, var plutselig også den jeg aller minst ville treffe.

Jeg kom hjem, og vi tok en prat. Han ønsket ikke å slå opp, forklarte han meg. Han elsket meg, men han var for langt nede psykisk akkurat nå til å fungere, og det å ha en annenpart å ta hensyn til oppå det hele, ble for mye. Han sa han trengte å ha friheten sin akkurat nå, så han kunne legge hundre prosent fokus på seg selv, bli bedre, slik at vi to kunne ha en fremtid igjen til sommeren.

Jeg gikk med på det: en pause. Single frem til sommeren. Seks måneder hvor vi begge jobber med oss selv psykisk. Så skal vi prøve igjen i juni. Personlig synes jeg det er teit. Pauser i forhold, altså. Enten er man sammen, eller så er man ikke. Men han vil ha denne tiden til å tenke kun på seg selv, og jobbe med sin egen mentale helse, og det kan jeg forstå. Så den tiden skal han få. 

«Han der må du ikke vente på», sa en kamerat av meg, «han vil bare pule rundt før han kommer tilbake til deg om et halvårs tid». Jeg flirte; «nei, han er ikke sånn».

Så, jeg antar jeg er singel. I alle fall frem til sommeren. Det er ikke den retningen jeg ønsket at forholdet vårt skulle gå i, men jeg har forståelse for det. Ingen av oss har vært «helt på topp» psykisk de siste årene.