Det er noe spesielt med det å fylle tretti. Tallet 30 har blitt et slags symbol på at ungdomstiden er forbi, og at det for alvor er på tide å bli voksen; at man ikke lengre er en ung, naiv ungdom i starten av tjueårene som kan dedikere livet til fest og fyll, guttejakt og dramatikk, men at man nå faktisk skal ha livet litt på stell, ha byttet ut festingen med strikketøy foran tv'en, og byttet ut rusbrusen med et glass rødvin delt med gode venninner eller en kjæreste, men ikke nok til å drikke seg apefull og spy ned toalettet.
Om folk flest faktisk er slik i virkeligheten, vet jeg ikke. Jeg er i alle fall ikke det. Strikking har jeg fremdeles null interesse for, kaffe og rødvin smaker fremdeles bæsj.
Men 30 fyller man altså bare en gang i livet, og det måtte feires, tenkte jeg.
Den tjuefemte september, dagen etter den egentlige dagen, inviterte jeg venninnene mine fra tenårene til bursdagsfeiring hjemme i barndomshjemmet mitt på sørlandet. Temaet var en blanding av So Happy I'm Thirty (forkortet SHIT) og death to my youth.
Mange av venninnene mine hadde jeg ikke sett på lang, lang tid. For eksempel min venninne Tine og søsteren hennes Grete-Lill hadde jeg faktisk ikke sett på elleve år! Likevel pratet vi som om tiden ikke hadde gått. Som om det var senest i går at jeg flyttet fra sørlandet.
Tine: er den litt sarkastisk, den teksten der?
meg: trikset er å kun lese de røde bokstavene.
Det ble en hyggelig kveld med mange fine folk, god mat, artige samtaler og gøyale drinker. Slik en bursdag skal være.
I bakgrunnen lød "highway to hell". Jeg syntes liksom det passet seg.
Senere på kvelden ringte min forlovede og gjorde det slutt. Over telefon, i bursdagsselskapet mitt, for så voksne er vi altså etter fire års samboerskap, tydeligvis. Han vil heretter kun omtales som Espen.
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar