Tredje dag uten mat. Jeg har ikke matlyst, og vil egentlig bare ligge i sengen hele dagen. Ikke fordi jeg er sliten, men fordi jeg vil sove, så jeg slipper å tenke og føle. Jeg har ikke lyst til å være våken. Er jeg våken så tenker jeg, og tenker jeg så føler jeg, og føler jeg så får jeg panikkanfall og blir sittende som en idiot og skjelve og gråte.
Jeg opplever de ansatte på Røyse som uforstående og plagsomme denne gangen. Masete. Jeg trenger ikke at de prater med legen min og setter opp timer verken hos ham eller hos psykolog til jeg kommer hjem. Disse timene koster penger, og dette er penger jeg ikke har, fordi jeg hver eneste gang min samboer har skullet ha venner på besøk, har jeg måttet betale Betina for å hente meg slik at han får være alene.
Nå sist gang var det hotell jeg var på, noe som kostet to tusen kroner. Jeg regner med at det er samme opplegget jeg kommer til å se mer av fremover, nå som han har funnet seg kjæreste/knullepartner; jeg regner med at jeg vil måtte tvinges ut i helgene. Om jeg skal sitte og svi av to tusen kroner på hotell hver helg, eller betale Betina 800 kroner for å hente meg på Ål, vil jeg ikke ha råd til verken legetimer eller psykologbesøk. Jeg forsøker å fortelle dette til de ansatte på Røyse, som bare sier at jeg må være åpen for den hjelpen som kan tilbys meg. Det er som å snakke til en vegg.
Vits å sminke seg når man bare blir sittende og grine som en liten unge, eller?
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar