"Du må vise at du vil være her", sa en av de ansatte til meg i dag, "det er mange som heller ville vært her enn deg. Du sitter jo bare på rommet, du må være ute og gjøre ting".
Jeg hadde lyst til å bjeffe til henne at jeg faen ikke er her for å få meg venner, men fordi jeg er suicidal - men jeg lot være. Bare jattet med. Det er greiest det, da holder de kjeft. Hun ga seg faktisk ikke før jeg var ute av rommet, så jeg gikk meg en gåtur. En lang en. Det hjalp ingenting; jeg har lyst til å henge meg i hver eneste tretopp jeg ser. Tenker i blant at det kanskje hadde vært greiest, også; da slipper jeg dra hjem igjen. Slipper følelsen av å komme hjem og være "problemet" i et annet pars lykkelige forhold.
Problemet er nemlig ikke at min ekskjæreste har fått seg ny kjæreste. Det er vondt, selvfølgelig, kanskje spesielt med tanke på hva slags menneske hun er - en person med samboer og barn, som finner på bortforklaringer til hvorfor hun er hos en annen jentes samboer - men det største problemet, for meg, er den følelsen jeg får av å vite at jeg ikke lengre betyr noe. Hvor fort jeg kunne gå fra å være en samboer til å bli "gårsdagens søppel", noe man må kvitte seg med.
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar