Fra jeg var 16-17 år gammel var jeg i et miljø hvor stadig flere av mine venner søkte seg til illegale stoffer, begynte å "drite i livet", ruse seg i hverdager og friminutt og - opplevde jeg - endret personlighet. Jeg opplevde at mange av dem mistet kontroll over eget forbruk, at rusen ble en av deres "fem om dagen" og at mange etterhvert endte på avrusning.
Selv var jeg 'clean'. Jeg hadde aldri rørt et illegalt stoff i hele mitt liv, og var overbevist om at jeg på bakgrunn av dette nok var hakket smartere enn mine rusmisbrukende venner. Spurte du meg på denne tiden hva jeg mente om rusmidler, svarte jeg at jeg var motstander men ikke la meg opp i hva andre mennesker gjorde. Spurte du meg hvorfor jeg ikke selv lot meg friste, svarte jeg at jeg hadde nok problemer fra før av og ikke så hvordan det å skaffe seg en avhengighet på toppen av det hele, eller bedrive virkelighetsflukt via rus, ville gjøre situasjonen min bedre på lang sikt.
Lenge levde jeg på den tankegangen: jeg var ikke rusmisbruker, ergo var jeg smartere, mer rasjonell, enn mine venner.
Det var ikke før midten av tjueårene at det gikk opp for meg at jeg faktisk selv brukte rusmidler. Nei, jeg knasket ikke illegale piller, sniffet ikke pulver og røyket ikke, men flere ganger i måneden, som oftest på fredager og lørdager, noen ganger søndager eller onsdager, ruset jeg meg likevel. Forskjellen lå i at mine rusmidler var kjøpt på butikken. De var lovlige, og de var flytende. Jeg drakk dem, mikset dem gjerne med brus, saft eller energidrikker, og bøttet nedpå. Jeg lot dem ta bort angsten min, lot dem ta bort bekymringene mine, lot dem gjøre meg til en bekymringsfri, glad, spontan flørtepus.
Ofte drakk jeg for mye. Drakk til et punkt hvor det å få seg en på trynet eller snuble med ansiktet rett ned i asfalten var hysterisk morsomt. Drakk til jeg kastet opp. Drakk til jeg ikke kunne stå på bena. Drakk til det gjorde det vanskeligere for meg å puste, til det sved i brystet, til rommet spant rundt, til jeg måtte lukke det ene øyet for å se ordentlig, til jeg ikke visste opp eller ned på meg selv. Jeg tenkte - slik samfunnet også gjerne tenker - at så lenge jeg gjorde det sammen med en gjeng andre mennesker som oppførte seg på samme måte, og så lenge det var musikk i bakgrunnen, så var det ikke noe problem. Det var bare uskyldig moro. En fest, som man så fint kaller det.
Slik holdt jeg på fra jeg var seksten år gammel, og trodde i fullt alvor at jeg var smartere enn mine venner fordi jeg ikke drev med "rusmidler". Jeg ler litt når jeg skriver disse ordene, og tenker: faen for en idiot.
Det rare er at selv den dag i dag er det mange, selv godt voksne, som tenker på samme måte som jeg gjorde: de kjøper rusmidlene sine på butikken, de konsumerer dem i godt selskap av likesinnede, og det er lovlig; derfor er de ikke rusmisbrukere. Derfor er det bare normal oppførsel, og uskyldig moro. De er bedre enn narkiser og alkiser; smartere, mer rasjonelle... Selv om de står og spyr ned naboens blomsterbed klokken 3:30 om morgenen hver helg. Ikke rusmisbrukere, bare glade i en god fest.
Begrepet rusmiddel brukes for å beskrive substanser som påvirker sanseopplevelsene, stemningsleiet og utløser føleser av eufori og velvære. Sammen med en rekke ulovlige midler, står også alkohol på denne listen. Begrepet rusmisbruker brukes om noen som bruker et rusmiddel over lengre tid på en måte som kan være skadelig for dem selv eller andre, men likevel ikke slutter. Ingen steder i definisjonen av begrepet står det at rusmiddelet må inntas daglig, eller i ensomhet.
Det mest interessante her er at den norske loven er veldig flink til å fremstille alle slike stoffer som svært skadelige og dødelige, med unntak av alkohol. Allerede i sjette eller syvendeklasse på barneskolen lærer vi at hasj gjør oss til narkomane, og at amfetamin tar livet av oss. Vi lærer at kokain ødelegger nesa, og så videre, og så videre. Om alkohol lærer vi ikke stort; "det er voksendrikke, og skal ikke drikkes når man er gravid eller kjører bil". Vi lærer ikke at grunnen til at vi kaster opp er fordi kroppen er forgiftet og forsøker å kvitte seg med giften. Vi lærer ikke at en promille på 3 er nok til å ta livet av et voksent menneske, eller at alkohol er et av de mest avhengighetsskapende stoffene i verden. Vi lærer ikke at alkohol ødelegger leveren, og øker sjansene for sykdommer i hjernen og nervesystemet, høyt blodtrykk, hjerneslag, kreft, betennelse i bukspyttkjertelen og uregelmessig hjerterytme.
Hele vår kultur åpner opp for misbruk av alkohol. Å drikke seg full i helgene er jo "sånn som alle ungdommer gjør". å ta seg et glass vin om kveldene som voksen er jo "helt normalt". Man blir sett på som litt rar dersom man ikke tar seg en pils på en varm sommerdag, eller drikker i forbindelse med sydenferier, bryllup, julaften eller andre typer feiring. "Herregud, er du gravid eller?", kan man få høre, eller "er du religiøs?".
Å drikke er normen, det normale, som alle gjør - og hele vår kultur oppfordrer til det. På nettsiden til norsk helseinstitutt kan man for eksempel lese:
Dette til tross for at de samme nettsidene også har publisert flere artikler som sier det motsatte.
Først når en person drikker i ensomhet, på jobb eller på skolen, blir det ansett som et problem. Som et misbruk. Dette er skremmende fordi dersom vi hadde behandlet for eksempel hasj på samme måte - servert det hver gang man hadde folk over for å grille om sommeren, dratt det med på stranden, gitt det til gjester i bryllup, til jul, på sydenferien, tatt det med når man skulle ha litt kjærestetid/alenetid om kveldene i hverdagen etter at barna hadde lagt seg, om man hadde hatt det med seg på samlinger med likesinnede hver eneste helg ... Klart det ville vært ansett som et misbruk, eller kanskje til og med en avhengighet? Men alkohol skal vi altså ukritisk ha med oss over alt (med unntak av arbeidsplassen), så lenge vi er i selskap av andre. Dette til tross for at det er fysisk umulig å ta en dødelig dose av hasj, mens alkohol kan sende deg rett i grava om promillen overstiger 3 og man ikke får hjelp i tide. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg stiller meg spørsmålet: hvor faen er logikken?
Misforstå meg ikke, jeg sitter ikke og sier at alkohol er fy-fy. Jeg sitter heller ikke og oppfordrer mine lesere til å begynne med hasj isteden. Det jeg faktisk forsøker å formidle i dette innlegget er at det som er ansett som et "helt normalt" forbruk av alkohol, faktisk ville vært ansett som en avhengighet/et misbruk dersom det hadde vært et hvilket som helst annet rusfremkallende middel.
Så det store spørsmålet er: hvorfor i all verdens land og riker anses det som normalt - til og med bra - å konsumere alkohol daglig, når andre, langt mindre skadelige, rusmidler faktisk ikke engang er lovlige i det hele tatt, eller i beste fall kun fås på resept?
Hvis du tar noe som helst fra dette innlegget, la det være dette: dersom du tilhører den andelen av befolkningen som drikker deg fra sans og samling i helgene, som mener pilsen har sin naturlige plass på bordet på varme sommerdager, i bryllup, til jul, på sydenferien, og om du nyter et glass vin med gode venninner eller kjæresten i hverdagen etter at ungene har lagt seg - da er det på tide du slutter å se ned på rusmisbrukere, ettersom du faktisk er en selv.