Det var en gang en 17.mai

17.mai var magisk da jeg var liten. Å komme ned til byen og se tusenvis av farger, gassballonger på hvert gatehjørne, tusenvis av festkledde mennesker med veivende flagg, mens lyden av feststemning  og musikk blandet seg med lukten av godteri, sukkerspinn og softis. Å vite at man kunne spise så mye is og sukkerspinn man bare ville. 17.Mai var, for meg, den fineste dagen i året. 

Men så kom dagen da de forbød gassballonger. Syttende mai var alltid litt fattigere etter dette. Noe av magien var liksom borte. Bodene med sukkerspinn, softis og tivoli-godteri forsvant, også - sammen med kinaputter, syttende mai-fløytene og annen moro. 

Jeg husker jeg dro ned til min hjemby på syttende mai et år, og ble skikkelig skuffet. Det var jo absolutt ikke slik jeg husket det fra barndommen. 

I år så årets syttende mai-antrekk slik ut:

Jeg gadd ikke pynte meg, engang. Delvis fordi mye av det jeg har å gå med fremdeles ligger i esker - jeg har ikke fått organisert det helt ennå - men også fordi jeg føler at syttende mai ikke lenger er så stas. Kanskje er det fordi jeg har blitt voksen, fordi jeg ikke lengre er et lite barn som synes det er gøy å løpe rundt i gatene og se på alt som finnes, eller kanskje er det rett og slett fordi magien forsvant da alt det morsomme forsvant. 

Jeg vet helt ærlig ikke.