Waves of sadness

 
De siste 3-4 dagene har jeg virkelig ikke vært i humør. Jeg har vært lei meg, følt at livet ikke har noe mening, og at jeg har mistet meg selv. Hvorfor? Jeg aner ikke. Hele livet mitt har vært preget av gjentagende kjipe hendelser såpass ofte at jeg alltid har tenkt at deppeperiodene mine har hatt sammenheng med det som har skjedd der og da. At èn kjip hendelse har gjort meg nedstemt, og det deretter har ballet på seg.

Nå som jeg har vært alene såpass lenge og ingen lengre er der og påvirker humøret i den ene eller andre retningen, innser jeg imidlertid at jeg tok feil: deppeperiodene mine har ikke alltid en sammenheng med ting jeg opplever i hverdagen. Plutselig bare kommer de, tilsynelatende uten grunn. 

Jeg vet ikke egentlig om "deppeperiode" er et greit ord, heller. Det er sikkert et spesifikt navn på det. På følelsen av at man ikke hører til. At man ikke betyr noe for noen. At man er en "attpåkladd" i samfunnet; noen som ikke egentlig skulle vært der i det hele tatt, men likevel er der på grunn av ... Jeg vet ikke, en slags universiell fuckup? 

Innerst inne vet jeg jo at det ikke egentlig stemmer. Lillesøster ville blitt ødelagt om jeg gikk i graven. Likevel har jeg altså slike perioder i blant. En følelse av at jeg ikke burde eksistere. At uansett hva jeg gjør, så blir det bare feil. 

Bildene ovenfor tok jeg for fem minutter siden, rett utenfor døren. Jeg har alltid likt disse blomstene, selv om jeg aldri klarer huske hva de heter. Sommeren så langt har vært skuffende. Mye regn. Den har nok en deppeperiode den, også.