Vakker på internett

Dette er meg. Rettere sagt, dette er meg etter bruk av svarthvitt-filteret på snapchat, og etter at jeg har fikset litt på farger og nyanser, forsterket kontrast og gitt bildet litt mer lys enn det originalt hadde. Jeg skal ikke lyve til deg og si at dette er slik jeg ser ut, når du treffer meg søndag morgen på butikken. Faktisk vil jeg si det motsatte; du ville neppe kjent meg igjen. Men, dette er meg; når jeg poserer, når jeg holder kameravinkelen riktig, når lyset treffer akkurat rett, når jeg er sminket, når de falske vippene er på, og når det er riktig dag, riktig tidspunkt, når sminken ligger rett og huden spiller på lag. Dette er meg, om så bare i et lite øyeblikk av dagen. 

Jeg tror mange av oss gjør akkurat det; fotograferer det perfekte øyeblikket, gjennom et perfekt filter, hvor vi poserer riktig og lyset treffer rett. Noen tar det kanskje et skritt lengre også; endrer litt på kroppsstørrelse og ansiktstrekk. På internett kan man som kjent være akkurat det man vil; noen velger å være rasshøl, andre velger å være rike og suksessfulle, og noen... Noen vil bare være vakre. Sannsynligvis fordi de aldri har følt seg slik i det virkelige liv.

Jeg husker den aller første gangen jeg gjorde meg til på bilder. Det er ikke så mange årene siden. Det føles i alle fall ikke slik. Ti, kanskje tolv? Målet mitt den gang var at mine gamle mobbere fra oppveksten skulle se bildet og tenke at jeg var vakker. At jentene skulle føle et lite stikk av sjalusi, og guttene skulle bli litt skuffet over at de ikke kunne date meg. Patetisk? Ja, men det var det som var tanken. For skjønnhet var alltid så viktig i det skolemiljøet jeg hadde vært en del av. År etter år hadde de mobbet meg for utseendet mitt; for ekstra kilo rundt magen, for mandelformede øyne, formen på nesa, og et hav av andre ting. Og etter så mange år satt det fremdeles i meg. Så i et lite øyeblikk ønsket jeg at de skulle få kjenne på følelsen av at jeg var ikke bare vakker - men vakrere. Penere. Bedre. Og at de selv kanskje ikke var så forbannet mye å rope hurra for lengre, tross alt. At de ikke var så jævla flotte. Ikke så jævla babe. At det var jeg, ikke dem, som var den aller peneste. 

Den aller første gangen jeg retusjerte bilder? Det var noen år senere. Hvorfor? Fordi min daværende kjæreste fikk meg til å føle meg dårlig. Han sammenlignet meg med kjendiser som Angelina Jolie og Megan Fox, og med jenter som poserte så pent på instagram. Kjeftet og smalt for at jeg ikke så slik ut - for det var jo "bare å spise sunt og trene", mente han. At bilder var fikset på, eller at rumper var operert, trodde han ikke på. Så jeg bestemte meg for å bevise det for ham; retusjere mine egne bilder, poste dem på nett, vise hvor babe jeg kunne bli om man fjernet noen poser under øynene, dro ut rumpa litt i liquify og dro inn magen, gjorde bena litt lengre ... 

Men, man blir avhengig, tror jeg. Når man begynner å få fine komplimenter fra andre mennesker. Selv om man ikke kjenner dem, selv om det bare er på internett, og selv om det er på bilder som er tilgjort. Har man aldri fått høre at man er vakker, gjør det noe med deg den dagen du hører det. Å få høre at du er pen, vakker, nydelig, drømmedame - det gjør noe med deg. Eller, det gjorde i alle fall noe med meg. Det er slikt noe man blir avhengig av; bekreftelse. Selv om den er falsk. Selv om den er gitt på falske premisser. Man knuger den til seg, fordi det er alt man får. 

Den dag i dag har jeg fått høre det mange ganger. Både på internett og i det virkelige liv. Det at jeg er pen. Søt. Babe. Og selv om jeg har roet kraftig ned på retusjeringen av bilder, er jeg fortsatt litt der med at jeg poserer og fikser lys, kontrast og farger. For å se best mulig ut. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg tror poenget jeg forsøker å få frem er at det alltid er en grunn til at folk tar de valgene de tar. At vi kanskje ikke skal være så jævla raske til å dømme og kritisere folk, enten det er snakk om insta-perfekte retusjerte bilder, eller hundre-og-tjue operasjoner. Folk vil være vakre, og folk vil føle seg fine. Fordi samfunnet har lært oss at det er alt som betyr noe. Det, eller penger. Overfladiskheten lenge leve. Og jeg kan si jeg hater det, men like fullt er jeg en del av det; samfunnet, overfladiskheten, problemet.

Jeg er skurken i min egen historie, rett og slett, som i blant innbiller seg at hun er helten fordi hun ikke liker det hun er en del av, og ønsker at det var annerledes, men ikke løfter en fordømt finger for å endre det, fordi hun ikke vet hvordan.