Fuck it og få det overstått

Jeg er tilbake på bloggen. Alt sosialt er et tilbakelagt kapittel. I alle fall for en stund. I natt satt jeg oppe til langt ut på morgenen og gråt som en unge. Det er ikke første gang denne uken, heller.

Jeg tror det er fordi jeg aldri helt blir kvitt den; den følelsen av at ingen er glad i meg. At jeg ikke passer inn, og at folk bare holder ut med meg til de har fått hva enn de ville ha fra meg. For noen er det sex. For andre er det penger. Og for noen igjen, bare underholdning til noe annet dukker opp. Uansett hva de vil ha og uansett hvordan man vrir og vender på ting, er faktum at folk bare blir værende i livet mitt i en kort periode, før de glemmer meg. Før jeg slutter å bety noe, om jeg i det hele tatt noen gang gjorde det.

Jeg kommer ikke til å ta livet av meg. Aldri. Jeg har katter som trenger meg. Som er avhengige av meg. Men det frister i blant. Bare si "Fuck it" og få det overstått. Det er egentlig litt derfor jeg har katter, også; så jeg har et ansvar, og ikke kan gjøre slike dumme ting på impuls. Så jeg har noen som trenger meg. Noen jeg betyr noe for. Slik at jeg nok en gang må legge min egen sutring helt bakerst i hodet, se fremover, tenke positivt og minne meg selv på at humøret kommer til å bli bedre etterhvert. Før det går til helvete igjen, før det blir bedre igjen. Som en evig runddans.

Men man må holde ut, for man har ansvar for noen.