Jul, halloween og hjerner uten celler

Jeg er ikke det smarteste mennesket i verden. Langt ifra. Mange vil hevde jeg er dum, og i mange tilfeller har de helt rett. Jeg er et menneske som kan veldig mye om enkelte ting, veldig lite om andre, som glimter til i visse situasjoner, mens jeg i andre igjen har et hode som kun er brukbart som pynt på skuldrene. I den grad jeg kan kategoriseres som pynt, selvsagt. Kunst, er kanskje et bedre ord. For kunst er subjektivt. Det kan være vakkert, stygt, uforståelig, eller fascinerende - men kunst er det likevel. De dyreste maleriene er de som ser ut som de er malt av en toåring på syre eller gamle menn med paranoia. 

Mitt manglende mensa-medlemskap til tross: det hender seg jeg ser hva folk poster på sosiale medier, og stiller meg spørsmålet: "hvor i helvete har hjernecellene tatt veien?".

Jeg stiller meg ofte spørsmålet rundt halloweentider, hvor folk gjerne bjeffer ut i kommentarfeltene til de store avisene at Halloween er "en utenlandsk skikk som ikke har noe her i Norge å gjøre", samtidig som de i neste setning gjør et nummer av å nevne hvor mye koseligere det er med norske tradisjoner, slik som julen. I slike situasjoner får jeg lyst til å spørre dem hvor de tror den moderne tradisjonen med nisser, reinsdyr, alver og pakker kommer fra. Så vidt det er meg bekjent - og i all rettferdighets navn; det er ikke så forbanna vidt, men kanskje akkurat vidt nok? - bor ikke julenissen i en to-roms på Oslos beste vestkant, og Rudolf sniker seg ikke rundt utpå Finnmarksvidda. Alvene stammer ikke fra Tangerudbakken, heller, dersom noen skulle være usikre på akkurat det. Nå er riktignok både nissen og crewet hans oppdiktede figurer, men poenget jeg forsøker å få frem er at det ikke var han Per Arne borti svingen her som fant dem opp. Den moderne julefeiringen er like norsk som Britney Spears - altså ikke i det hele tatt.

En av grunnene til at mange hater halloween har å gjøre med ungene som går fra dør til dør og ber om godteri. Folk skriver gjerne at de ikke er noe begeistret for denne tiggingen, og at de savner den tiden da folk gikk julebukk isteden. I slike situasjoner vet jeg ikke om jeg skal le eller bare himle oppgitt med øynene; jeg mener nemlig bestemt å huske at julebukkene gjerne skulle ha noe spiselig i posen, bøtta eller kurven sin de også, før de gikk videre til neste hus. Det var i aller høyeste grad en form for tigging dette også, for den som ikke har vært i stand til å forstå det på egenhånd. Ja, for du trodde vel faen ikke på ramme alvor at en gjeng tonedøve mennesker sto og skrålte "på låven sitter nissen" for deg bare for moroskyld, i ørtogførti minus og med blåfrosne hender? Hah! Nei, det ligger alltid et motiv bak tortur, og tortur var det så absolutt; å stå der og fryse deg fordervet med falskt, påklistret smil og lide deg gjennom den kattejammeren de kalte sang, mens kulden fikk god tid til å slippe inn både i gangen og sjela.

Var du i tillegg en av disse som hadde sosial angst? Hoho, velkommen til HÆLVETE, min gode venn! Aldri peaket angsten mer enn når "ding dong" lød gjennom hele huset klokka 21:00, du fikk tvunget deg til å åpne døra, og brått var fanget; ikke bare brøt gjengen ut i sang så fort du beveget litt på håndtaket, men jammen skulle de glane på deg mens de sang også, bare for å forsikre seg om at du følte deg ekstra ukomfortabel. Nei - takke meg til for moderne skikker, hvor Satan, Skrik og mannen med ljåen ringer på døra di en sen, veldig spesifikk kveld i oktober, sier tre ord, og lar deg være i fred så fort de får noen sjokolader. Det skumleste med julebukkene var nemlig nettopp det; du visste aldri når de kom. Kom de første november, eller tiende desember? Du kunne aldri vite. Det eneste du kunne være sikker på, var at de ikke dukket opp på julaften; da satt de nemlig hjemme, åpnet pakker og mumset grøt i jakten på den sagnomsuste mandelen.

Det hender seg noen forklarer sitt hat for halloween med at det er "kjøpepress". De må kjøpe inn godteri til alle disse ungene som renner ned dørene, samtidig som deres egne unger skal ha kostymer, og så skal det jo gjerne skjæres ut gresskar og pyntes med en og annen dauing, også. Helt forståelig kritikk - hadde det ikke vært for at de igjen drar opp hvor mye bedre det er med jul.

Ja, nettopp; julen, hvor alle matvarer får ordet "jule" foran og øker med 50-200 kr i pris. Marsipan blir julemarsipan, sjokolade blir julesjokolade, brus blir julebrus, grøt blir julegrøt, og så videre. Trær blir juletrær, og disse skal man både betale blodpris for, og dra inn i huset så de kan drysse ned hele gulvet noen ukers tid senere. De skal pyntes med - ja, riktig! - julepynt, som også koster penger, og julelys, som bidrar til at også strømregninga blir justert til, ja, la oss kalle det "julepris". Pakkekalender skal man gjerne ha, så man kan pakke opp pakker helt fra første desember og helt frem til julaften, hvor man får .. Enda flere pakker!

Ja, apropos det; glem for all del ikke å kjøpe pakkene som skal åpnes på selveste kvelden! Ikke at du får sjansen til å glemme det, for fra slutten av september og til godt over nyttår får du det gnudd godt opp i trynet gjentatte ganger daglig så fort du skrur på tv, går en tur på internett eller leser avisa - men skulle du likevel glemme det, forventes det at du hiver på deg jakke og sko på selveste julaften, og albuer deg frem i butikkene, sloss og kjemper, sparker, lugger og vræler til andre mennesker, for å få karet til deg noen duppedingser som koster betydelig mer i desember enn de gjorde i april. For den som glemmer gavene på julekvelden, han har ødelagt hele jula for de små! Det er det forøvrig ikke de små som sier, men reklamene på TV, arbeidskollegene dine, tanter og onkler og den gamle megga bak kassa i lekebutikken. Men kjøpepress? I julen? Nei, hørt sånn sludder og vås a, gitt! 

Som om ikke alt dette er nok, finnes det også dem som hevder de misliker Halloween fordi det skaper splittelse blant barn. Det er sårt å være det barnet som ikke blir invitert til å gå halloween, eller være med på halloweenfesten. Mange kaller det til og med "den verste dagen i året".

Vel - jeg tenker man skal være ganske naiv og godtroende om man tror at barn som holdes utenfor det sosiale, kun opplever dette på Halloween. Visst er det ekstra sårt å holdes utenfor på de dagene hvor det skjer noe gøy for de som har venner, men Halloween er langt fra den eneste dagen hvor man opplever dette. Like sårt er det å holdes utenfor når noen i klassen har bursdag, eller når man selv har bursdag og ingen dukker opp. Like sårt er det, når man kommer opp i en viss alder, å holdes utenfor i helgene når alle andre er på fester hos hverandre. Like sårt er det å være sistevalget når det skal være lagsport i gymtimene, være den som ingen vil gjøre gruppearbeid med, den ingen vil leke med i friminuttene eller den som aldri har noen å være sammen med etter skolen. Like sårt er det etter sommerferien når alle skal fortelle hva de har gjort, og du er den som ikke har gjort noe; ikke dratt noe sted, ikke blitt kjent med noen nye mennesker, og ikke hatt noen venner å henge med.

Jo, Halloween kan være sårt - men det kan vel julen også? For de barna som har foreldre eller andre slektninger som drikker seg fulle og oppfører seg ekkelt på julaften, for eksempel. Eller for de barna som ikke har fått noe fint til jul fordi mamma og pappa ikke hadde råd, og som må fortelle dette til hele klassen når læreren ber alle fortelle om hva de fikk til jul. Eller hva med de barna som ikke har noe å gi bort i gave når skolen kjører "secret santa"?

Folk sier de savner julebukk - men hva med de barna som aldri hadde noen å gå julebukk med? For de fantes nemlig, de også!

Å tro noe annet er ren dumskap, som får meg til å se med skrått blikk på de kommentarene enkelte skriver i kommentarfeltene hos de største avisene, sukke oppgitt, himle med øynene og spørre meg selv: "hvor i helvete har hjernecellene tatt veien?"