Mål jeg har satt meg...

Jeg er ikke en slik person som setter meg nyttårsforsetter. Jeg er, som regel, ikke engang et menneske som setter meg veldig konkrete mål. Misforstå meg ikke, det er ikke slik at jeg dasser meg gjennom en meningsløs eksistens uten en eneste tanke om hva jeg vil ha ut av den før den er over. Tvert imot; jeg har mange ideer og tanker rundt ting - jeg har bare, som oftest, ingen veldig konkrete, skrevet-i-stein-sånn-skal-det-bli mål.
 

Men nå har jeg altså satt meg noen mål likevel. Ingen voldsomme greier, riktignok, men heller små forandringer på punkter jeg føler at faktisk trenger en forbedring. Disse er som følger, i helt tilfeldig rekkefølge: 

1. Jeg skal slutte å legge ord i munnen på folk.
Dette var noe jeg ikke engang visste at jeg gjorde før jeg fikk det påpekt fra flere forskjellige. Nå har det blitt noe jeg tar meg i å gjøre urovekkende ofte, og faktisk irriterer meg over. 

2. Jeg skal komme ned til en vekt jeg trives med.
Jeg har, som mange sikkert har fått med seg, drevet å gått ned i vekt dette året. Jeg startet på 72, ligger nå på 48, og skal ned noen småkilo til før jeg sier meg fornøyd. Hvor mange er vanskelig å si, det avhenger av hvor mye jeg må ned før kiloene begynner å forsvinne fra de områdene jeg faktisk vil at de skal forsvinne fra. Til nå virker det som at 2 kg har forsvunnet fra magen, og resten fra rumpa. Det er faktisk veldig imponerende, skal dere vite, for jeg kunne sverget på at jeg ikke hadde rumpe til å begynne med, engang.

3. Jeg skal bli mindre kjedelig.
Her om dagen slo det meg at jeg antagelig er Norges kjedeligste person. Ikke i den forstand at jeg har skikkelig dølle interesser, men heller i den forstand at fantasien min synes å være på permanent ferie, så jeg kommer liksom aldri på noe å gjøre, annet enn å dra frem kortstokken for N'te gang. Så nå handler det om å få fart på fantasien igjen, ta flere sjanser, si ja til flere utfordringer ... Leve, liksom, ikke bare være gamlemor på 900 med kortstokken. 

4. Jeg skal bli mindre stille.
I mine yngre dager var jeg en artig skrue som fant på sprell, bablet og faktisk var gøy å henge med - i alle fall i følge de som den gang var vennene mine. Men, et eller annet sted mellom gjentagende episoder av traumer, dårlige kjæresteforhold, falske venner, tilbakevendende selvmordstanker og usikkerhet rundt egen verdi, forsvant alt sammen, og jeg ble en stille, tilbaketrukket person. Nå som livet igjen ser lysere ut, og jeg har mennesker rundt meg som gir meg trygghet, kjærlighet og glede, kjenner jeg meg endelig klar for å begynne å ta tak i meg selv, tørre å ta litt mer plass og by litt mer på meg selv.