Fra overvekt til undervekt

Januar 2023 veide jeg 72 kg. Jeg lå i kategorien "overvekt", og selv om mine nærmeste sa til meg at jeg ikke var tjukk, følte jeg meg slik likevel. Jeg følte meg stygg, jeg følte meg ekkel, og jeg skammet meg over kroppen min.

Januar 2024 veier jeg 48 kg. I løpet av de tolv månedene som har gått, har tjuefire kilo forsvunnet fra kroppen min. BMI-kalkulatoren som i fjor fortalte meg at jeg var overvektig, forteller meg nå at jeg ligger i kategorien "undervekt grad 1". Noen mener jeg har blitt for tynn, men jeg er uenig. Jeg tror det mest handler om at de er vant til å se meg større. 

"Er du syk igjen?", har noen spurt meg. Nei, jeg er ikke syk, men det er morsomt at jeg måtte gå ned i vekt før mitt ve og vel i det hele tatt ble et tema. Før jeg i det hele tatt var verd å bekymre seg for. Jeg mener, jeg var tross alt innlagt på akuttavdelingen to ganger i 2020 - hvor pokker var bekymringen deres da? Og da jeg etter en ukes tid innlagt skulle sendes hjem igjen, men de ansatte mente det var såpass utrygt for meg at de forsøkte å overtale meg til å dra på krisesenter isteden... Hvor var bekymringen deres da? Hvor var den, da jeg virkelig kunne ha trengt den? Ikke vet jeg.

Men så fort man går ned noen kilo, blir folk bekymret. Morsomt, ikke sant?

Grunnen til at jeg har gått ned i vekt? Det er at jeg har det bra. Rettere sagt; fordi jeg ikke lengre føler noe behov for å trøstespise. Når man slutter å gafle innpå is og sjokolade til alle døgnets tider, forsvinner også de ekstra kiloene, nemlig. 

Så nei, jeg er ikke syk. Jeg er friskere, gladere, lykkeligere enn jeg kan huske å ha vært noen gang tidligere.