Jeg har hørt det utallige ganger før; jenter modnes fortere enn gutter. Lærere, psykologer, foreldre - ja, til og med jenter og gutter selv, sier det. Personlig tror jeg ikke det er så enkelt. Som jente selv, føler jeg at jeg har sett nok av andre jenters oppførsel til å konstatere at et stort antall, rent mentalt, befinner seg i elleve-tolvårsalderen til de er godt oppe i voksen alder. Noen til og med hele livet.
Jeg tror mye handler om hvordan vi blir oppdratt. I mange tilfeller er foreldre noe strengere med jenter enn de er med gutter. Dette blir svært tydelig allerede i barnehagestadiet.
Dersom en gutt springer etter ei jente, erter henne, drar henne i håret, dytter på henne og generelt tøffer seg ved å være ufin, er det sjelden han blir irettesatt eller får noe form for konsekvenser for oppførselen sin. Isteden forteller man gjerne jenta at denne oppførselen er et slags kompliment; at gutten oppfører seg slik fordi han liker henne litt ekstra godt, at han er litt forelsket, og vil ha oppmerksomheten hennes. Om ei jente derimot oppfører seg tilsvarende; om hun dytter på noen, drar eller lugger noen i håret, er tøff i kjeften eller på andre måter er ufin, får hun gjerne høre at hun er slem; at hun er en mobber; at sånn oppfører man seg ikke; "hvordan ville du følt det hvis det var deg?".
Mens guttens oppførsel blir unnskyldt og ufarliggjort, "gutter er gutter", blir jenta irettesatt på en måte som får henne til å skamme seg over egen oppførsel. Hun tvinges til å sette seg i motpartens situasjon og tenke over hvordan motparten føler seg. Dette igjen fører til at jenta selv føler seg dårlig, og dermed unngår å gjenta oppførselen.
På samme måte; gutter har gjerne mer voldsomme leker enn jenter. De springer gjerne rundt og "skyter" hverandre med lekepistoler, fekter med sverd laget av pinner, de leker cowboy og indianer, pirater, soldater, og jegere. De har et høyt støynivå med pang-pang, BOM!, KRÆSJ, og roping til hverandre. Jenter, på sin side, får sjelden bruke samme støynivå. Vi belæres om såkalt "innestemme" og "utestemme" og det forventes at vi leker mer rolige, stille leker; at vi sitter og perler, tegner, maler, leker med dukker, hopper paradis eller strikk.
En annen viktig forskjell er i hvilken grad barna gis sympati når de viser svakhet. Det er gjerne mer sosialt akseptert at jenter gråter enn at gutter gjør det. Jenter får gjerne trøstende klemmer, mens gutter heller blir minnet på at "store gutter gråter ikke" eller tilsvarende. Gutten blir sett på som en svekling, en taper, en pyse om han viser følelser, mens jenter gjerne får omtanke og kjærlighet.
Resultatene vi til slutt sitter igjen med er følgende:
Gutter unngår å vise svakhet (gråte, erkjenne at de er skuffet/såret o.l.) fordi de har lært at denne oppførselen gjør at folk mister respekten for dem (ser på dem som sveklinger). For å dekke over egen usikkerhet, skuffelse eller svakhet bruker de en utagerende adferd hvor de "gjør seg store" ved å bruke store ord, høyt stemmeleie og fysiske handlinger så som dytting, slåssing, slåing i veggen, sparking i stolen og tilsvarende. I samfunnets øyne er dette umodne trekk, men i stor grad handler det nok mest om at de aldri, eller svært sjelden, har blitt irettesatt for denne oppførselen, og dermed tror den er ok. Først når de er voksne (20+) begynner andre å fortelle dem at sånn kan man ikke oppføre seg, at det er barnslig og at de er gamle nok til å vite bedre.
Jenter, derimot, blir irettesatt for fysisk utagerende oppførsel allerede fra et tidlig stadie. De lærer at sånn oppfører man seg ikke, at det ikke er ok. Dermed slutter de med den ganske tidlig. De lærer at de "har ikke lov" å åpenlyst vise misnøye eller sinne mot en annen person. At de, i motsetning til gutter, ikke har lov å slåss eller konfrontere direkte med store ord og høyt stemmeleie. Dermed blir misnøyen, sinnet eller sjalusien de føler for en person til en slags "hemmelighet" de deler med vennene sine isteden. Dette viser seg i form av hvisketisking, baksnakking, sosial utestengelse og småstikk.
Småstikk er det samme som å vise en person at han/hun er uønsket, men uten å gjøre det på en direkte måte. For eksempel: Anna, Caroline og Cecilie er et trekløver. Anna og Caroline har kranglet, og Cecilie har tatt Carolines side. De to har sammen fryst Anna ut. Når Caroline og Cecilie kommer på skolen mandag morgen, sitter Anna alene i gangen. Et småstikk mot Anna kan da være at Caroline sender henne et stygt blikk, for så å si høyt til Cecilie: "Æsj, kom, Cecilie, så går vi. Det lukter søppel i gangen".
Jenter vil også mye oftere velge å fjerne seg fra en direkte konfrontasjon. Mens gutta gjerne kan stå og skrike motparten opp i ansiktet, hytte med nevene og være frekk i kjeften når de blir sinte, vil jenter gjerne forsøke å fjerne seg fra denne situasjonen. De vil snu ryggen til, trampe avgårde og gjerne slamre igjen døra, for å vise at de er sinte og ønsker å være alene. Direkte konfrontasjon er ikke noe de er vant til å ha med venninner/andre jenter fra barndommen av, og derfor føles det både utrygt og "rett i ansiktet" når de møter det, kanskje for aller første gang, i et kjæresteforhold. Andre jenter vil kanskje få panikk når en kjæreste hevet stemmen mot dem, fordi deres eneste erfaringer med direkte konfrontasjon kommer fra å vokse opp i hjem med en voldelig far eller voldelige brødre.
Utad vil det virke som at jenter er mer modne enn gutter; de gyver sjelden løs på hverandre i samme grad som gutter gjør, de har et jevnt over lavere stemmeleie, og de fjerner seg gjerne fra en situasjon når den eskalerer istedenfor å "bruse med fjærene". I realiteten er ikke jenter mer modne, de bare utagerer på en annen måte. Fordi de har blitt oppdratt annerledes.
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar