Det går ikke bra. Helt ærlig? Det har ikke gått bra på lenge. Jeg har ikke tall på hvor mange dager og netter som har blitt blurret sammen fordi det eneste jeg har gjort døgnet rundt i svært lang tid er å leve den samme dagen på repeat. Jeg har tilbrakt så mye tid alene dette året at jeg faktisk kan telle på hånden antall ganger jeg fysisk har møtt et annet, levende menneske. Forutenom nyttårshelgen (31.desember 2023-2.januar 2024) er datoene som følger:
Februar:
3.-4. februar (overnatting lør-søn)
25.-26. februar (overnatting søn-man)
Mars:
6.-7. mars (overnatting tir-ons)
That's it. Ellers har jeg bare sittet som en idiot i eget selskap. Tvinnet tommeltotter, forsøkt å få dagene til å gå ved å støvsuge, vaske, rydde, spille musikk, kose med kattene, se på netflix, gå ørtogførti tusen turer på butikken, plage min veldig gravide lillesøster på snapchat (sorry, Christina!), stirre på telefonen og tenke meg selv gal.
Misforstå meg ikke, det er ikke slik at jeg ikke har hatt muligheter. Det er klart jeg har hatt muligheter - i teorien. I teorien har jeg nemlig fremdeles venner. Men i praksis, derimot, er jeg alene. Fordi de såkalte vennene har sluttet å høre av seg, sluttet å bry seg og sluttet å invitere meg med på ting.
Og jeg? Jeg kan i teorien høre av meg selv, vise at jeg bryr meg, og invitere til noe gøy. I teorien. Men i praksis, derimot, vet jeg at jeg ikke kan gjøre dette uten at fyren jeg holder på med klikker fullstendig, beskylder meg for å hore meg rundt med hele hurven, og kjører en god, gammaldags silent treatment flere dager eller uker i strekk, for så å bruke "oppførselen min" imot meg i all evighet. Ikke min faktiske oppførsel, altså, men den oppførselen han tillegger meg om jeg skulle finne på å prøve å ha noe form for sosialt liv.
Jeg kan ikke engang få en "like" på facebook fra en random person uten at jeg beskyldes for å ha leid ut fitta mi til dem. Jeg sitter bokstavelig talt med konstant angst for at det skal poppe opp en "like" eller en kommentar på noe som helst, for da hagler beskyldningene i hytt og pine, før jeg blir blokkert og ignorert i ukesvis.
Helt ærlig? Jeg er dritt-fuckings-lei. Og jeg er forbanna. Jeg aner ikke hvordan jeg havnet i denne situasjonen igjen. Men det har jeg gjort: jeg har ingen venner lengre, og den eneste formen for sosial kontakt jeg har, er med han som har meg aller nederst på prioriteringslista.
Han som sier han er interessert i meg, men setter alt og alle andre foran meg. Kompiser, ekskjærester, tiktok, spontan-fylla - jeg havner nederst på prioriteringslista, men får likevel ikke ha kompiser. For da er jeg hore. Da prater jeg gris. Da er jeg ditt, da gjør jeg datt. Og det spiller ingen rolle om jeg fysisk kan motbevise beskyldningene han kommer med - for han er ikke interessert i å se bevis, han driter i bevis, han "har rett", uansett hva som faktisk er sannheten.
Jeg er utslitt av alt unødvendig drama, og jeg er deprimert av å være isolert. Alltid måtte prioritere ham først, mens han alltid er "opptatt".
Misforstå meg ikke; alle er opptatt en gang i blant, men noen ganger må man åpne øynene, innse at folk som alltid er opptatt, kanskje mest av alt er opptatt av å unngå deg. Og at de ikke bryr seg.
Ikke litt.
Faktisk ikke i det hele tatt.
Uansett hva de sier.
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar