Øye til besvær

Ulempen med å ha ørtogførti tusen (les: fem) katter er at man er oftere hos veterinæren enn man er hos sin egen familie. På en annen side blir man nesten litt veterinær selv, for man lærer seg jo både det ene og det andre opp igjennom. Da jeg våknet i dag morges hadde Kong Spinnvill - eller, Nefariel som han heter - klart å fucke opp øyet sitt. Ingen overraskelse, egentlig. Om noe, er det en overraskelse at det ikke har skjedd før, for han stikker nesa si borti alt den fysisk kan stikkes borti enten det er ting, tang, folk eller dyr.

Uansett, jeg fikk pent spenne på meg skoa og ta meg en tur på apoteket for å kjøpe noe å skylle øynene med. Og dreamies, som belønning for at han godtok behandlingen.

Pasienten undersøker varene...

Ellers? Livet går opp og ned. Jeg savner dere-vet-hvem. Spesielt om kveldene. Når jeg legger meg om kvelden, og ikke har hørt fra ham hele dagen, og det sniker seg inn tanker. Det er ingen fin følelse å kjenne på før man sovner. Men jeg biter den i meg likevel.