Sosialisering og feromoner

Denne måneden har jeg slitt mye mentalt. Jeg har hatt veldig svingende følelser som kunne endre seg bokstavelig talt fra den ene timen til den andre. Jeg kunne gå fra å være glad, til trist, til usikker, til totalt likegyldig. Jeg har rett og slett ikke kjent meg selv igjen i det hele tatt, for det er så utrolig langt fra slik jeg vanligvis er. Derfor har jeg holdt kontakt med andre mennesker på et absolutt minimum, fordi jeg har vært livredd for å få et anfall av bitchyness og bjeffe ut noen såpass voldsomt at de brøt all kontakt. Hvorfor det har vært slik har nok en sammenheng med at jeg har slitt mye med søvnen. Ofte har det vært flere døgn på rad hvor jeg ikke har klart å sovne uansett hvor kjørt jeg er i hodet, og jeg er faktisk sikker på at jeg nærmet meg fjorten dager for bare en kort stund tilbake. Slikt blir man etterhvert helt sprø av; virkeligheten begynner å skli ut, og man får både tanker og perspektiv som er helt ut på viddene.  

Rundt 20nde juni, etter å endelig ha fått en god dose med søvn, begynte jeg å føle meg normal og som meg selv igjen. Nå i helgen 22.juni inviterte jeg Eirik på besøk. Han er et av de menneskene som står meg aller nærmest, og jeg ble veldig glad for at han kunne ta turen og henge litt. Litt ut på kvelden fikk vi besøk av Morten, noe som både var overraskende og hyggelig. Jeg hadde jo ikke sett ham heller på evigheter, til tross for at han altså er naboen min. Det sier vel kanskje en hel del om hvor sjelden jeg har vært utenfor døren den siste tiden. Vi tre bestemte oss for å drikke litt, og inviterte senere Sunniva til å ta turen, også. Hun hadde jeg ikke møtt før, og var litt skeptisk til å treffe, men hun var kjempehyggelig og vi fant fort tonen.

Første og eneste bildet jeg har giddet å ta av meg selv på evigheter. Fra i helgen. Linsene får meg til å se helt psycho ut, men det får så være. 

Kattekolonien har heller ikke vært problemfri. Nefariel sliter en del med det sosiale samspillet, og har flydd på både Bamse, Argentina og Minsten flere ganger de siste månedene. Aldri med intensjoner om å skade eller jage bort, men for å lekesloss. Han er rett og slett litt for voldsom for dem, noe som har resultert i at Argentina ikke vil være inne med ham lengre, og Minsten kun vil være inne dersom jeg også er i samme rom. Etter et søk på google fant jeg ut at Feliway skal kunne hjelpe på situasjonen. Feliway er en diffuser som sender ut syntetiske feromoner for å få katter til å slappe av og føle seg trygge, og brukes ofte for å dempe angst hos katter, eller i hjem der katter ofte krangler med hverandre. Så nå er feliway plugget i veggen, og dermed er det bare å krysse fingrene for at ting bedrer seg.