Urent mel i posen

Noen ganger, før jeg trykker publiser på et blogginnlegg, spør jeg meg selv "er dette noe hele landet trenger å vite?", og så ender det med at jeg ikke publiserer det likevel. Andre ganger smeller jeg neven metaforisk i bordet og minner meg selv på at dette er for helvete min blogg, og her skriver jeg hva pokker jeg vil, så får folk og fe tolke akkurat som de vil og dømme deretter, uten at det er mitt problem i det hele tatt. I dag? I dag er det en sånn neven i bordet-dag. 

Hvis du lurer på hvorfor jeg ikke har blogget den siste tiden, så er det fordi jeg ikke har orket. Humøret har vært i kjelleren, og kroppen har vært et rasshøl. Eller, for å omformulere det til et penere språk; jeg har vært syk. 

For å snakke om noe hyggeligere; det er sommer. Juni, faktisk. Og selv om det ligger an til å bli enda en sommer hvor jeg unngår å delta på aktiviteter som krever badetøy, satser jeg på at sommeren blir fin likevel. Jeg har jo alltid den der planen om å komme meg sørover. Den blir jo som regel aldri noe av, men i år har jeg satt meg et aldri så lite mål om å ta turen. Det blir neppe noe lengre enn en helg, men en eller annen helg i løpet av disse tre sommermånedene vi har, skal jeg altså få tvunget meg tur retur med tog og buss for å hilse på kjente og kjære.

Jeg "burde" egentlig spurt dere blogglesere om noen tilfeldigvis skal samme vei og om det hadde vært mulig å sitte på, men det tør jeg ikke, fordi jeg vet at de aller fleste som faktisk ville ha svart på en slik forespørsel, har så urent mel i posen at det faen ikke kan kalles mel i det hele tatt. Og vet dere? Det gjør meg helt ærlig øøøørlite forbanna at man som kvinnfolk i 2024 fortsatt må være føre-var på det greiene der. Gutta kan liksom spørre gud og hvermansen om å få sitte på en plass, i bytte mot litt bensinpeng. Vi kvinnfolk? Vi må liksom veie for og imot, sant? "Er det verd å ta risken på en voldtekt, ran og drap, eller kaaaan jeg faktisk heller ta bussen?". Møkkasamfunn.