Litt ærlighet om kjærlighet

Hver eneste gang jeg blir singel, forteller folk meg at det er flere fisk i havet. Og jeg forteller dem at nei, nå skal jeg faktisk være singel en stund. De ler, for det er dette jeg alltid sier, og de vet at det sjelden blir slik. "Du klarer ikke være singel du, vet du", sier de.

Det irriterer meg, for sannheten er at de tar fullstendig feil. Jeg har aldri vært en slik person som går ut og leter etter en kjæreste. Aldri har jeg vært ei sånn jente som melder meg inn i singelgrupper eller lager profil på dating-apper i håp om å finne noen. Jeg er ikke blant dem som tror lykken ligger i å ha noen bare for å ha noen, og helt ærlig synes jeg de er ganske patetiske og stakkarslige, alle disse som lager grineinnlegg på sosiale medier om hvor lei de er av å være single, og hvor mye de sliter med å finne noen. I mine øyne kunne slike mennesker like gjerne hengt et lysende neonskilt med teksten "uselvstendig & desperat" rundt halsen, for det er slik jeg tolker dem. Kanskje det gjør meg fordomsfull, men det får så være. Alle dømmer vi noen for noe. 

Jeg er jenta som vil være singel. Jeg foretrekker, og finner trygghet i, å være singel, og jeg har overhodet ikke noe behov for å finne noen å dele livet med. De eneste gangene jeg faktisk vil ha kjæreste, er når jeg er forelsket. Når jeg har møtt et menneske som brått er i tankene mine hele tiden. Noen som påvirker humøret mitt med mengden oppmerksomhet de gir meg. Når jeg føler meg trist og lei fordi de ikke hører av seg, men kan få meg til å smile igjen kun ved å sende meg en hyggelig melding? Da vil jeg ha kjæreste. Ikke hvem som helst, riktignok, men ham. Spesifikt. For det er da det er verd det. Når man ikke klarer slutte å tenke på noen, savne noen, glede seg til å treffe noen - det er først da det er verd å prøve et forhold, i mine øyne. 

Men er jeg ikke forelsket, har jeg ikke noe interesse av å innlede noe forhold eller binde meg til noen i det hele tatt. Har jeg ikke følelser for noen, orker jeg ikke engang ha daglig kontakt med dem over lengre tid av gangen. Det ville drevet meg til fullstendig vanvidd å ha et annet menneske tråkkende rundt i heimen dag ut og dag inn over flere uker, måneder eller år, hvis jeg ikke følte noe for vedkommende. Jeg ville blitt riktig så forbanna om noen jeg egentlig ga blaffen i, skulle flytte inn og begynne å legge seg borti hvordan jeg lever mitt eget liv; hvem jeg har kontakt med, hvor lenge jeg dusjer om morgenen, hva og når jeg spiser, eller hvor lenge det er siden klærne på stativet skulle vært brettet sammen.

Ikke ville det gjort meg lykkelig heller, det å våkne om morgenen, se et annet menneske i øynene, si jeg elsker ham - og vite at jeg løy ham rett i ansiktet. Jeg er, kort sagt, en slik person som må ha ekte følelser for noen for å i det hele tatt orke. Og absolutt ingenting skremmer meg mer enn tanken på å kaste bort livet mitt på et menneske som ser på meg og tenker at han kan finne seg noe bedre. Å finne ut at personen jeg har bygget livet mitt rundt, egentlig bare ble sammen med meg fordi han var lei av å være singel. At jeg bare var et tilfeldig valg. 

Så nei, jeg stresser ikke med å finne meg en kjæreste. Jeg utsetter det så lenge jeg kan, for å være ærlig. Kanskje en dag forelsker jeg meg i noen igjen, eller kanskje gjør jeg det ikke. Tiden vil vise.