Møte med en hjemløs

I går møtte jeg og Erlend en uteligger. Med uteligger mener jeg et menneske uten bosted. Et menneske som sover ute, med sovepose. En hjemløs.

Jeg vet hva dere tenker; det finnes ikke uteliggere i Norge; det er organisert kriminalitet; det er bakmenn bak, som styrer. Dere vil fortelle meg at man ikke må la seg lure av slike; at de har hjem, familier og penger; at det bare er skuespill det vi ser; at det er en scam; at de bare er ute etter penger fra lettlurte, godtroende fjols. 

Men i går møtte jeg og Erlend en uteligger. Han var ingen tigger, spurte ikke etter noe som helst. Han bare satt der på en benk med soveposen sin og stirret tomt ut i luften. "Hei", sa Erlend da vi gikk forbi ham. "Hei", sa jeg. Ingen av oss fikk noe hei tilbake.

Ingen av oss ville visst at han var uteligger, hadde vi ikke sett ham på samme sted flere kvelder på rad. Eller sett de tomme flaskene med brennevin i den tilhørende søppeldunken. Eller det tomme blikket; øynene uten gnist, uten håp. Ingen av oss ville visst, for han plaget oss ikke. Ba ikke om noe, gjorde ikke noe for å tiltrekke seg oppmerksomhet i det hele tatt. Han bare var der. Stille, som om han forsøkte å blende inn i omgivelsene; som om han forsøkte å bli usynlig, forsvinne.

Erlend ringte både helsevesen og politi. Pratet med ambulansen, også. Ingen av dem gjorde noe. Ingen av dem brydde seg.

Dette er Norge, bak fasaden. Landet som skryter av sin rikdom, landet som jevnlig kåres til et av verdens beste å bo i; landet som sender millioner av kroner til utlandet, som bruker skattepengene på fjaseri og idioti, mens folket blir ignorert når de virkelig trenger hjelp.

Dette er Norge i 2024.


*Bildet er et illustrasjonsfoto.